Russlands militære nærvær i nord

Nordområdene og Arktis har tradisjonelt spilt en sentral rolle i russisk sikkerhets­politikk og forsvarsplanlegging. Særlig gjelder dette Kolahalvøya, som under den kalde krigen utviklet seg til å bli sovjetmarinens viktigste baseområde for missilbærende ubåter. Herfra kunne Nordflåtens ubåter og overflatefartøyer seile vestover gjennom den isfrie, sørlige delen av Barentshavet og ut i Nord-­Atlanteren via Norskehavet og det såkalte GIUK-gapet1. Ubåtene kunne også seile nordover gjennom Barentshavet eller Karahavet og posisjonere seg i den dype og isdekte delen av Polhavet, eventuelt nær iskanten, hvor de erfaringsmessig var vanskelige å lokalisere. Dette satte Sovjetunionen i stand til å levere langtrekkende kjernevåpen mot amerikanske mål fra eller via Arktis.

Den geopolitiske konteksten har naturligvis endret seg siden den kalde krigen, både globalt og i Arktis. Det militære aktivitetsnivået i nord er betydelig lavere enn det var på 1970- og 80-tallet. Regionen betraktes i økende grad som en arena for næringsvirksomhet og sjøtransport, og de arktiske statene samarbeider konstruktivt i regionale fora som Arktisk Råd. Samtidig levner 2015-utgavene av Russlands militærdoktrine og nasjonale sikkerhetsstrategi liten tvil om at Russland fortsatt – og i økende grad – ser på USA og Nato som potensielle trusler mot landets sikkerhet. Kjernevåpendimensjonen tillegges fortsatt stor vekt i utformingen av russisk sikkerhetspolitikk. Dette fremgår også av det statlige våpenprogrammet for perioden 2011–2020 (“GPV-2020”), hvor modernisering av den kjernefysiske triaden (det vil si Russlands landbaserte, sjøbaserte og flybårne kjernevåpen og deres leveringsmidler) synes å være et overordnet mål. Russland har også satt seg som mål å firedoble antallet leveringsplattformer for langtrekkende presisjonsvåpen innen 2021.

Kola som sjømilitært baseområde

Når det gjelder den sjøbaserte delen av Russlands strategiske kjernevåpenarsenal, tyder alt på at Kolahalvøya i overskuelig fremtid vil forbli det viktigste baseområdet. Dette innebærer at Nordflåten fortsatt vil benytte Barentshavet som operasjons-, transitt- og øvelsesområde, og at det jevnlig vil bli gjennomført tester av nye fartøyer og våpen – inkludert ballistiske missiler – i Barentshavet, Kvitsjøen og andre deler av Arktis. Det er med andre ord intet som tyder på at Barentshavsregionen relativt sett vil bli mindre viktig som arena for sjøbasert kjernefysisk avskrekking enn den er i dag. Det vil fortsatt være behov for sjø- og luftstyrker som kan forsvare de strategiske styrkenes baser og operasjons­områder, herunder overflatefartøyer, taktiske flystyrker og bakkebasert luftvern.

Nordflåtens strategiske styrker på Kola inkluderer sju ubåter av Delta IV-klassen, hvorav én for tiden er under overhaling, samt “Jurij Dolgorukij”, som er den første av de nye ubåtene av Borei-klassen. Disse opererer fra sin hjemmebase i Gadzjievo, som ligger i Jagelnaja-bukta på vestsiden av Murmansk-fjorden. Stillehavsflåtens strategiske ubåter, som i skrivende stund inkluderer tre operative ubåter av Delta III-klassen og to nye av Borei-klassen, ­opererer fra Viljutsjinsk på Kamtsjatka. Av de 704 sjø­baserte strategiske atomstridshodene som i dag inngår i Russlands kjernevåpenarsenal, finnes om lag 60 % i Nordflåten og om lag 40 % i Stillehavsflåten.

I tillegg til å bygge nye strategiske ubåter med ­ballistiske missiler (SSBN), bruker Russland også be­tydelige ressurser på å oppgradere sin flåte av atomdrevne angreps­ubåter (SSN).

Den første ubåten av den såkalte Severodvinsk­-klassen ble ferdigstilt i 2014 og er satt i ­tjeneste i Nordflåten. Ytterligere fire enheter av denne klassen er under bygging, og flere vil komme til etter 2020. Disse ubåtene er mer moderne, mer stillegående og bedre bevæpnet enn ubåtene som de erstatter. De vil blant annet være utstyrt med 650 mm og 533 mm torpedoer og ­moderne kryssermissiler som kan brukes mot sjø- og landmål. Slike missiler kan også leveres av Russlands nye dieselubåter.

Også en betydelig del av den russiske marines overflatefartøyer er fortsatt basert i landets nordvestlige hjørne. Mange av de større fartøyene har sin hjemmehavn ved Nordflåtens hovedbase i Severomorsk. Disse ­inkluderer blant annet Russlands eneste gjenværende hangarskip, “­Admiral Kuznetsov” og den atomdrevne rakettkrysseren “Peter den Store”, som i senere år har vært mye ute på tokt, både i nærområdet og i fjerntliggende farvann. I tillegg kommer en håndfull ubåtjagere av Udaloj-klassen, landgangs­fartøyer av Roputsja-klassen og diverse andre mellom­store og mindre fartøyer, samt en marineinfanteri­brigade, lokalisert i garnisonsbyen Sputnik utenfor Petsjenga.

Moderniseringen av Russlands konvensjonelle sjø­styrker, inkludert de som befinner seg på Kola, har i senere år ikke hatt like høy prioritet som moderniseringen av de kjernefysiske styrkene. Forsvarsledelsen erkjenner at det vil ta tid å bygge nye fartøyer av de største klassene (hangarskip, kryssere og destroyere), men man har bygget en del nye fregatter og korvetter. Disse har til dels avanserte våpensystemer og er blant annet i stand til å levere langt­rekkende kryssermissiler. Denne evnen ble nylig ­demonstrert under Syria-kampanjen høsten 2015. Den 7. oktober skjøt fire russiske overflatefartøyer i Det kaspiske hav 26 krysser­missiler mot mål nordvest i Syria, mer enn 1500 kilometer unna.

Øvelser og operasjoner

Det er verdt å merke seg at Russlands militære trenings- og øvingsaktivitet i nordområdene har tatt seg opp i senere år, særlig etter 2008. De gjennomfører nå hyppigere, større og mer komplekse øvelser enn på 1990-tallet, og øvings­aktivitetens geografiske utbredelsesområde synes å ha økt. Ubåtene og overflatefartøyene seiler og skyter mer enn før og det gjennomføres flere fellesoperative øvelser, ofte i form av uvarslede beredskapsøvelser (“snap exercises”). Toktene med strategiske bombefly i internasjonalt luftrom over Barentshavet og andre deler av Arktis, som ble gjenopptatt i 2007 etter å ha ligget nede siden 1992, er også blitt en forholdsvis regelmessig foreteelse.
Russlands strategiske luftstyrker, som inkluderer langtrekkende bombefly av typene Tu-95

(“Bear”) og Tu-160 (“Blackjack”), opererer primært fra Engels-basen i Saratov, 700 kilometer sørøst for Moskva. I forbindelse med sine flyvninger i nord benytter de gjerne Olenogorsk-basen på Kola til mellomlandinger, tanking og klargjøring før de flyr ut i Barentshavet og Norskehavet, og eventuelt setter kursen videre sørover. Den 3,5 kilometer lange fly­stripen i Olenogorsk er i forbindelse med luftkampanjen i Syria også blitt benyttet som avgangssted for strategiske bombefly ­bevæpnet med konvensjonelle kryssermissiler. Støttet av ­Il-78 tankfly har disse flydd rundt Vest-Europa og inn i Middelhavet, hvorfra de har levert sine missiler mot bakkemål i Syria. Tilsvarende operasjoner er også blitt gjennomført østfra, via luftrommet over Det kaspiske hav, Iran og Irak.

Havområdene utenfor Kolahalvøya er også et viktig øvingsområde for taktiske luftstyrker, både avskjæringsjagere, jagerbombere og multirollefly. Su-33-flyene som inngår i luftvingen til “Admiral Kuznetsov”, øver jevnlig i nær­området. Andre flytyper som jevnlig observeres er ­Su-27, MiG-29 og MiG-31, samt mellomtunge bombefly av typen Tu-22M. Disse flyene er hovedsakelig bygget i sovjetperioden. Nyere flytyper, som Su-34, har også vist seg frem i nord, for første gang høsten 2014. Kola har også fått et av Russlands mest moderne ­luftvernsystemer, S-400, som har et svært stort dekningsområde. De ­nordlige hav­områdene patruljeres også av russiske maritime overvåkningsfly.

Utbygging av ny infrastruktur

Russlands Arktis-strategi, vedtatt i 2008, slår fast at de arktiske områdene innen 2020 skal utvikles til å bli landets “strategiske ressursbase”. Olje- og gassressursene på Jamalhalvøya og i andre deler av Sibir, og ressursene på kontinental­sokkelen under Barentshavet, Karahavet og de andre arktiske randhavene, betraktes som nøkkelen til Russlands fremtidige økonomiske vekst. I dagens situasjon ligger det kanskje ikke til rette for store offshore-­utbygginger i Arktis, gitt de lave olje- og gassprisene, men Russland tenker langsiktig og ønsker å posisjonere seg. I august 2015 oversendte landet sitt lenge varslede krav til FNs kontinental­sokkelkommisjon om en sokkelutvidelse på 1,2 millioner kvadratkilometer i Polhavet.

Russlands utbygging av ny infrastruktur i Arktis, som i de siste årene har pågått i høyt tempo, dreier seg i de fleste tilfeller om revitalisering, modernisering eller utvidelse av fasiliteter som ble etablert i sovjetperioden. Hva den sivile infrastrukturen angår, er det blant annet blitt bygget ­logistikkbaser og koordineringssentre for søk- og redningsoperasjoner i havområdene langs den nordlige sjørute. På det militære området dreier det seg primært om overvåknings- og varslingsinstallasjoner (radarer), samt anlegg som russiske styrker kan benytte seg av i forbindelse med øvelser, anløp og landinger i regionen. Blant annet er det blitt registret ny aktivitet ved Temp-basen på øya Kotelnyj. Dette er den største av Nysibirøyene, som ligger mellom Laptevhavet i vest og Det østsibirske hav i øst. Flystripen på øya er i senere år blitt bygget ut, og basen har siden 2014 vært operativ og permanent bemannet.

“Arktiske brigader”

Hvorvidt den landmilitære tilstedeværelsen i nordområdene vil bli styrket i årene som kommer, er noe mer uklart. I Arktis-strategien fra 2008 ble det tatt til orde for etablering av styrkegrupperinger som kunne “ivareta den militære sikkerheten i Den russiske føderasjons arktiske sone i ulike militærpolitiske situasjoner”. Dette ble på flere hold tolket som et signal om at det ville bli etablert nye (land)militære enheter i nord.

Utenriksminister Sergej Lavrov, som ble konfrontert med spørsmålet under Arktisk Råds ministermøte i Tromsø i april 2009, fremholdt på sin side at Russland ikke hadde planer om å øke sin militære tilstedeværelse i Arktis eller deployere nye hæravdelinger til regionen. I juli 2011 annonserte imidlertid daværende forsvarsminister Anatolij Serdjukov, i tråd med ordlyden i Arktis-strategien, at Generalstaben arbeidet med planer om etablering av to “arktiske brigader”.

Når det gjelder den første av brigadene, dreier er det seg sannsynligvis om en oppgradering av den 200. ­motoriserte infanteribrigade, som ligger i Petsjenga, en drøy mil fra den norsk-russiske grensen. Den andre er for­modentlig den nye brigaden (“den 80. selvstendige ­motoriserte infanteribrigade”) som er blitt etablert i Alakurtti, 50 kilometer øst for den finsk-russiske grensen. Russlands to arktiske brigader skal etter planen utstyres med moderne vinterutrustning og beltevogner, og øves i ulike scenarioer. Brigadene skal også gjøres delvis luftmobile, slik at de på kort varsel kan settes inn og operere der det måtte være behov for dem, også andre steder enn i Nordvest-­Russland.

Russlands landmilitære styrker i nord er imidlertid langt mindre i volum enn de var under den kalde krigen. Selv om Russlands forhold til Nato fortsatt byr på utfordringer, hersker det liten tvil om at Russlands sikkerhetsutfordringer i sør, ikke minst i Kaukasus og Sentral-Asia, er kommet høyere på agendaen. Russland har også sikkerhetsutfordringer langs sin lange landegrense mot Kina, som fordrer tilstedeværelse av betydelige hær- og grensevaktstyrker. Dette tilsier at en storstilt, landmilitær styrkeoppbygging i Nordvest-Russland ikke fremstår som spesielt sannsynlig.

Konklusjon

Nordområdenes militærstrategiske betydning for Russland er først og fremst knyttet til regionens rolle som arena for sjøbasert kjernefysisk avskrekking. Samtidig er det åpenbart at Russland for lengst har fått øynene opp for de arktiske områdenes økonomiske potensial som arena for olje-, gass- og mineralutvinning, fiskerier og skipstrafikk. Det er i denne forbindelse et sentralt moment at klimaendringene og issmeltingen i Polhavet har gjort og gjør regionen stadig mer tilgjengelig. Russlands generelt anstrengte forhold ­Vesten og Nato, særlig etter intervensjonen i Ukraina i 2014 og Tyrkias nedskytning av et russisk jagerfly på den tyrkisk-syriske grensen høsten 2015, vil sannsynligvis bidra til en intensivering av Russlands pågående bestrebelser på å styrke sin militære evne. Mye er allerede oppnådd. Det russiske forsvaret er i dag bedre utstyrt, bedre trent og mer mobilt enn det var da forsvars­moderniseringen startet i 2008. Russland har også vist evne og vilje til å bruke sine militære maktmidler i skarpe og offensivt rettede opera­sjoner, innenfor så vel som utenfor det postsovjetiske området. Dette tilsier at Norge og Nato fortsatt vil ha behov for å være orientert om Russlands utvikling og aktivitet på det militære om­rådet, ikke minst på alli­ansens nordflanke.

Om forfatteren

Kristian Åtland har en Master­grad i Russiske kulturelle studier fra Unoversitetet i Oslo og en doktorgrad i statsvitensskap fra Universitetet i Tromsø. Nå leder han FFIs Russland program.