Maritim luftmakt: P-8 beskytter SJØVEIENE TIL NORGE 

Gammel militærstrategisk kunnskap og krigserfaringer børstes støv av. Igjen diskuteres det hvordan Sea Lines Of Communication (SLOC) skal holdes åpne, og hvordan mottak av allierte, oppsetting av styrken og forflytningen til operasjonsområdet skal gjennomføres, eller det som kalles Reception, Staging and Onward Movement (RSOM).

Hovedpulsåren er sjøveien

Etter at Sverige og Finland ble medlem av NATO, har den strategiske viktigheten av norskekysten som et brohode for allierte forsterkninger fått økt fokus. For Finland er mottak av forsyninger via sjøveien til Narvik, og derfra videre togtransport, spesielt viktig. Forsterkning av frontlinjen er for alle praktiske formål en stor logistikkoperasjon, hvor sjøveien kan anses som en hovedpulsåre. Mens bruk av fly, tog og vogntog er mer som kapillære årer som skal nå helt ut til fingertuppene. Områder som Narvik danner derfor viktige knutepunkter. Ved økende trussel i nord vil NATO flytte militære styrker og materiell gjennom Norge for å øke terskelen for krig. Lignende så man under opptrappingen til krigen i Ukraina, hvor omliggende NATO-stater ble forsterket. Dette er i tråd med NATOs prinsipp om å oppnå avskrekking gjennom alliert støtte og integrasjon.

SJØVEIEN ER SÅRBAR

En utfordring i et militærstrategisk perspektiv er at opprettholdelse av SLOC er like vanskelig som det er viktig. Vanskelig fordi en SLOC strekker seg over store havområder, og er avhengig av havneanlegg som knutepunkt for videre transport. Både konvoier og infrastruktur er sårbare for angrep og sabotasje. Disse er derfor attraktive mål for en aktør som ønsker å redusere NATOs evne til å forsyne frontlinjen. Derfor må NATO evne å overvåke og beskytte SLOC. Overvåkning er viktig for å kunne attribuere handlinger, og å konsentrere militær effekt der den har størst verdi. Dette er også viktig i fredstid, men behovet øker i takt med konfliktnivået.

UBÅTTRUSSEL

Konkurransen om SLOC har pågått i konflikter siden før kolonitiden, men det er først fra andre verdenskrig at slagene har blitt dominert av ubåter og Maritime Patruljefly (MPA). Under andre verdenskrig gikk vestens viktigste forsyningsåre sjøveien fra USA til Storbritannia. Nazistene forsøkte å avskjære denne med bruk av ubåter via kysten av både Norge og Frankrike, og på et tidspunkt var de nær å lykkes. Nazistene brukte norskekysten som springbrett til den nordlige delen av Atlanteren og GIUK-gapet (Grønland – Island – Storbritannia). Dette bidro til at Nazistene fikk nær fri ferdsel til åpent hav, hvor de kunne utnytte ubåtenes taktiske styrke. Ubåter kan bevege seg udetektert over lange avstander, være tilstede i operasjonsområdet over lang tid, og bruke overraskelsesmoment i sine angrep. De skapte en enorm frykt blant handelsflåten og var svært effektive i sine angrep.

UTVIKLING AV MARITIME PATRULJEFLY

På den andre siden utviklet de allierte mottiltak mot denne krigføringen, deriblant utviklingen av MPA. Til å angripe ubåtene, var MPA på denne tiden utstyrt med dypvannsbomber, mens ubåtene i stor grad ble lokalisert gjennom visuell observasjon. Det utviklet seg et vestlig operasjonsmønster, hvor forsyningsskipene seilte i store konvoier, beskyttet av krigsskip, ubåter og MPA. Mens krigsskipene utgjorde konvoienes nærforsvar, var ubåter og MPA sentrale i å skape dynamikk og dybde i forsvaret av konvoiene. Patruljeflyenes operasjonshøyde bidro også til tidlig varsling av fiendtlige krigsskip, og kunne hjelpe konvoiene å styre unna trusler.

Strategisk konkurranse – strategisk samarbeid

Samtidig må andre verdenskrig anses som ubåtenes tidsalder, og det var først etter andre verdenskrigs slutt at vesten klarte å utvikle et MPA, P-3 Orion, som hadde kapabiliteter som kunne rivalisere ubåtenes herredømme til havs. P-3 Orion var spesialisert på å jakte ubåter, med bruk av sonar-bøyer, torpedo og dypvannsbomber. Videre hadde flyet betydelig kapasitet til å overvåke store havområder med både aktive (radar) og passive (ESM) sensorer. Gjennom hele den kalde krigen var dette flyet sentralt i kampen om kontroll over Atlanterhavet, og var en viktig brikke i Norges strategiske allianse-samarbeid.

Som følge av økt strategisk konkurranse mellom Sovjet og USA, og utviklingen av den kalde krigen, ble den strategiske verdien av norskekysten ytterligere forsterket. Både med hensyn til å være et brohode for krigføring mot Sovjet, samt at norskekysten var sentral i å nekte Sovjet udetektert tilgang til Atlanterhavet. Dersom Sovjet fikk utplassert sitt bastionsforsvar, og tatt kontroll over deler av Nord-Norge, ville Sovjet få uhindret tilgang til Atlanterhavet. Dette ville gi Soviet strategisk dybde, samt evne til å avskjære SLOC til Nordvest-Europa. NATO brukte derfor MPA og ubåter aktivt til å overvåke Sovjetisk ubåtaktivitet og varsle om mulige trusler mot allierte interesser i regionen.

P-8 Poseidon er mer enn P-3 Orion

Siden den kalde krigen har NATOs maritime nasjoner erstattet P-3 Orion med et nytt fly, P-8 Poseidon. Norge har anskaffet fem av disse, og med innfasingen av P-8 har kapabiliteten blitt styrket. Noen NATO-nasjoner har derfor endret betegnelse til MPRA – Maritime Patrol and Reconnaissance Aircraft. Endringen signalerer en økt kapasitet til å drive antioverflate krigføring og overvåkning av store havområder, samtidig som at anti-ubåtoppdraget fremdeles står sentralt. P-8 har moderniserte sensorer og flyr høyere og raskere enn P-3. Dette gir økt sensordekning, samt raskere responstid ved nye trusler. Et tokt kan dekke hele Barentshavet eller store deler av Atlanterhavet. Flyet kan bære både torpedo og luft-til-sjømålsmissiler. De er integrert i NATOs K2-infrastruktur og kan motta sensorinformasjon fra andre plattformer, til havs, i luften, på land eller fra verdensrommet. Men mest sentralt er P-8s evne til å kunne finne, nøytralisere og bekjempe fiendtlige ubåter. Dagens MPA/MPRA er overlegen i sin evne til å skape strategisk dybde, et «contested environment», som fiendtlige ubåter må penetrere for å kunne angripe konvoier og flåtegrupper. MPA er derfor en sentral integrert komponent i NATOs evne til å beskytte SLOC.

Situasjonsforståelse er avgjørende

Både i krigens forberedelser og utførelse, er evne til å gjennomføre kontinuerlige operasjoner med MPA avgjørende for beskyttelse av allierte forsyningslinjer. God situasjonsforståelse av aktiviteter i våre havområder er avgjørende for å kunne identifisere tidlige trusler mot disse forsyningslinjene. Dette gjelder ikke bare i krig, men også med hensyn til sabotasje og gråsone-operasjoner som vi har sett eksempel på i Østersjøen de siste årene.