Luftforsvarets «one way missions»

De erkjente samtidig at deres bok ikke ville være «den endelige studien av norsk atompolitikk». Boken omtaler i flere sammenhenger både nukleære og ­konvensjonelle planer for norske fly.

I desember 2015 offentliggjorde US National Archives «The SAC (Strategic Air Command) Atomic Weapons Requirements Study for 1959»2, en ­samling ­dokumenter på over 1000 sider som lister opp ­amerikanske atombombemål i Øst-Europa. Disse ­dokumentene er et viktig bidrag til ny kunnskap om Luftforsvarets offensive planer under den kalde krigen. Informasjonen omkring disse planene er begrenset, siden sentral dokumentasjon ble destruert i tids­rommet år 1995-20053 . Videre har stadige ­omorganiseringer, nedleggelser og flyttinger, gjort arkivsøk svært ­vanskelig.4 De fleste av de som skulle gjennomføre disse ­offensive oppdragene under den kalde krigen, er borte eller vil være det i løpet av få år, og med dem vil historien bli borte.

For å forstå Luftforsvarets offensive ­operasjoner er det en forutsetning å vite at fly i «strike»-rolle, omtaler fly som benytter atomvåpen. Fly i «­attack»-rolle, ­om­taler fly som benytter konvensjonelle våpen. Dernest er det viktig å formidle at, selv om det ­eksisterte slike planer og norske jagerfly stod på beredskap for å ­gjennomføre dem, kom de aldri til utførelse.

Strategic Air Commands (SAC) «Atomic Weapons Requirements Study 1959»
Planen beskriver hvordan USA skulle møte en antatt sovjetisk trussel i 1959. Planen kan lastes ned fra The National Security Archive og ulike nettsteder viser ferdige kart hvor målene er inntegnet. Det frem­kommer at ikke alle målene var nominert av SAC, men at noen er med «because of the expressed desire of other commands». Det er gitt åpning for at flere fly kan gå mot samme mål, men understrekes at dette skal minimaliseres til å gjelde «high priority Air Power Battle targets».

Planen beskriver ca. 1200 flyplasser, med høyest prioritet gitt til sovjetiske nukleæres styrker. Videre listes infrastruktur som flybaser, radaranlegg, kommando­plasser, våpenlagre, sivil produksjon som understøtter fly og drivstoffanlegg. Først etter at disse målene var ødelagt, kunne en systematisk ødeleggelse av sovjetisk krigspotensiale starte. Kategori 275 (population) havnet innenfor sistnevnte kategori sammen med industri, samt et svært omfattende jernbanenett.

Hvem som skulle angripe de ulike målene ikke er frigitt, likevel er det mer enn sannsynlig at målene for de norsk offensive operasjonene befinner seg på, eller tilknyttet mål på listen. NATOs doktrinære tilnærming til bruk av atomvåpen, var sammenfallende med USAs, samtidig som NATO var avhengig av SACs kapasitet til levering av atomvåpen. Dernest fremstår ­mållistene som komplette over militære og sivile anlegg i Øst-­Europa, og det er lite trolig at det fantes ytterligere lister. Til sist var det ingen andre enn USA som hadde kapasitet til å innhente den informasjon som krevdes for å produsere tilstrekkelig mållister/informasjon.

Et konkret eksempel fra listene er anleggene i Murmansk/Vayenga (Severomorsk fra 1951) som ligger ca 430 nm i direkte luftlinje fra Bodø. Her lister planen opp tre flyplasser. Flyplassen Vayenga hadde prioritert som nummer 29 på listen, Murmashi nummer 51 og Murmansk N. E. nummer 60. Disse flyplassene beskrives også som mål i norske avgraderte dokumenter.5

NATO og nasjonale planer

Sjefsnemdsmøte (i Norge) nr 1/55 behandlet saken «Mulige Atombombemål» etter en henvendelse fra AIRNORTH6 til Flyvåpnet7. Ønsket var en for­tegnelse over atombombemål i Norge, Sverige, Finland og Sovjet. To utvalg arbeidet med denne oppgaven og kom frem til 367 forskjellige mål, hvorav 60 i Sverige, 65 i Norge, 79 i Finland og 163 i Sovjet. Målene var flyplasser, havner, broer, troppekonsentrasjons­områder, landingsområder og kommunikasjonssentra. Forsvarsstaben og Flyvåpnet ble enige om at det ikke burde forberedes atombombemål i Sverige. Antallet mål i Norge og Finland burde reduseres, mens antallet mål i Sovjet ikke skapte noen betenkeligheter. I 1955 utarbeidet AFNORTH «CINCNORTH Atomic Strike Plan» med 431 mål, som ble innarbeidet i «SACEUR Atomic Strike Plan». For AFNORTH ble målene delt på to regionale planer med benevnelsene «Plan ­Kolsaas-Sierra» og «Plan Kolsaas-Nectar».8

I 1959 henvendte norske myndigheter seg til NATOs Standing Group (SG), med et standpunkt om at allierte atomvåpen ikke kunne bli benytte mot mål på norsk territorium eller i norsk territorialfarvann, uten samtykke fra norske myndigheter. Svaret fra SACEUR var at CINCNORTH hadde dette ansvaret overfor Norge, og at det mellom CINCNORTH og Forsvarsdepartementet (FD) i Norge eksisterte gode kommunikasjonslinjer gjennom felles deltagelse på atomøvelser, liaisontjeneste og at FD var gjort kjent med CINCNORTH Atomic Strike Plan9. Merk at Norge ikke hadde reservert seg mot oppbevaring eller bruk av atomvåpen i krigstid. I praksis betydde dette at Norge kunne planlegge på bruk av atomvåpen i det øyeblikket NATOs krigsplaner var tatt i bruk.

I 1961 utarbeidet Chief of Air Force Section/MAAG10, Oberst J. Fletcher en stabsstudie «Nuclear Delivery Capability for Norway»11 som han sendte til sjef Luftforsvaret, generalløytnant Odd Bull. ­Studien hadde til hensikt å «develop a full atomic delivery capability for the Royal Norwegian Air Force…». Bull stilte seg bak anbefalingene i studien og understreket at det ville ha en «psykologisk gunstig virkning» for landets bidrag til NATO og ikke gi avkall på atomvåpen. Dersom det ikke var mulig å inngå de avtaler studien anbefalte, var det liten vits i å fortsette spesialtrening i bruk av atomvåpen for norske jagerfly.

«Strike»-styrker

På tross av norsk basepolitikk argumenterte Forsvars­minister Langhelle, allerede i mai 1952, for at den planlagte amerikanske jagerflyvingen måtte opprett­holdes12. Det var en amerikansk målsetting om å etablere en taktisk flystyrke med atomkapasitet i Norge, med konkrete ønsker om opprustning av Sola og Gardermoen for å kunne ta imot og støtte F-84G ­skvadroner fra 3. Air Division (3d AD)13. Etter hvert fikk fly fra 3rd Air Force Task Force North (3rd ­AFTFN)14 tildelt sitt krigsoppdrag i Norge. Styrken bestod av 16, F-100D (Super Sabre) deployert til Wethersfield utenfor London, med krigsbase ved Sola.

I perioden 1961 til 1963 ble styrken hentet fra 17th US Air Force, og krigsbasen ble flyttet fra Sola til Flesland. Fra 1963 ble styrken hentet fra 20th ­Tactical Fighter Wing Task Force North (20th ­TFWTFN). Denne styrken hadde fasiliteter for lagring og ­montering av kjernefysiske våpen både på Sola og Flesland og hadde i tillegg lagret utstyr ved Ørland15. Styrkens oppdrag var å fly direkte fra sin fredsbase Wethersfield mot sine bombemål, for deretter å lande på sin krigsbase Sola/Flesland. Senere ble dette endret til at styrken deployerte til sin krigsbase i forkant av et angrep. Dette operasjonsmønsteret hadde en sprednings­hensikt og gav større geografisk dybde og økt egenbeskyttelse mot et sovjetisk motangrep.

I Nord-Norge ble «strike» oppgavene ble tildelt 331-skvadronen i Bodø. I 1959 stilte MAAG-NOR tre amerikanske instruktører til opplæring i taktikk for ­levering av atomvåpen, såkalt LABS (Low Altitude Bombing System). Opplæringen ble gjennomført i Bodø, og var i første omgang rettet mot flygere fra 331-skv og instruktører fra Flyvåpnets bombe-og skyteskole Sola (FvBSS)16. Treningen av norske piloter i HABS/LABS stoppet opp med utfasingen av F-86, noe som ikke betyr at kapasiteten til å levere atomvåpen hverken ble glemt eller forsvant. Med innføringen av F-104G, økte kapasiteten for levering av atomvåpen. Under øvelser i Norge ble det også gjennomført trenings­oppdrag som var tilsvarende for levering av atomvåpen. Offisielt ser det ut som denne trening på levering av atomvåpen ble valgt bort. I SACEURs «Combat Effectiveness Report 1966-Offensive Air Forces» beskrives den største svakheten i «combat effectiveness» hos alle seks evaluerte skvadroner som «lack of nuclear capa­bility»17. På tross av dette, fikk Bodø lager og fasiliteter for hånd­tering av atomvåpen. Dette lageret lå inne på flyplassområdet i vest-sørvest (Hernesskagen), og ble formelt godkjent i juli 1963. Dette og var det eneste flyplasslageret i Norge som var bygd etter NATO spesifikasjoner for lagring av atomvåpen. Fly ble holdt på beredskap i anlegg 96 i Bodø og her fantes trolig også tilknytninger til SACs eget kommunikasjonssystem.18

Snowcat

338- og 336-skvadronen fikk utover 60-tallet rene konvensjonelle støtteroller for 3rd AFTFN, 331-­skvadronen og strategiske flystyrker. Disse støtteoppdragene ble etter hvert kjent som SNOWCAT-oppdrag. Den opprinnelige betydningen av SNOWCAT er «Support of Nuclear ­Operations with Conventional Attacks».

SNOWCAT ser også ut til å være benyttet som et kodeord for klart definerte planer. I sitt brev til Luftkommandøren/Sjefen for Luftkommando Nord-Norge, refererer Generalmajor J. Waage til «plan SNOWCAT» i relasjon til 338-skv sin overtagelse av 334-skv sitt konkrete krigs­oppdrag.19 Brevet omtaler ikke planens innhold, men beskriver at 338-skv må være forberedt og trent til å støtte «strike»-­styrken både i nord og i sør.

Hensikten med SNOWCAT var å legge til rette for «strike»-fly. Rekognoserings­fly skulle gi informasjon i forkant av de planlagte angrepene, samt verifisere effekten av angrepene i etterkant. Jagerbombefly skulle i størst mulig grad degradere den sovjetiske evnen til å reagere, ved å slå ut radaranlegg, luftvern og flyplasser. Flere av pilotene har uttalt seg kritisk til effekten av de konvensjonelle angrepene. Dette begrunner de med at sprengkraften var liten og nøyaktigheten dårlig i de konvensjonelle våpnene, sett i forhold til de angitte målene de var tildelt. Flere kilder omtaler de norske flyene sin primære rolle i dette operasjonskonseptet som «å mette» radarbildet på sovjetisk side. Det virker lite rasjonelt å bruke så mye tid og krefter på forhåndsplanlegging, innhenting av informasjon, produksjon og gjennomgang av target folders, seleksjon av flygere og trening på oppdrag, hvis hensikten kun var å fylle opp et radarbilde.

Oppsummering

Planen i grovt gikk ut på at norske rekognoseringsfly, skulle fly umiddelbart i forkant av et atomangrep. ­Deretter skulle norske jagerbombere fly enkeltvis inn som en første bølge mot «sine» mål i Øst-Europa. ­Taktikken var å klatre raskt etter «take-off» til stor høyde, med den hensikt å spare drivstoff. Deretter holdt de stor høyde, så lenge de kunne uten å bli opp­daget av fiendtlig radar, før de slapp seg ned og fortsatte mot målet i «tretopphøyde» under radar­dekning. Før bombeslipp trakk de opp i 6000 fot, fant målet visuelt og stupte inn i 60 graders vinkel. Etter bombeslipp la flyet seg igjen lavt i den hensikt å forsvinne i terrenget før de etter hvert trakk opp i stor høyde for å spare mest mulig drivstoff på tur hjem. Denne bølgen inneholdt en blanding av konvensjonelle og nukleære våpen fordelt på taktiske jagerfly. Forhåpentligvis ville amerikanske bombefly samtidig, være på vei mot sine forhåndsplanlagte mål20. I etterkant av angrepet kom rekognoseringsfly på ny inn, for å verifisere effekten av angrepet.

På 50-tallet ser det ut til at alle norske ­skvadroner hadde konvensjonelle offensive oppdrag. Utover 60-­tallet oppstod en klarere arbeidsdeling mellom de ulike skvadronene. 331 skvadronen i Bodø fikk «strike»-rollen i nord, mens «strike»-rollen i sør ble løst av 3rd AFTFN. 717-skavdronen gav rekognoserings­støtte både i nord og sør. 336-skavdronen var inn­ledningsvis tiltenkt «attack»-rollen i sør, mens 338 ­hadde tilsvarende rolle i nord. Senere ble begge disse skvadronene gitt oppdrag i nord. De norske offensive planene var ikke ensidig konvensjonelle, men omfattet også planer for bruk av atomvåpen.

Pressetalsmann fra Forsvarets Overkommando, Erik Ianke, uttalte i et intervju med avisen Nordlands Fremtid, at disse offensive oppdragene trolig varte frem til jagerflyet F-16 kom til Bodø på begynnelsen av 1980-tallet.

Flygere og operatører om­taler oppdragene som «a one way ­mission», med henvisning til at norske jagerflyene ikke kunne regne med å rekke hjem. Det sovjetiske jagerflyet MIG 17 ble vurdert til å være de norske flyene taktisk overlegne, og store norske tap ble vurdert som sannsynlig. I beste fall måtte de norske flygerne nødlande på svenske baser. En mindre forlokkende, men mere sannsynlig alternativ, var å skyte seg ut over sovjetisk territorium.
Sjef AFNORTH, General Sir Horatius Murry, omtalte disse operasjonene som «Suicide missions» så tidlig som i 1959. Luftforsvarets egen studie fra samme år, konkluderte med følgende;

«Uansett det som er fremhevet foran, gjenstår allikevel den prognose at vi må vente meget alvorlige tap, muligens så alvorlige at våre skvadroner har opphørt å eksistere som effektive kampenheter etter kort tid.»21