Ny spenning i nord­områdene ­etter ­Russlands taktskifte

I den nye nasjonale sikkerhetsstrategien, som president Vladimir Putin under­tegnet på tampen av 2015, ble imidlertid NATO omtalt som en trussel. Det understreker alvoret i situasjonen, og for­sterker et motsetningsforhold som er blitt ­stadig ­tydeligere gjennom de siste ti år. Begge sider omstrukturerer sine militære styrker for å kunne håndtere økt spenning og mulig konflikt.

Noen påstår at vi er på vei inn i en ny kald krig. Det er feil. Den kalde krigen, som ble innledet kort tid etter annen verdenskrig og varte frem til rundt 1990, utgjør en unik tidsepoke:

1) Det internasjonale maktsystemet var bipolart, med dype ideologiske og militære mot­setninger mellom to supermakter og blokker.

2) Konflikten var kjennetegnet av høy spenning og risiko for total krig, med andre verdenskrig som bakteppe og med faren for et kjerne­fysisk Armageddon som et mulig krigsutfall. Forestillingen om total krig avlet tanken om totalforsvar – den totale mobiliseringen av samfunnets ressurser.

3) På samme tid var den kalde krigen kjenne­tegnet av fravær av krig mellom supermaktene og på den europeiske scenen, som utgjorde konfliktens kjerneområder.
I så måte skiller epoken seg markant fra tiden før og etterpå. Noen hevder at grunnen til “denne lange freden” var at krig ville blitt så dramatisk ødeleggende at det tilskyndet tilbakeholdenhet. Andre påstår at det bare var flaks at det ikke ble atomkrig. Begge deler er nok riktig.

Europa må ta mer ansvar

Dagens Russland er ikke en supermakt, og makt- og konfliktbildet er mye annerledes og mer komplekst enn før. Teknologisk utvikling skaper en stadig mer iøynefallende sårbarhet. Cyberanslag kan sette vitale systemer ut av spill, uten at vi med bestemthet kan vite hvem som står bak. Mange land vil etter hvert råde over lang­trekkende ­presisjonsvåpen, og Norge kan dermed bli ­rammet fra nær sagt hvor som helst i verden.

Andre utfordringer springer ut av bestemte ­regioner og reflekterer seg på negativt vis til ­steder også langt borte. Asia-Stillehavs­området vokser frem som et nytt geoøkonomisk og ­geopolitisk tyngdepunkt. Det vil innvirke sterkt på makt og rett i internasjonale forhold og på USAs priori­teringer, spesielt gjennom en sterk forventning om at Europa må påta seg større ansvar for egen sikkerhet. For tiden er det ­problemene i det store Midtøsten som utgjør de mest akutte ut­fordringene. Store deler av Midtøsten hjemsøkes av statsoppløsning, ­terrorisme, krig og ufattelig mange døde. ­Terrorisme og migrasjon med utspring i denne regionen utsetter det europeiske samarbeidet for så sterke rystelser at institusjoner og regimer kan bryte sammen.

Russland som dimensjonerende faktor

Så er det likevel Russland som vil forbli den dimensjonerende faktoren i norsk forsvarsplanlegging i overskuelig fremtid. Ukraina-krisen innvarsler slutten på den dype freden i Europa, og Russlands militære gjenoppbygging merkes tydelig også i nord. Mer fundamentalt ser vi et Russland som beveger seg fra en kort unntaks­tilstand til en ny normalsituasjon. Historikeren Lars Rowe fremholder at i et historisk perspektiv kan Putins kursendring betraktes som en tilbakevending til en hovedstrøm i Russlands forhold til omverdenen kjennetegnet av ideologisk avstand og strategisk interessekonflikt.

Vårt forhold til Russland påvirkes av nabo­skapet i nord. Her ser begge land seg tjent med å samarbeide på mange felter for å sikre stabilitet, hverdagssikkerhet og materielle interesser. Vår problem er et krevende asymmetrisk maktforhold mellom en liten og stor.

Forskjellen var markant under den kalde krigen og er igjen blitt tydelig etter årtusenskiftet. Putin har lyktes med å gjenoppbygge Russland som en fryktet stormakt. Særlig fra 2007–08 har “street fighteren” brukt veldig mye penger på forsvaret, som omformes til et mer gripbart og dugelig innsatsforsvar. Russlands forsvarsbudsjett er riktignok bare 10 prosent av NATOs samlede forsvarsmidler, men i motsetning til NATO er det mulig for Putin å bruke maktapparatet målrettet og offensivt; han kan med større letthet kombinere tradisjonell militær innsats med ikke-konvensjonelle og sivile virkemidler; og det kan gjøres med stor kynisme.

Det som likevel fortsatt er spesielt i nord, er de strategiske atomvåpen. De har som under den kalde krigen en global funksjon, primært rettet mot USA, men de har negative refleksvirkninger regionalt. Russland gjenopptok fra 2007–08 systematiske flygninger med bombefly mot USA, der fremskutte baser i Arktisk understøtter ­operasjonene. Viktigst i nord er likevel de ­strategiske ubåtene, som også i fremtiden synes å bli fordelt rimelig likt mellom Nordflåten og Stillehavssiden. Modernisering av dem har høyeste prioritet. De første nye båtene av Borej-klassen fases inn i begge flåter. Tidlig på 1970-tallet utformet russerne et bastionkonsept for å sikre sine langtrekkende strategiske ubåter som patruljerte tilbaketrukket i Barentshavet. Konseptet gikk i oppløsning på slutten av 1980-tallet, som mye annet. Etter årtusenskiftet ble det vekket til live igjen. Det er en voksende uro for at russernes kontroll- og nektelses­strategier ned til GIUK (Grønland-Island-UK) og bortenfor kan undergrave sjøforbindelsene over Atlanteren.

I tillegg er Russland i fremste rekke i anskaffelsen av presisjonsvåpen, både for offensive formål og for å kunne forsvare seg mot innkomne fly og missiler. Systemer som Iskander, Kalibr, ­Kh-101/102, S-400 og S-500 er viktige i Russlands bestrebelser på å utvikle en A2/AD-strategi og kan få dramatisk betydning for strategi­bildet i nord. Så er ikke alt like imponerende ved Nordflåten. Det vil eksempelvis ta lang tid før russerne vil være i stand til å utvikle et fullverdig hangarskip. Men uten store fartøyer er de ikke. Den tunge Kirov-klasse krysseren Petter den store, flagg­skipet i nord, ruver i et strategisk miljø hvor det er beskjedent med motmakt. Alt dette er ­ganske store utfordringer for en småstat som Norge.

Svalbard – et vedvarende ­problem

Svalbard er et særproblem for Norge i nord. De fleste kjenner historien: Et ingenmannsland som ble norsk ved Svalbardtraktaten av 1920. Denne begrenser muligheten for norsk myndighets­utøvelse: Her er krav om like­behandling, og øygruppen skal ikke brukes til militære formål. Til dette kommer at det er uenighet om fortolkningen av traktaten. Blant annet hevder norske myndigheter at traktaten ikke gjelder utenfor sjøterritoriet, og at Norge derfor kan regulere virksomheten i 200-milssonen og på sokkelen uten å måtte ta hensyn til traktatens be­stemmelser om likebehandling. Mange stater har sagt seg uenige i dette. Hovedproblemet er Russland, som en stormakt i naboskapet, og som egentlig aldri har akseptert norsk suverenitet fullt ut, men etter­strebet særstatus. Nærvær et viktig for russerne for å oppnå et fotfeste langt mot vest i Arktis, og for å motvirke vestlig bruk for militære formål.

Kulldrift har vært viktigste nærings­virksomhet for både Russland og Norge i alle år. For begge har kulldrift vært en strategisk in­vestering. Resonnementet har vært at ­suverenitet forutsetter nærvær, og basisvirksomhet som kulldrift er blitt ansett som den ypperste form for nærvær. Den russiske kulldriften i Barentsburg har slitt i motbakke lenge. Moskva opprettet for knapt ti år siden en Svalbardkommisjon ledet av en visestatsminister som har som oppgave å sikre russiske interesser og skape nødvendig virksomhet. Mange forslag er lansert, men lite er ennå kommet ut av det. Forskning vil nok bli en viktig beskjeftigelse i årene fremover. Virksomheten til Store Norske i Svea/Lunckefjellet gikk bedre frem til den møtte veggen med prisraset på kull. Virksomheten er stoppet opp og kommer neppe i gang igjen. Det vil fremtvinge en grundig drøfting av veien videre. Den gamle doktrinen om nærvær som basis for suverenitet oppleves ikke like tvingende som før, men de utenriks­politiske hensyn vil uansett veie tungt også ved nye korsveier. Utenriksminister John Lyng skrev en gang at hver gang telefonen ringte om natten, tenkte han på Svalbard. Mange utenriksministre har opplevd Svalbard som en plage. Militær konflikt med basis i Svalbard er et yndet scenario i norsk kriseplanlegging.

Russland på lang sikt

Hvor går Russland? Er det bærekraftig som stormakt? Det er god grunn til å stille slike spørsmål. Russisk politikk og samfunn blir stadig mer autoritært og undertrykkende. Det ­økonomiske grunnlaget er så svakt at Russland har et dårlig grunnlag for å forbli en stormakt, Landets bruttonasjonalprodukt er omtrent halvparten av det tyske og på samme nivå som det italienske. Økonomen er prisgitt energiproduksjon, som står for 70 prosent av eksportinntektene. Det store prisfallet på olje og naturgass rammer Russland hardt.

Korrupsjon og kleptomani bidrar ytterligere til å undergrave tilvekst og lønnsom drift. Også utenrikspolitisk finnes krevende utfordringer. Kaukasus og Sentral-Asia – landets “soft underbelly” i sør – er hjemsøkt av ­terrorisme og ustabilitet som vil kunne nødvendiggjøre stor økonomisk og militær innsats. I Fjerne Østen håper Putin på et strategisk partnerskap med Kina, som kjøper mye våpen og hungrer etter råvarer. Men Kina er like mye et problem for Russland. Kina vokser seg inn i de russiske områdene både økonomisk og demografisk. Det investerer i russisk energisektor og importerer petroleum, men ser intet poeng i å være en velgjører. Russerne er på defensiven i Fjerne Østen og vil måtte engasjere seg tungt for å sikre sine interesser.

Hvilke følger kan slike utviklingstrekk få for sikkerhets­situasjonen i nord? Vi må belage oss på å leve med et dypt mistenksomt Russland i overskuelig fremtid. Kanskje vil det ikke ha økonomiske muskler til å måle seg med mange andre stormakter, men mye skal til før Russland oppgir ambisjonen om stormaktstatus med synbare militære styrker. Økonomisk og sosialt forfall kan sette regimet under press. Det kan følge mye uglede med å ha et desperat regime i sitt naboskap.

Den strategiske ubåtstyrken er hoved­grunnen til at russiske myndigheter tillegger våre nordområder stor betydning. Om noen tiår må Russland igjen ta stilling til fornyelse av atomubåtene. Da kan mye skje. Det er ikke selvsagt at en ny generasjon ubåter vil konsentrere sin patruljering til nærområdet i Barentshavet; USAs patruljekonsept er å gjemme dem på store hav­dyp rundt omkring i verden. Det er heller ikke åpenbart at Russland vil ha økonomisk styrke til å bygge eller prioritere en ny ­generasjon ­strategiske ubåter. Da vil et omfattende bastion­forsvar miste sin begrunnelse, og det kan få positiv betydning for norsk sikkerhet.

I sum er det flere forhold som taler for at Russland, som har dårlig utsikt til å oppnå god økonomisk tilvekst, vil måtte bruke store ­militære ressurser andre steder enn i nordområdene. Vi kan ikke utelukke at regionen på lengre sikt kan få mindre militærstrategisk betydning enn i dag. Om så skjer, vil det kunne bety en såkalt strategisk avlastning for Norge. Ingen av oss kan likevel vite om dette vil skje. Mitt anliggende er å invitere til en refleksjon om alternative utviklingsforløp, hvor nåsituasjonen ikke nødvendigvis vil vedvare.

Et annerledes Arktis – om femti år

Det finnes et helt annet narrativ om fremtidens Arktis. Etter hvert som isen smelter og nord blir mer tilgjengelig, kan regionen få en helt annen posisjon i internasjonal økonomi og politikk. Her er svært store naturressurser som kan utnyttes, og Arktis kan bli et nytt middelhav og en ny viktig ferdselsrute mellom Nord-Amerika, Europa og Asia. Sentrale asiatiske stater kan bli viktige aktør med vektige interesser også i nord. Ingen kan i dag si om dette Arktis vil bli kjenne­tegnet av fred eller konflikt. Noen ser for seg at verden går i retning av en ny bipolar konflikt, denne gangen mellom Kina og USA. En slik konflikt vil også reflektere seg i nord, på samme måte som den kalde krigens bipolare konflikt gjorde det.

Norges sikkerhetspolitiske kalkyle

I overskuelig fremtid må Norge primært forholde seg til Russland. De norsk-russiske forbindelsene i nord er ikke dårlige. Russerne provoserer ­mindre, og samarbeidsklimaet er bedre i nord enn i Østersjø­regionen. Det skyldes nok at grensen i nord er tydelig, både geo­grafisk og sikkerhets­politisk. Russerne vil vite at krenkelser og trusler vil utløse tydelige norske reaksjoner – i verste fall vil Norge krype tettere inn i alliansesam­arbeidet, noe som ikke vil tjene russiske interesser. Norge har også tradisjon for å være mindre anti-­russisk enn våre nordiske og baltiske venner langs ­periferien til Russland. Nå som før foregår også et omfattende samarbeid med russerne i nordområdene, hvor de to lands egeninteresser møtes i en felles interesse. Spesielt gjelder dette innenfor ressursforvaltning, ­forskning samt søk- og rednings­tjeneste. Det er ingen motsetning mellom en tydelig og grense­settende politikk overfor Russland og et aktivt samarbeid.

En slik dobbel politikk kjennetegner også vår sikkerhetspolitikk. Avskrekking utgjør essensen i denne politikken. Den hviler på ­summen av nasjonal egeninnsats og alliert assistanse. Den forutsetter at NATO kan kommunisere med troverdighet at det kan og vil eskalere om nødvendig. Tradisjonelt har Norge forberedt seg på å kunne holde ut på egen hånd til man fikk hjelp utenfra, og denne hjelpen måtte forberedes i fred for å være effektiv i tilfelle krig. I dag har tradisjonell holdetid bygd rundt landmakt liten mening: Russerne vil sannsynligvis operere i alle domener og være svært mobile. Norge kan på sin side ikke lenger kraftsamle landstyrker for å holde terreng over tid. Da duger det ikke å snakke om holdetid og nasjonalt første­linjeforsvar. Troverdig avskrekking forutsetter at allierte styrker aksjonerer mest mulig samtidig med de norske, i første omgang i form av ubåter, kampfly og overflatefartøyer med langtrekkende våpen.

Troverdig avskrekking betinger imidlertid også at alliansen formidler en evne til å fremføre større forsterkningsstyrker for å sikre eller ta tilbake territorier. Da må NATO også kunne ­operere sjøverts for eget formål. En slags frem­skutt maritim strategi vil måtte reetableres. Det er ingen umulig oppgave. Mange land vil kunne bidra med fly- og ubåtressurser. En overflate­styrke kan også være innen rekkevidde. Den britiske nysatsningen, med både hangarskip og maritime patruljefly, kan gjøre en forskjell ­sammen med amerikanske, norske og andre allierte styrker.

Asymmetrien i det norsk-russiske forholdet kan i prinsippet oppveies gjennom stasjonering av allierte styrker i Norge allerede i fredstid. Slike tanker savner rot i virkeligheten. Ingen allierte har styrkeoverskudd til slikt i dag; det kan muligens la seg gjøre i Baltikum, men ikke i Nord-Norge. Derimot kan det være mulig og ønskelig å forsterke det flernasjonale samarbeidet på norsk jord, for å oppnå økonomisk, operativ og sikkerhetspolitisk gevinst. En tanke som var fremme allerede på 1990-tallet, var at det kunne bli aktuelt å opprette permanente trenings- og utdanningssentre i Norge for multinasjonale ­styrker. I dag kan dette eksempelvis materialisere seg i et P-8-­samarbeid mellom USA, Stor­britannia og Norge om utdanning, vedlikehold, øvelser og ­trening og operasjoner. Det kan være å utvikle ­Ørland til et knutepunkt for øvelser og trening med F-35. Og det kan være å innpasse alliert trenings- og øvingsvirksomhet mye tydeligere i NATOs beredskaps­planlegging. Det ble i 1995 presisert at slike tiltak ikke strider ikke mot basepolitikken.

Noen vil påstå at økt alliert engasjement i Norge kan virke provoserende overfor Russland. De tiltakene som kan være aktuelle, er i imidlertid så beskjedne og vil foregå så langt fra russisk område at det gir ingen mening å omtale dem som provoserende. For Russland er det nok alvorligere at amerikanske missiler vil kunne trenge inn på russisk territorium fra ulike retninger, også fra nord. Russland bygger ut sitt luftforsvar langs hele den arktiske periferien for å møte denne utfordringen.

Elendighet og forhåpninger

I debatten om NATO florerer elendighets­beskrivelsene. Det meste er riktig. Det vil ta lang tid å gjenskape en troverdig allianse bygd på gripbare og samtrente styrker, gode forsterknings­planer og et kommandoapparat skreddersydd for krig. Det finnes likevel forhåpninger i det arbeid som pågår, der sten møysommelig legges på sten: Gjennom nasjonal egeninnsats, innenfor NATOs kollektive ramme og gjennom bilateralt og minilateralt samarbeid med tradisjonelle allierte. Alt var ikke rosenrødt før heller. NATO har alltid befunnet seg i “krise”, ifølge journalister og tenketankeksperter.

Om forfatteren

Rolf Tamnes er ­professor ved ­Institutt for forsvars­studier. Han ledet Ekspertgruppen for for­svaret av Norge som leverte sin rapport til FD i april 2015. Tamnes er ­pro­fessor II ved ­Historisk Institutt, Universitetet i Oslo. Han er medlem av Det Norske ­Vitenskaps-Akademi og Kungliga Krigsvetenskaps­akademien.