Om å stå støtt på begge bein og bruke hoftene!

Vi kan mye om ledelse. Det undervises, forskes og holdes konferanser og mere til om det å være leder; om det å lede; det vil si faget ledelse. Om å få det beste ut av både seg selv og sine med­arbeidere; om å være ydmyk og varm, men bestemt når det ­trenges. Om å kunne formidle og lytte. Om å være både medmenneske og sjef. Medarbeider og leder. Og om å være et forbilde – en som folk ønsker å følge etter i den retningen en måtte ønske.

Folk må ledes på ulikt vis

Og her vet vi mye. Å være leder handler jo mye om å få andre til å gjøre noe som er utenfor dem selv. At medarbeidere strever etter å oppfylle sjefens intensjon, bedriftens visjon, politikernes vilje – i tilfelle Forsvaret – se det må jo være det ytterste en leder kan få sine medarbeidere til å gjøre. At folk på et vis glemmer seg selv og går opp i det de er satt til å gjøre. At med­arbeiderne mer eller mindre ofrer seg selv for et mål må vel være det ytterste mål for enhver leder.

Ikke det at man ikke kan være pragmatisk og tenke at medarbeiderne kanskje kan ha samme mål som bedriften – slik tenker sikkert en og annen sjef for et aksjemeglingsselskap når en skriver kontrakt med aksjemeglere med provisjon skulle jeg tro. Der kommer belønningen både i form av anerkjennelse og hard cash.

I Forsvaret har vi ikke denne muligheten. Kanskje nettopp derfor er vi da ekstra oppsatt på å skape ledere som kan faget ledelse. Som gir anerkjennelse når det er på sin plass og som hjelper folk i riktig retning når de har rotet seg bort.

I ledelse finnes det få – om noen – fasitsvar. Det finnes forskjellige typer av mennesker, men jeg har ennå til gode å møte noen som er helt like og som dermed reagerer helt likt på sjefens forsøk på å lede. Det er mange dyr i arken, og ofte må de ledes – og noen ganger gjetes – på forskjellig vis.

Akkurat på fagfeltet ledelse tror jeg vi i Forsvaret er nokså gode – selv om jeg av og til møter en og annen offiser jeg tenker at kanskje burde gått krigsskolen på nytt, eller sågar kanskje burde finne seg annet å gjøre – så er det jevnt over nokså brukbart stelt. Det er mange gode ledere i Forsvaret.

Operativ ledelse handler om ­militærfaget

Og så til det andre ordet; operativ. I Forsvaret kan vi det med å være operative. Vi er flinke til å håndtere materiellet, presse ut flytimer, trene, evaluere, briefe, forflytte, reagere; kort sagt både holde oss operative og til og med øke operativiteten. Men hva betyr det ­egentlig å være operativ leder?

Jeg tror at det som skiller operativ ledelse i Forsvaret fra en del annen ledelse er selve militærfaget – det å anvende sine volds­midler på smartest mulig vis i enhver foreliggende situasjon. En ting er å få folk til å streve etter et mål – men det som skiller den operative lederen fra andre ledere er evnen til å peke vei mot målet. Det gjør jo alle ledere vil du sikkert innvende. Og det er jo riktig. Men hos oss handler det hos de operative lederne om evnen til å utøve krigskunst.

Og det igjen kan kanskje defineres som forvaltning av voldsmidler, enten som en trussel om å bruke eller å anvende vold. ­Militæret er best på å ødelegge ting og folk, hos oss er det selve bedriftsideen, enten ­volden skal settes ut i livet eller ikke.

Men en av de sentrale utfordringene innen militærfaget, er at det er sjelden at dette skal gjøres på samme vis fra gang til gang. Det som virker i en situasjon kan virke mot sin hensikt i neste. En krigskunstner må tolke ­situasjonen, forstå ramme­faktorene, kjenne sine maktmidler, forvalte sine ressurser og dermed bestemme mål og virkemiddel.

Og jeg mener bestemt at operativ ledelse i Forsvaret skiller seg fra å være butikk­sjef på REMA 1000 i ­Fossegrenda, eller å være Kåre Ingebrigtsen nede på Rosenborg­brakka. Ikke til daglig ute på Ørland eller oppe på Sørreisa, nei i fred og styrkeproduksjon, og dermed for de fleste ledere også i Forsvaret, er problemstillingene nokså like som ellers i samfunnet. Det er ledelse og fag – koblet sammen.

Krigskunst uten fasit

Forsvaret skiller seg imidlertid markant ut når det kommer til dette med bedriftsideen. For selv om REMA er i en daglig priskrig med Coop og RBK-fansen «hater hele Molde», så er det ikke bokstavelig ment (det om Molde kanskje litt da, bittelitt…). Både priskrig og fotball er liksomkriger. De er ikke på ordentlig. For selv om en god takling kan gjøre vondt, handler ikke fotball om å påføre motstanderen fysisk smerte med vilje (her må jeg innrømme at jeg – som gammel midtstopper et stykke ned i divisjonene – nok har brutt med denne forutsetningen fra tid til annen). Spillets ide er å skåre mål, ikke å forvalte vold.

Og her ligger den sentrale forskjellen, operative ledere i Forsvaret forvalter liv og død og ødeleggelse. Og det altså nokså ofte i en situasjon der andre aktører i samme situasjon ønsker å påføre smerte og lidelse på deg og dine.

Krigskunst er nettopp det – forvaltning av voldsmidler på klokt vis. Det er her krig, og dermed Forsvarets rasjonale, skiller seg fra mye annen virksomhet. Det å være operativ leder i Forsvaret handler om at en må vite hvordan en best anvender disse voldsmidlene. Og å unngå at de andres midler virker bedre enn ens egne.

Om krigskunsten som fag kan vi også en hel del – vi skriver ­doktriner og drøfter militærteori, vi ­jobber med historie for å forstå hva som har funket og ikke ­funket før – i det hele tatt bruker vi mye tid også på dette fagfeltet. Samtidig er det sentralt å forstå at dette heller ikke er et fagfelt med fasitsvar – verken hva gjelder strategi for politikerne og generalene, operasjoner for sjefen på FOH og NAOC, taktiske valg for skipperen på Orion eller stridstekniske valg for TCOen i NASAMS.

Fasitsvar indikerer som kjent at et spørsmål kan avgrenses og håndteres og har ofte gitte svar på de samme spørsmålene – gang etter gang. Som at 2+2 alltid blir 4. Men militære veivalg – ­strategiske, ­operasjonelle, taktiske eller stridstekniske – fattes så langt unna fasiter som det går an å komme. Det som var riktig handlemåte i situasjon A trenger ikke å være det i situasjon B, selv om B ligner på A. Og hva som funker vet vi ikke før vi har prøvd.

Genier bryter med ­konvensjonene

Denne forvaltningen av voldsmidler er derfor ikke noen vitenskap. Vi kan studere krig vitenskapelig, men vi kan ikke lage absolutte regler for gjennomføringen av den. Om selv om også deler av det som skjer i krig styres av naturlovene – er ikke selve krigens gang underlagt dem. Ergo er ikke den samme måten å benytte en F-16 på like klok både i et invasjonsscenario og i et krisehåndterings­scenario, selv om situasjonen kan virke lik. Voldsmakt i andre verdenskrig – blant historiens mest eksistensielle kriger noensinne – måles etter andre parametere enn voldsmakt i Afghanistan.

Det er på grunn av denne mangelen på fasitsvar om operative spørsmål en kan snakke om krigskunst. «Det var et militært geni» sier man jo ofte – og forbausende ofte henges den lappen på noen som har brutt med konvensjonene og reglene. Fordi krig og konflikt er usikkerhetens arena – det er kanskje selve kjernen i det vi kaller krigens natur – er det da også svært vanskelig å fatte kloke valg på alle plan.

Men det er nettopp dette operative ledere må kunne. De må kunne sin krigs- eller operasjonskunst, de må forstå hvordan de best forvalter det voldsmiddel de er satt til å forvalte.

Lede med klokskap

Samtidig må de altså sørge for å lede. De må kunne sørge for at de folkene de har med seg går i den ­retningen de ønsker, også i situasjoner der dette ikke virker særlig fornuftig. Og her påvirker også bedriftsideen det å lede på direkte vis – og skiller militær ­operativ ledelse fra annen ledelse. For hva er det egentlig som får folk til å løpe fremover mot kulene – eller fly inn over et hinsides oppspill av luftvern over Berlin i 1943? Når de vet at i går ble en av 20 borte? Hvem får folk til å kjøre på veier i Afghanistan, dagen etter at en kamerat har dødd etter å ha kjørt på en mine? Eller å fly helikopter lavt over et kasoaktig Sør-Libanon? Eller C-130 inn til Sarajevo når åsene omkring byen er full av artilleri og snikskyttere?

Forstått slik handler militær operativ ledelse om å beslutte å bruke sine maktmidler på klokt vis – klokere enn de andre aktørene – og samtidig få den organisasjon som skal gjøre jobben til å gjøre den på best mulig vis.

Det er her jeg tenker at operativ ledelse handler om å ha to solide bein. En militær operativ leder må i det ene beinet kunne sin krigskunst – vedkommende må kunne forvalte sitt voldsmiddel – men han eller hun må i det andre beinet ha evnen til å sørge for at de folkene som skal utføre operasjonen er villig til å gjøre det de blir bedt om og at de gjør det på klokt vis. Og begge beina preges nokså tungt av bedriftsideen – krigens natur om du vil.

Både – og

Og ikke innen noen av de to fagfeltene – ledelse og krigskunst – finnes det fasitsvar. Det er umulig på forhånd å si hvilket skritt som vil være riktig. Begge beina står slik på leirgrunn. Så det hjelper som regel heller ikke å stå stille (selv om jeg har møtt en del av de som tror det virker best).

Den operative lederen må bruke begge beina – hun eller han må både lede og forvalte sitt voldsmiddel. Og de tingene henger sammen; det nytter ikke å vite hvor en har tenkt seg om de en leder ikke vil være med. Og det nytter heller ikke å få med seg alle om en roter seg bort på veien.
Kort sagt – det å være operativ leder er både å være en krigs- og ledelseskunstner. Begge beina må settes i bevegelse og det slik at kroppen holdes i ­balanse. Og her har vi kanskje en jobb å gjøre – vi kan for lite om sammenhengen mellom de to beina – kanskje kan vi for lite om hoftene for å fortsette metaforbruken, kanskje det er der den operative ledelsen egentlig sitter? Her har vi en sentral utfordring for fremtiden tror jeg; vi må vite mer om begge beina og hoftene i samspill med hverandre, og ikke være så forbannet opptatt av trimming av ethvert muskelfiber nede i leggmuskulaturen i et av dem (selv om en heller ikke skal kimse av litt fagkunnskap om muskelfibre eller om luftvernoperasjoner eller motivasjonsteori!).

Men jeg blir stadig vekk nokså forundret hver gang jeg møter noen i uniform som bare ser ut til å bry seg om et av beina. Da mister en fort balansen, vil nå jeg tro. Skal en være en god militær operativ leder, blir man ikke god om en ikke kan sin krigskunst – men det holder heller ikke å kunne sin krigskunst om det er alt en kan. Så det så!