Luftvernets bidrag til kampkraft

Det måtte altså et moderne jagerfly til for at luftvernet i Norge, kan det se ut til, skal revitaliseres. Paradokset er at det satt på spissen egentlig ikke er fiendens ­moderne jagerfly eller deres evne til å levere alskens våpen som er hovedårsaken, men vårt eget nye F-35 kampfly og nødvendigheten av å beskytte det.

Når langtidsplanen (LTP) for Forsvaret sier “Luftvern er det sentrale aktive elementet i beskyttelse mot luftangrep, også fra langtrekkende presisjonsvåpen. En eventuell fremtidig konflikt i norske nærområder vil kunne innebære bruk av slike våpen”, så er ikke innholdet i dette i seg selv noen overraskelse for luftvern­artillerister. Luftvernet i Norge har “alltid” sett på dette som ­åpenbart; at lufttrusselen eksisterer, at langt­rekkende presisjonsvåpen (eks kryssermissiler) er en del av trusselen og at flybaser skal beskyttes og lufttrusselen bekjempes.

Det er derimot meget gledelig, og kanskje noe overraskende sett med luftvernartilleristens øyne, at man på høyt politisk og militært nivå tar inn over seg luftvernets rolle i kampen om luftrommet. Kampfly og luftvern har begge sterke og svake sider og man vil tro at de to våpenplattformene sammen, i en defensiv rolle, vil utfylle hverandre og utgjøre slagkraften i et balansert integrert luftforsvar. Det som bryter litt med denne balansen er LTPens tekst “Luftvern er det sentrale aktive elementet i beskyttelse mot luftangrep,…”.

Om luftvern skal være det “sentrale aktive ­elementet” tyder det på en erkjennelse av at bruk av kampfly i en tradisjonell (norsk) defensiv rolle er mindre effektiv utnyttelse av våpen-/sensorplattformen. Det vil tære for mye på ressursene å ha store deler av F-35 flåten på “combat air patrol” (CAP) oppdrag. Dette har man erfart gjennom nesten 40 år med F-16. Luftmaktteorien på et vis bekreftet (Warden et al).

Å angripe en motstanders luftressurser på hans område er ansett som den mest økonomiske bruken av kampfly. Dette vil være mulig med F-35. Dette kan synes å være en omlegging av luftmakt­doktrinen, muliggjort gjennom teknologien F-35 og dens ­moderne våpen og sensorer representerer. Man beveger seg bort ifra defensive kontraluftoperasjoner som kampflyenes hovedoppgave til en fler-rollebruk, ­inkludert mulighet for offensive kontraluft­operasjoner (eks angripe motstanderens flybaser). Man kan også ane anvendelse av F-35 for å oppnå ytterligere ­strategisk effekt. Om Luftforsvarets kampfly fortsatt skal ha defensive operasjoner som hovedoppgave så er det nok av de som hevder at man kunne ha anskaffet et annet (og billigere) kampfly.

Konsekvensen er altså at luftvernet skal få en mer fremtredende rolle i beskyttelse av kampflybaser og avgjørende objekter, og det skal bli mer robust. LTP fremholder at NASAMS skal videreføres, oppgraderes og utvikles med blant annet nye missiler (kort/middels rekkevidde), men også at det skal styrkes ytterligere gjennom anskaffelse av nye luftvernsystemer med langtrekkende luftvernmissiler og sensorer. Totalt sett skal “systemene være i stand til å beskytte kampflybasen på Ørland, allierte mottaksområder i Trøndelagsregionen og basen på Evenes”.

Med den satsingen LTP legger på luftvern er det nærliggende å minne om de fire (4) prinsippene for anvendelse av luftvern; mengde, miks, mobilitet og ­integrasjon. Prinsippene har gyldighet i varierende grad helt fra et systems spesifikasjonsfase til en grupperingsfase på stridsfeltet. De danner utgangspunkt for maksimal utnyttelse av luftvernressursene man er i besittelse av, samt de man i fremtiden vil gå til anskaffelse av.

Mengde – Ildkraft og personell

Mengde innebærer en konsentrasjon av tilstrekkelig mange ildenheter (sensorer og effektorer) slik at man oppnår et tilfredsstillende nedskytningspotensiale i forhold til den aktuelle trussel. Mengden kan måles ved hjelp av antall ildenheter ved å ta tetthet og dybde i betraktning, men ikke minst det enkelte våpensystems evne til å detektere og engasjere flere mål samtidig (ildkraft).

Mengde er et relativt begrep og det vil være ­vanskelig, om ikke umulig, å forhåndsberegne hva som er tilstrekkelig mengde. Det vil være den angripende part som “avgjør” hvor denne grenseverdien går. Det vil si hvor mye han er villig til å sette inn av ressurser for å nå sitt mål.

Da man i sin tid besluttet å anskaffe NASAMS til erstatning for Norwegian Adapted HAWK (NOAH) fikk man et system med en formidabel ildkraft. ­NASAMS var blant annet ment å stå imot masseangrep fra jagerfly/jagerbombere og kryssermissiler. Med ett (1) batteri NASAMS kunne man i løpet av få sekunder engasjere 54 ulike mål med “fire- and- forget” missilet AMRAAM. Ikke noe luftvernsystem i verden i dag kan vise til en slik ildkraft (mengde). I motsetning til ett (1) NOAH batteri, med sitt semi-aktive HAWK missil, som i realiteten kun kunne engasjere tre (3) mål samtidig. I et mengdeperspektiv vil det derfor være fornuftig å videreføre NASAMS og integrere nye kort/middels rekkevidde “fire-and-forget” missiler i systemet som LTP legger opp til.

Skal man nå ambisjonen i LTP om å beskytte tre områder samtidig (kampflybasen på Ørland, allierte mottaksområder i Trøndelagsregionen og basen på Evenes) OG etterleve prinsippet om mengde må luftvernet tilføres både mer materiell og personell. Styrking av luftvernet må følges opp med en bærekraftig organisasjon. Man må ha personell til å operere systemene og det tar tid å bygge kompetanse. Den luftverntaktiske skolen (LVTS) man bygget opp på Rygge flystasjon i “gullalderen” på 90-tallet var en kunnskapsbrønn, en æra de årene det varte. Man må se tilbake og innse at med mer luftvern kreves også mer personell.

Noen tenker nok at teknologi kan erstatte ­mennesker og at presisjon er en kompensator for mengde, men i uoverskuelig fremtid, i LTPens definerte tidsrom, må systemkomponenter opereres av ­mennesker. Personell- og kompetansebehovet må derfor ikke undervurderes om reell styrking av luftvern skal finne sted.

Miks – Gir robust luftvern

Miks er anvendelsen av en kombinasjon av luftvern­systemer med ulik karakteristika for beskyttelse av et objekt, en flybase, et område eller en avdeling. Systemer med forskjellig rekkevidde, høydedekning, skuddtakt, sensorer og radarer basert på ulik teknologi vil utfylle hverandre og vanskeliggjøre angriperens opp­gave. Miks fører blant annet til at fienden må tilpasse sin taktikk og sette inn ekstra ressurser på under­trykkelse av luftvernet.
Miks av systemer er kjernen i Hubert Kokers uttalelse innledningsvis i artikkelen. Med LTPens ambisjon om anskaffelse av nytt langtrekkende luftvern i perioden 2021–2024 som skal integreres med ­NASAMS-systemet er det godt håp om at luftvernet igjen skal oppleve miks. En miks vil gjøre luftvernet mer robust og gi bedre beskyttelse.

“Vi anskaffet ikke et våpensystem. Vi anskaffet en arkitektur”, har en tidligere oberstløytnant i FLO sagt om NASAMS. Med NASAMS og de nødvendige oppgraderingene som har funnet sted siden 2000-tallet har Luftforsvaret et godt utgangspunkt for å realisere kapabilitetsutvidelsen som LTP legger opp til. ­Systemets iboende åpne arkitektur gjør at man i prinsippet kan integrere/tilkoble enhver sensor og enhver effektor til systemets K2. Dette er allerede demonstrert gjennom NASAMS skarpskyting med AMRAAM B, AMRAAM C-5, AMRAAM C-7, AMRAAM ­Extended Range (ER), AIM 9X, ESSM og IRIS-T (missilet tiltenkt Kampluftvern i Hæren).

I tillegg til nytt kort/middels rekkevidde luftvernmissil i NASAMS, er det til tross for systemrekkevidde­perspektivet, definert et behov for langtrekkende missiler og sensorer for å engasjere avstandsleverte presisjonsvåpen, eller engasjere plattformen som leverer våpenet. Kritikken mot NASAMS har gjerne vært rettet mot høydedekningen. Et nytt langtrekkende luftvernsystem må først og fremst ha engasjementsevne i høyden. Hvor langt og hvor høyt et slikt system skal virke overlates til kravstilleren. Kanskje kan et ­AMRAAM ER missil være i denne kategorien.

Videre bør sensoregenskapene være annerledes enn de NASAMS radaren har slik at de er komplemen­tære. På sensorsiden er utviklingen av AESA radarer spennende. AESA radarer basert på GaN (Gallium Nitride) teknologi kan i 2021 være høyaktuelt, men det avhenger av kravet som stilles til rekkevidde vs ­størrelsen på radarkonfigurasjonen, det vil si hvor “taktisk” den skal være.

En foreløpig erkjennelse er at ikke noe enkelt luftvernsystem kan alene løse alle oppgaver samtidig. Man må alltid inngå kompromisser. Et system kan ikke være på beredskap for å engasjere TBMer og samtidig ha fokus på (små) UAVer. En miks av systemer må til.

Mobilitet – Fleksibel operativ ­utnyttelse

Mobilitet er luftvernenhetens evne til å forflytte seg geografisk for å kunne ivareta pålagte oppdrag og øke egen overlevelse, samt gi rom for fleksibel operativ utnyttelse. Luftvernenheter må inneha den samme grad av mobilitet som de avdelingene de er ment å forsvare.

På slutten av 90-tallet begynte NASAMS av­delinger å samarbeide med Hæren for å gi 6. Divisjon luftvernbeskyttelse under øvelser. Dette var upløyd mark. Man ville vise at NASAMS klarte å operere under nye og andre forhold. Foruten at det i seg selv var uvant å forflytte seg med Hæren var oppsett av radiolinjekommunikasjon den største utfordringen. Dette samarbeidet med Hæren var et typisk ­eksempel på fleksibel operativ utnyttelse av NASAMS. En relativt høy grad av mobilitet gjør også at man kan løse oppdrag man i utgangspunktet ikke nødvendigvis er tiltenkt.

Strategisk og taktisk mobilitet må ivaretas. LTP nevner (heldigvis) også at luftvernet skal “gi beskyttelse av flere områder samtidig, for eksempel beskyttelse av annen viktig infrastruktur, befolkningssentra eller allierte mottaksområder”. Man må ikke låse luftvernets oppdrag til bestemte geografiske områder. Man bør ha luftvernsystemer som kan forflytte seg dit det er behov for beskyttelse; fleksibel operativ utnyttelse gjennom mobile egenskaper.

NASAMS har vist sin fleksibilitet ved deployering til Oslo under “Operasjon Nobel” ifm tildelingen av Nobels fredspris til president Barack Obama i 2009. Det er videre mulig at allierte vil anmode Norge om luftvernstøtte for fredstidsoppdrag slik Polen gjorde for NATO Summit i Warszawa i 2016. NASAMS avdelingen på Ørland forflyttet seg langs vei til Polen og løste oppdraget.

Videre er forflytning en del av overlevelses­konseptet for luftvernsystemer. Står man for lenge i samme stilling blir man et lettere mål for så vel motstanderens luftstyrker som spesialstyrker.

Det sier seg selv at det påtenkte nye langt­rekkende luftvernsystemet også må ha mobile egenskaper, både på land, på sjø og i luften. Et langtrekkende luftvernsystem kan i seg selv anses av motstanderen for å være en viktig strategisk kapabilitet og følgelig definert som et mål. Den fysiske størrelsen på komponentene i systemet vil avgjøre om det lar seg forflytte med Norges egne transportfly. Her må man muligens inngå et kompromiss; kapabilitet vs luft­mobilitet (nasjonal).

Integrasjon – Nøkkelen til utnyttelse av ressursene

Med integrasjon menes den nære koordinering av luftvernsystemers innsats og samhandling med de øvrige luftforsvarselementene i kampen om luftherredømme/luftoverlegenhet for å oppnå maksimal operasjonell effektivitet. Dette innebærer vertikal og horisontal integrasjon av luftforsvarssystemer for ut­veksling av ­informasjon og data i bredden og dybden av operasjons­området.
Anvendelsesprinsippet integrasjon er sannsynligvis det som virkelig åpner for muligheter

med fremtidens luftvern og utnyttelse av luftforsvarsressursene. Med en miks av to nasjonale luftvernsystemer må disse kunne integreres. Integrasjonsnivået bør være på et slikt nivå at de kan utveksle luftbilde, statuser, kommandoer, ordrer og måldata (“fire quality data”). Dette stiller visse krav til radarene, men det vil i praksis også si at det må etableres et sanntids, sikkert nettverk mellom de to luftvernsystemene. Som et eksempel er NASAMS ildenhetene koblet sammen i et høyhastighetsnettverk i dag hvor data utveksles i millisekunder (Battalion Net Data Link) over UHF.

LTPen sier “Det legges videre opp til en forbedret integrasjon og samvirke med luftovervåkingssensorer og andre systemer”. Skal man utnytte, koordinere og samordne luftforsvarsressursene optimalt (noe man har muligheten til når kapabilitetene nå skal fornyes) så bør det stilles krav til en tett integrasjon mellom luftvernsystemene og luftovervåkingssensorene.

Med radarteknologien som kommer, og tilpasset kommunikasjonsstruktur, bør det være mulig å utveksle luftbilde og måldata i sanntid mellom de nye planlagte luftovervåkingsradarene og bakkebasert luftvern. En “forbedret integrasjon og samvirke” er ikke ambisiøst nok. Spesielt da luftvern skal være det “sentrale aktive elementet i beskyttelse mot luftangrep” må sanntids­data kunne utveksles. Eventuelle passive sensorer bør også inkluderes i en sanntidsutveksling av data.

I den totale ressursutnyttelsen bør man også se nærmere på hvordan sensordata fra F-35 kan anvendes av luftvernsystemene. Norges styrke må ligge i etterretning (utnyttelse av denne), gruppering, presisjon og tempo i målangivelse. Integrasjon av kapabilitetene er derfor avgjørende.

De nasjonale luftvernsystemene må kunne integreres, eller i det minste være interoperable (over NATO taktisk data link) med allierte luftvern­systemer. Her er det norske luftvernet godt forberedt da den åpne arkitekturen i K2- systemet (CTOC/FDC) muliggjør integrasjon, samt at NASAMS allerede har implementert Link 16, Link 11 B og JREAP.

Videre kan det tenkes at Norge får støtte av andre nasjoner med luftvern. Polen har tatt første steg i beslutningsprosessen rundt anskaffelse av nytt langt­rekkende ATBM system. Valget har (foreløpig) falt på Patriot. Kan man se for seg et samarbeid hvor man med tiden ser polske Patriotenheter øve på norsk jord?

Avslutning

Viktigheten av et robust luftvern for å sikre egne ­operasjoner har igjen blitt fremtredende. Tendensen er også tydelig internasjonalt. Luftvern er i vinden. Det var derfor på høy tid å sette fokus på luftvernet i Norge. Anvendelsesprinsippene kan være til hjelp når kapabiliteten videreføres og utvikles. Gjør rett – frykt intet.

“Det er farlig å spå om luftangrep og luftvern ­akkurat nå. Rimeligvis vil en snart høste erfaringer som kan kullkaste mye av det som i dag høres fornuftig. Men det er nå boka trenges, det nytter ikke å vente på nye erfaringer, da kan det bli for sent. Oslo, november 1939”. Forord av forfatterne Kristian Gleditsch og Arne ­Mønnesland i boka Luftkrig Sivilt Luftvern.