Representerer langtids­planen noe nytt?

Spesialstyrker er også viktige. Hærens og Heimevernets fremtid skal vurderes i en landmaktstudie før regjeringen “gjør de store investeringene.”1 Lite tyder imidlertid på at landmaktstudien kan eller vil anbefale et ytterligere “historisk løft” som muliggjør nye, store investeringer.

Langtidsplanens prioritering av etterretning og overvåkning, sjø- og luftmakt fremfor landmakt, er ikke ny – kun en forsterkning av denne i norsk forsvarspolitikk. Gitt de militære truslene som fremstår som mest sannsynlige i fremtiden, gir prioriteringen mening. Årsaken er ikke tydelig uttalt i selve langtids­proposisjonen, men kan finnes i andre dokumenter.

Lite nytt under midnattssolen

Innrettingen av Forsvaret var under den kalde krigen et resultat av en arbeidsdeling i NATO der ­Norges hovedoppgave var å forsvare eget territorium. Hæren utgjorde kjernen i et forsvarskonsept basert på holde­­tid, der målet var å holde stand frem til allierte ­forsterkninger nådde frem. Luftforsvaret og Sjø­forsvaret skulle støtte striden på land. Kampen for kontroll over sjøområdene utenfor Norge og offensive operasjoner var overlatt til allierte styrker.

Med slutten av den kalde krigen forsvant grunn­laget for dette forsvarskonseptet. Trusselen fra øst svant hen, og operasjoner utenfor NATOs territorium krevde også norsk deltakelse. Omstillingen av Forsvaret som skjøt fart tidlig på 2000-talllet, vektla et ­redusert volum, men større tilgjengelighet, fleksibilitet og mobilitet. Omstillingen innebar spesielt store endringer for Hæren.

Etter NATOs overtakelse av ISAF-operasjonen i 2003 økte etterspørselen etter landstyrker etter hvert som operasjonen ble mer krevende. Norges ansvar for PRT Maimana fra 2005 bidro til å gjøre operasjonen til en driver for Hærens virksomhet og utvikling. Mens allierte som Danmark prioriterte landstyrker på bekostning av sjø- og luftstyrker, valgte Norge tross press og kritikk i NATO ikke å gjøre det samme. Årsaken var at norske myndigheter anså at Norge fremdeles sto overfor store, faktiske og potensielle utfordringer i nord – særlig knyttet til norske havområder. Selv under forsvars­minister Krohn Devold (2001-2005), da ­trusselen fra internasjonal terrorisme sto øverst på agendaen, ble behovene i nord ikke borte.

I 2005 utropte regjeringen Stoltenberg II nord­områdene til Norges “strategisk viktigste satsnings­område”. Tidlig i perioden økte hovedsakelig be­vilgningene til Kystvakten og Orion-flyene. Den tøffere russiske utenrikspolitikken fra 2007 løftet imidlertid igjen sikkerhet og forsvar frem i norsk nordområdepolitikk. Resultatet var nærområdeinitiativet i NATO i 2008 og en forsterket satsing på militær evne i nord. Regjeringen Stoltenberg II valgte F-35 mye basert på flyets evne i høyintensivscenarier i nord, samt å starte arbeidet med å anskaffe nye ubåter. Forsvarsminister Eriksen Søreide har rett i at tilstanden i Forsvaret fremsto som rosemalt da Solberg-regjeringen overtok i 20132. Men at de overtok et forsvar “tilpasset en annen tid”, gjaldt i beste fall kun Hæren3.

Til havs og i luften, ikke på land

Forsvarssjefens forsvarsstudie 2007 (FS 07) vektla luft- og sjømilitær evne. Det er “overveiende sannsynlig”, hevder studien, at en “militær styrkedemonstrasjon” rettet mot Norge “vil rette seg primært mot sjø- eller luftterritoriet snarere enn landterritoriet […].”4 Årsaken var at “en krenkelse av landterritoriet umiddelbart skaper en langt alvorligere situasjon enn overflyvninger eller aksjoner […] til havs.” I den grad landområdet skulle bli berørt, ville det mest sannsynlig skje i form av mindre operasjoner “som raid eller lignende”.

Sjansen for en militær konflikt med Russland fremstår som større i dag enn i 2007. En land­militær konflikt i nord er tilbake som scenario i norsk forsvars­planlegging. Tross dette vektlegger E-tjenestens trusselvurdering for 2017 at det fortsatt er til havs og i luften at utviklingen er mest krevende: “I sum betyr det at den russiske evna til å nekte norske og allierte sjø- og luftoperasjonar i nordområda har auka dei siste åra.”5 Denne evnen “vil truleg auke” videre i “åra som kjem.”

Ekspertgruppen for forvaret av Norge ­konkluderte i 2015 at Norge må prioritere sjø- og luftmakt. I ­mot­setning til FS 07 er vektleggingen på avskrekking, ikke krisehåndtering. “Norsk motstand i land­domenet”, hevder studien, “er ikke nødvendigvis nok til å avskrekke et angrep.”6 Langt viktigere er “ubåter, kampfly og overflatefartøyer med langtrekkende våpen”. Disse “­systemene har et stort potensial for avskrekking fordi det er vanskelig å slå dem ut eller planlegge seg rundt dem. […] Det er denne typen styrker som vil utgjøre den store forskjellen i militær slagkraft.”7 Denne vurderingen ser ut til å ligge til grunn i langtidsplanen, selv om den ikke er tydelig formulert.

Ekspertgruppen, langtidsplanen og E-tjenesten vektlegger alle Russlands utvikling av langtrekkende missiler med høy presisjon. For å møte denne trussel må evnen styrkes til å skyte ned missiler og å finne og angripe plattformene for slike våpen, herunder ubåter og overflatefartøy. Også i dette perspektivet gir satsingen i langtids­planen mening.

Oppsummering

Prioriteringen av luft- og sjømilitær evne i gjeldene langtidsplan representerer ikke noe grunnleggende nytt sammenlignet med de siste femten årene. Det som er nytt, er den tydelige vektleggingen av den avskrekkende evnen nye kampfly og ubåter har. Selv om NATO og alliert hjelp fortsatt ligger til grunn for Norges evne til avskrekking og forsvar, har arbeidsdelingen endret seg fra den kalde krigen. Gitt at et omfattende angrep mot norsk landterritorium fremstår som lite sannsynlig, prioriterer Norge sjø- og luftmakt fremfor landforsvar.

Dersom fremtidige forsvarsbevilgninger og ­effektiviseringsmål ikke når målene, vil landmakten raskt kunne bli en salderingspost når regningene for investeringene i strategiske sjø- og luft­kapasiteter ­kommer inn. Det er selvsagt ikke ideelt, men ­alternativet er mindre meningsfullt.