Situasjons-forståelse i rommet

Det finnes ingen internasjonal definisjon på hva SSA er. Både amerikanerne og britene har gitt ut sine definisjoner, så også NATO – først i sin tidlige håndbok for koordinering av romtjenester, og siden i den oppdaterte doktrinen for luft- og rom­operasjoner. I den nylig oppdaterte norske luft­doktrinen er rommet beskrevet som domene, selv om Forsvaret ikke gikk så langt som å definere SSA i denne omgang. Men SSA begynner å etablere seg som begrep i militære operasjoner, og det synes nyttig å bruke noen linjer til å beskrive hva dette er. SSA handler i kort om å bygge et situasjonsbilde av det som beveger seg i bane rundt jorden, i og gjennom det nære verdensrom. Dette kan være menneskeskapte objekter eller naturlige objekter og fenomener.

På sivil side deles gjerne SSA inn i Space Sur­veillance and Tracking (SST), Space Weather (SWE), og Near-Earth Objects (NEO). SST er det faktiske opp­synet med satellitter i bane, der hovedsakelig bakke­sensorer gir oss oppdaterte parametere på satellittenes bane og posisjon. SWE handler om å oppdage og tidvis forutse romvær, som ofte dreier seg om partikkel­stormer fra stjerner i verdensrommet slik som solen. NEO går på å holde oppsyn med naturlig objekter som kommer inn i banene til våre satellitter, eller helt inn i og gjennom atmosfæren vår. På militær side ser man ikke bort fra NEO, men fokuserer betydelig mer på å skaffe seg oversikt gjennom SST og i tillegg bygge seg et bilde over hvordan romvær påvirker systemene vår

Hvordan holde oppsyn?
I utgangspunktet benyttes radarer av ulike slag for å følge objekter som går i lav til middels høy bane rundt jorden (ut til ca 20.000 km). Ut over dette, for eksempel for å se ut til geostasjonære satellitter på 37.000 km avstand til jorden, benyttes primært passive systemer, slik som elektro-optiske (EO) teleskoper. Men det finnes også aktive radarsystemer som opererer ut til disse avstandene, og det finnes EO systemer som observerer i lavere baner. Det finnes også satellitter som er bygget for å holde oppsyn med andre ­systemer i bane, altså som er satt i bane for å bidra til SSA, slik som Canada sitt Sapphire-system. Verdens største nettverk av bakkebaserte sensorer driftes av USA, og kalles US Space Surveillance Network (US SSN). Dette nettverket gir data inn til Combined Space Operations Centre (CSpOC) i USA, som igjen bidrar med data om satellitter til systemene til andre nasjoner, entiteter og operatører. Både Telenor sitt operasjonssenter på Fornebu og StatSat sitt senter på Skøyen mottar oppdatert ­informasjon på sine satellitter fra US SSN, i likhet med de aller fleste operatører i verden. Mange andre nasjoner har også bygget sin egen database, slik som Frankrike og Russland, men det er ingen som kan måle seg med amerikanernes katalog på om lag 22.000 objekter på 10 centimeters størrelse i lavere baner og 1 meters størrelse i geostasjonær bane. Når det nye «Space Fence»-systemet er operativt i 2019 er det anslått at katalogen vil øke til 500.000 objekter på mellom 1 til 10 centimeter.

Hvorfor SSA?
Hvorfor skal man så bruke så mye ressurser på å følge med på satellittene og andre objekter i bane rundt ­jorden? For det første benyttes sensorene for å følge satellitter som skal skytes opp i bane, og slik kan man se om ting går etter planen. Tilsvarende følger man ­satellitter som kommer tilbake inn i atmosfæren, og hvis disse ikke brenner opp beregner man hvor ­satellittene vil treffe jorden. Men fra et operatørståsted er SSA generelt og SST spesielt helt avgjørende for å følge ens eget system i bane og slik kunne si noe om kollisjonsfaren med andre elementer i det nære verdensrom. Flyr man en tilstrekkelig stor satellitt vil den ha innebygget små motorer for manøvrering, og drivstoff for å kunne manøvrere. Oppstår en kollisjons­fare, må operatøren ta stilling til om man vil manøvrere ­satellitten bort, noe ut av sin opp­rinnelige bane, for å sikre seg mot kollisjon. Men det er begrenset med drivstoff om bord, og det hele handler ofte om å gjennom­føre ytterlige beregninger for å se om en manøver er nødvendig. SST legger også til rette for teknisk manøvrering av satellitter for å forbedre ­vinkelen til sensorer om bord, eller for å justere ­satellittens orientering av andre årsaker. Det kan også være snakk om å flytte satellitten til en annen bane, eller til en annen geostasjonær posisjon. Alt dette fasiliteres av SSA og SST. «New Space», som beskrevet i artikkelen til Nilsson og Birkeland i denne utgave av Luftled, har ført til en stor mengde små satellitter bli skutt opp på kort tid. Med ny, ­kapabel, ­miniatyrisert og billigere teknologi i nesten alle aspekter ved satellittsystemet har det åpnet seg nye muligheter for mange tilbydere av romtjenester. Opp­gaven med å holde oppsyn med alle satellittene synes viktigere enn noen gang, spesielt tatt i ­betraktning det svake internasjonale lovverket som regulerer rom­virksomheten. Vi ser da også at store nasjoner som for eksempel USA nå legger mer og mer ansvar for SST over på sivil side. For hvorfor skal det amerikanske forsvaret bruke masse ressurser på å holde kommersielle operatører informert om sin egen kollisjonsfare? I 2018 ble det annonsert at primæransvaret for dette over tid skal overføres til Department of Commerce, uten at US Space Command i fremtiden kommer til å tone ned militær SSA av den grunn.

Rommet som operasjonsdomene

Operasjoner i og tjenester fra romdomenet er i utgangs­punktet til støtte for operasjoner i luften, på sjøen eller på landjorden. Men kompleksiteten med romsystemer og graden av avhengighet av rom­tjenester har formet rommet til et domene i seg selv. Rom­operasjoner handler i prinsippet om to hoved­elementer: Å sikre sine egne tjenester, altså defensive romoperasjoner, eller å hindre motstanderes bruk av romtjenester, altså offensive romoperasjoner. Defensive romoperasjoner kommer til uttrykk gjennom for eksempel å bygge inn jammeresistens, sikre seg mot operasjoner med laser og inkludere fysisk beskyttelse mot partikler og andre kinetiske utfordringer. Men det kan også handle om å sikre systemet som helhet, og det kan innebære sikring og forsvar av bakkestasjoner og rominfrastruktur her nede på jorden. Offensive romoperasjoner kan dreie om elektronisk krigføring i rommet og mot romtjenesten som sådan, bruk av laser mot sensitive elementer av romsystemet, detonering av atomsprengladninger i det høyere sjikt av atmosfæren og selvfølgelig kinetiske anti-satellitt (ASAT) våpen. Men det er ikke bare å skyte ned en satellitt for å nøytralisere den. Hvis man fysisk beskyter en satellitt som ikke har en bane inn mot atmosfæren er det stor fare for at flesteparten av fragmentene fra ­eksplosjonen begynner å gå i sine egne baner basert på fart og retning som følge av ­eksplosjonen. Da har man ikke lenger kun en fiendtlig satellitt å bekymre seg over, men ­potensielt flere tusen fragmenter som alle aktører i rommet, ­inkludert den som avfyrte våpenet, må bekymre seg over. Kinetiske ASAT-våpen er blitt testet mange ganger, og kanskje den med de verste konsekvensene fant sted i 2007 da Kina skjøt ned sin egen vær­satellitt. Det førte til over 2.000 fragmenter på størrelse med en golfball eller større, og en anslått mengde på over 100.000 partikler og fragmenter som var mindre. Brorparten av disse går fremdeles i bane i dag. En teori går på at hvis vi sender mange nok satellitter ut i bane, og disse begynner å ­kollidere med hverandre, vil kollisjonene føre til en endeløs rekke av kollisjoner mellom objekter som stadig begynner i nye baner etter nye kollisjoner. Kesslersyndromet, som det kalles, kan da gjøre de banene som ligger nærmest jorden ubrukelige i hundrevis av år fremover. Det fokuseres derfor i hovedsak på manipulering av det elektromagnetiske spektrum i romoperasjoner, selv om det i økende grad snakkes om utviklingen av satellitter som manøvrerer mellom baner og mellom andre satellitter for å utøve innflytelse av ulik art.

SSA dreier seg i forlengelsen av dette om å forstå hva som skjer i romdomenet, hva som skjer med ens egne systemer, hvordan andre aktører opererer og manøvrerer, og hva dette har å si for ens egne ­operasjoner, det være seg i rommet og på jorden. Analyser rundt dette kan dreie seg om fiendens ­kapabiliteter og intensjoner, og kan i stor grad stikke helt til kjernen av ens egne og fiendens operasjoner, strategi, samt hensikt med ens militære handlinger. Dette er primærårsaken til at romoperasjoner i stor grad holdes svært hemmelige. Troverdig etterretning fordrer gode rådata i utgangspunktet, og av det følger det at det lønner seg med et bredt kontaktnett og nettverk for informasjon for å danne seg et så komplett bilde som mulig av hva som rører seg i romdomenet.

Rommet integrert i det overordnede operasjonsbildet

Operasjoner i romdomenet er i utgangspunktet til støtte for operasjoner på landjorden. SSA handler derfor ikke bare om å forstå dynamikken i rommet som sådan, men å holde oppsyn med de tjenester som leveres til støtte for våre operasjoner. I praksis er det da snakk om for eksempel å et ha løpende forhold til om de ulike frekvensene på kommunikasjons­satellitten påvirkes av en solstorm, eller om den er under jamme­angrep fra en fiendtlig kilde. Eller å kunne si noe om GPS-forholdene i et gitt område, og om bortfall av tjenesten skyldes lokal jamming, romvær, eller menneskelig påvirkning i rommet. Eller å kunne advare mot fiendtlig etterretningsvirksomhet fra rommet, eller å bistå med vurderinger rundt optimal utnyttelse av egne etterretningssatellitter til større for operasjoner. Opp­arbeidelsen av en slik forståelse av status på tjenestene bygger på innsamling fra en rekke kilder. Det er den åpne US SSN-databasen, det er etterretningskilder hos partnernasjoner, det er løpende rapporter fra styrkene som erfarer forstyrrelser, det er utveksling av SSA-­data med andre internasjonale partnere og så videre. ­Samlingen og koordineringen av disse dataene er med på å bygge et omforent bilde av status på tjenestene vi er blitt så avhengige av i operasjoner.

Men det er også viktig å presisere at romtjenestene må integreres i allerede eksisterende og fungerende funksjoner og prosesser på operasjonelt nivå. Det betyr at rombasert overvåking og rekognosering skal in­korporeres i de eksisterende Joint ISR-prosessene. Det betyr at rombasert targeting og støtte til targeting fra rommet skal inkorporeres i den overordnede targeting-­prosessen. Og at beskyttelse av rominfrastruktur skal inkorporeres i Defended Asset List. Romdomenet bør ikke endre disse prosessene nevneverdig – tvert imot så bør romdomenet snarere styrke allerede eksisterende prosesser. Dette fordrer personell med kjennskap til både romtjenester og dynamikken i romdomenet, og at disse integreres sømløst i de nevne prosesser.

Veien videre for norsk militær SSA

Det norske Forsvaret satser nå på Space. Pro­sessene rundt Forsvarssjefens Fagmilitære Råd (FMR) i 2015 ledet til en høyere grad av anerkjennelse for romdomenet i selve FMR, som videre fikk forankring i innværende Langtidsplan for Forsvaret (2016-2020). Satsingen består i å etablere en enhet i Forsvaret som leder og koordinerer den militære romvirksomheten, men den legger også opp til en nøktern satsing på SSA. Forsvarsdepartementet jobber nå med å etablere denne enheten, som da skal operere til støtte for norske militære enheter og operasjoner.

Det faktum at romoperasjoner er til støtte for operasjoner her nede på jorden fremstår som premiss­givende for hvordan en nasjon i det minste initielt bør tilnærme seg utviklingen av SSA. All den tid man i norsk kontekst har valgt en «nøktern og trinnvis» tilnærming til utviklingen av norske militære rom­operasjoner bør da også romtjenestene til støtte for ­operasjoner stå i sentrum for en norsk militær SSA-­tjeneste. Når Forsvaret nå satser på utviklingen av en evne til å bygge og formidle SSA til støtte for operasjoner bør innsatsen i startfasen rettes mot å bygge en kontinuerlig forståelse for status på rom­tjenestene. Hvordan kan MPA-besetningen forvente at SATCOM vil fungere under oppdraget dagen etter? Hva er status på GPS-jammingen som påvirker skyting fra F-35?

Hvilke overvåkingssatellitter kan vi forvente vil gi oss best tjenester opp mot maritim overvåking i lys av skydekke og lysforhold de kommende dagene? Og så videre. Videre bør vi bygge videre på på­begynt sam­arbeid med andre nasjoner innen militær ­rom­virksomhet, og dyrke både generell informasjons­utveksling og etterretningssamarbeid. Og siden utfordringene og informasjonsbehovet i verdensrommet i så mange aspekter er sektor­overgripende er det naturlig å søke et tett samarbeid med sivil side, både offentlig og kommersielt. Dette er da også et viktig aspekt ved Forsvarets satsing på romvirksomhet fremover.

Deretter kan vi i fremtiden vurdere om vi skal utvikle eller anskaffe våre egne sensorer som er spesifikt til støtte for vår egen SSA. Det er ikke en fjern tanke for en ansvarlig romnasjon, nesten uansett ­størrelse, å anskaffe én eller flere bakkebaserte systemer for å bygge situasjonsforståelse i romdomenet. Spesielt ikke hvis man skal være en ledende romnasjon i Arktis.