Norden 2060

Dette er selvsagt viktige og riktige perspektiver, men det er like interessant å løfte blikket til mulighetene som kan ligge lengre ute i fremtiden. Slik sett kan vi identifisere og sikre eventuelle nødvendige grep i samtiden. Denne artikkelen vil pålegge seg den nokså utfordrende oppgaven å forsøke å skue fremover mot hvordan forsvars- og sikkerhetstenkning i Norden kan se ut i 2060, altså om snaue førti år.

First things first

En fornuftig start er å gjøre opp status her og nå, i en litt bred optikk, og deretter se på premissene for fremtiden. Alle de nordiske landene ruver i dag høyt på samtlige indekser for levestandard, økonomi, demokrati og lykke, for å nevne noe. I tillegg kommer lange tradisjoner for samarbeid, et fravær av konflikt landene imellom, og nå en forent frykt for et aggressivt Russland. Det er lite som tyder på at denne utviklingen forandres eller at geografien endrer seg. Med Norden samlet i NATO er det derfor nærliggende å tro at de nordiske landene de neste førti årene vil fortsette å trekke sammen om felles utfordringer – både i de tradisjonelle alliansesporene rundt avskrekking og kollektivt forsvar, men også alt det andre som følger rundt. Hvor langt kan dette samarbeidet tenkes å gå?

Globale trender

Sett bort fra trusselen om russisk aggresjon er det i rekken av flere varslede langsiktige trender trolig de klimatiske forandringene som i størst grad vil kunne påvirke felles nordisk forsvars-, beredskaps- og sikkerhetsplanlegging i tiårene fremover. Fortsatte og økte klimatiske forandringer vil gi seg i uttrykk av blant annet mer uvær, kombinasjonen av flere varme og kalde dager, klimaflyktninger og grobunn for rekruttering til terrorisme i ustabile regioner utenfor Norden, for å nevne noe. For Norden som region vil dette enkelt forklart bety at det vil være økt behov og forventing om bidrag til ustabile regioner. Det er derfor nærliggende at de nordiske landene her vil søke å trekke sammen om å stille bidrag med ulike elementer for å komplementere hverandre eller at de stiller samme element som roterer med de ulike landene. Mer lokalt og regionalt i Norden vil de klimatiske forandringene bety mer flom, ras og ikke minst mer skogbrann. Siden naturkatastrofer sjelden har respektert kommunegrenser så er det lite dramatikk å hevde at de heller ikke vil respektere landegrenser. Dette betyr altså felles utfordringer, gjerne samtidig.

Fremtidens stridsteater

Det er nærliggende å tro at russiske og kinesiske ambisjoner om å nekte en mostander tilgang til egne og nærliggende områder har fortsatt innen politisk, teknologisk og militært omfang. En slik utvikling vil, kort forklart, i praksis frarøve NATO den tradisjonelle tilnærmingen med sekvensiell krigføring. Kort oppsummert går denne ut på å først etablere en fordelaktig situasjon i luftrommet, for så å legge til rette for overflateoperasjoner. Gitt dette vil fremtidens stridsteater nødvendigvis måtte være ikke-sekvensiell. Dette betyr at mange ulike elementer, på tvers av domener, samtidig må virke sammen i gjennomføringen av operasjoner. Eksempelvis kan en vellykket luftkampanje oppnås gjennom å bruke cyberangrep som setter luftvern ut av spill kombinert med narreoperasjoner med dronesvermer eller decoys et annet sted. I tillegg kan GPS-jamming av viktig utstyr og manipulasjon av det elektromagnetiske spektrum blinde satellitter samtidig som egne overflatestyrker fører frem missiler og til slutt bakkestyrker til et operasjonsområde. Dette krever med andre ord mye felles sikker kommunikasjon, felles øving, felles forståelse av egne styrker og ikke minst koordinering i tid og rom. Sammenfallende har det nordiske operasjonsområdet økt. Dette gir fremtiden en betydelig kompleksitet.

So what?

Så langt har det vært vist til at Norden kan forventes å trekke sammen om felles utfordringer i perioden som kommer. I sum betyr alt dette en rekke ting helt praktisk: Norden må gå sammen om bygging av situasjonsforståelse og sivil-militær beredskap gjennom felles situasjonsrom og hovedkvarter samt materiellanskaffelser. Dette er åpenbart. Mer interessant blir det også naturlig at Norden tenker stort sammen, som eksempelvis større ubemannede droner for overvåking og nettopp situasjonsbygging. Dette følger som en konsekvens av hvor stort operasjonsområdet blir og egenskapene til luftmakten. Videre kan det tenkes at felles kapasiteter innen brannfly eller større militære helikoptre med evne for brannslukking eller evakuering og forflytning av beredskapspersonell blir anskaffet. Dernest vil det med et betydelig økt operasjonsområde bli naturlig at de nordiske landene setter sammen luftmobile enheter, eksempelvis i brigadestørrelse, for å raskt kunne innsette disse der det er behov. Dette vil bety større og like luftmobile kapasiteter som helikoptre og transportfly, gjerne dedikert til en felles nordisk enhet. Fordelen med memoranding of understanding (MOU)-basert nordisk enheter er at disse er bedre rustet til å overleve perioder med dyp fred, nettopp fordi det ikke er rene nasjonale kapasiteter, som altså er lette å rive ned, men vil kreve betydelig tyngre politisk behandling.

Regional stormakt, men …

Vi må ikke la oss falle for fristelsen å tro at Norden vil være uavhengig av resten av alliansen eller at det å kombinere alle forsvarsbudsjettene landene imellom gir én stor pott å bruke etter én og samme plan. Det vil fortsatt være behov for ulike nasjonale kapasiteter og ulike motstridende prosesser og behov, som alltid. Imidlertid, gitt sin størrelse i kvadratkilometer, antall innbyggere og økonomiske globale plassering vil Norden de facto være en regional stormakt å regne. Samtidig må denne stå på kjempers skuldre. I 2060 kan det tenkes at USA av ulike årsaker er mindre involvert i europeisk sikkerhet. En plan B identifisert tidlig er derfor klokt. Uansett størrelse på et nordisk forsvarssamarbeid er det et faktum at denne vil stå uten kjernefysisk avskrekkelse. Gitt et fravær av USA eller muligheten for dette fraværet vil det være klokt å knytte seg til enten Storbritannia eller Frankrike, begge atommakter med sete i FNs sikkerhetsråd. Dette betyr i praksis nødvendig samvirke og innsats innen områder utenfor Norden, eksempelvis i Stillehavet. Både utstyret og utdannelsen må altså tåle et mye større spenn av muligheter for å ivareta nordisk sikkerhet.

Mange fremtider er mulig

Siden fremtiden kun eksisterer i det kognitive domenet, er det teoretisk mulig at flere ulike fremtider inntreffer. Hva som faktisk ender opp med å skje er jo naturligvis en annen sak. Denne artikkelen har hatt den noe ambisiøse oppgave å spå fremtiden for Norden førti år frem i tid. Like fullt er det ikke en umulig oppgave. Det mest nøkterne og nærliggende er at Norden går sammen om felles kapasiteter og plattformer som tidligere ikke har vært mulig, og at man vil samarbeide om flere multinasjonale elementer. Hvor langt det nordiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet kan tenkes å gå er naturligvis usikkert, som alt annet. En mulig forutsigbar joker vil eksempelvis være en konvensjonell krig mellom Kina og USA. Det eneste som er sikkert er at det innen nordisk samarbeid nærmest er et utenkelig potensial. Om vi ønsker det. Som alltid krever dette at noen tar ekstra ansvar. Dette ansvaret kan gjerne påligge Norge.