Luftforsvarets forhold til nektelse og kontroll

Diskusjonen mellom den tidligere forsvarssjefen og andre har vært heftig blant annet fordi ulike innretninger innen kontroll og nektelse vil få konsekvenser for konsepter samt landmilitært materiell, organisering og taktikker. Dette har naturligvis gitt opphav til en rekke artikler, motinnlegg og tidvis høy temperatur i ordskiftet. Debatten har også vært innom sjødomenets rolle i det samme scenario i nord. Men hvor er nektelse og kontroll i den norske luftmaktdebatten og i Luftforsvaret?

I rammen av norsk luftmaktstenkning ble nektelse og kontroll som begrep drøftet i 2002-utgaven av Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Dette aspektet ble ikke omtalt i 2018-versjonen av den samme doktrinen. Innen luftmaktstenkningen har begrepene luftherredømme og luftoverlegenhet vært brukt for å forklare ambisjonsnivåer, og begge er egentlig ulike grader av kontroll. Innen sjømaktteori er begge begrepene anvendt. Både sjønektelse og sjøkontroll eller sjøherredømme har lenge vært anvendte av våre maritime kolleger. Den britiske luftmakteksperten Philip Sabin ble inspirert av sjømaktstenkningen og prøvde på midten av nittitallet å introdusere air denial og air freedom i luftmaktsteori for å erstatte air superiority og air supremacy, men uten hell. Forslaget festet seg aldri i det luftmaktteoretiske landskapet.

KAMP OM KONTROLL

Innen luftmaktteorien handler kontroll om å kunne bruke luftrommet til egne formål der man vil og ønsker, og med en akseptert risiko. Nektelse er på mange måter det motsatte – altså å hindre en mostander bruk av luftrommet. Introduksjon av femte generasjon luftmakt gjør det nødvendig at Luftforsvaret får et mer bevist og oppdatert forhold til nektelse i alle domener. I tillegg må man erkjenne at i nektelse ligger det iboende et persepsjonselement. For at nektelse faktisk skal fungere må den være troverdig nok til at en motstander avstår fra å føre makt frem i luften (eller andre domener, for den saks skyld). Dersom en aktør, til tross for vesentlig risiko, likevel prøver å fremføre makt i luften, så har man ikke lengre nektelse. Da har man en kamp om kontroll. Dette fører videre til en annen erkjennelse: Kontroll er begrenset i tid og rom, og luftrommet er normalt aldri helt kontrollert av noen. Den normale tilstanden i luftkampen er derfor enten en kamp om kontroll eller de facto nekting.

A2/AD og endringer i USMC

For omtrent ti år siden dukket det opp noen nye begreper i amerikansk militærteori. Siden midten av nittitallet hadde Kina utviklet flere typer langtrekkende våpensystemer i flere forsvarsgrener og tilsvarende ISTAR-kapabiliteter. Etter hvert gikk det opp for amerikanske analytikere at de var i ferd med å få begrenset handlefrihet i den vestlige delen av Stillehavet. Anti-access- og area denial (A2/AD) ble brukt for å forklare de operative evnene til kineserne. I følge den britiske sjømaktseksperten Geoffery Till er begge de nye amerikanske betegnelsene egentlig ulike grader av nektelse.

I første omgang førte utviklingstrekkene i Asia-Stillehavet til nye amerikanske fellesoperative konsepter samt reformer i marinen og flyvåpenet. I den senere tid har også det amerikanske marinekorpset (USMC) tilpasset seg til å kunne etablere kontroll og operere i områder der man antar kinesere kan komme til å utøve en grad av nektelse. Et nytt konsept for korpset har blant annet ført til endringer i materiellparken som for eksempel mer langtrekkende våpen og ISTAR-systemer samt lette og mobile plattformer. For Norges del er dette særlig interessant siden USMC er den eneste permanent dedikerte enheten til støtte. Norsk innsikt og kompetanse for amerikansk forståelse, trening og utstyr i møte med nektelseskonsepter vil være avgjørende for vår evne til å legge til rette for mottak av alliert forsterkning og ikke minst bruk av denne. Et av de nye elementene i marinekorpsets struktur er for eksempel ubemannede kjøretøy med det norske Naval Strike Missile (NSM). Den amerikanske hæren er også i ferd med å øke rekkevidden på enkelte av sine systemer.

LANG REKKEVIDDE

På lik linje med Kina har også Russland utviklet langtrekkende våpensystemer i sitt moderniserings­program. Under årets webbaserte luftmaktseminar forklarte seniorforsker Michael Kofman ved Center for Naval Analysis hvordan Russland har ambisjoner om kontroll i sitt kystområde og Barentshavet og nektelse i Norskehavet helt ned til Island og nordenden av Storbritannia. Det i seg selv er ikke noe nytt, og har lenge vært kjent som bastionsforsvaret i vestlige fagmiljøer1. Det som imidlertid er nytt er at russerne, på grunn av større våpenrekkevidde, trolig kan forsøke å oppnå ambisjonsnivået uten å flytte sine ubåter, skip og fly så langt sør som det kanskje var behov for tidligere.

De nye russiske våpensystemene får videre ikke bare konsekvenser for det maritime domenet. Ørjan Askviks master­oppgave på Stabsskolen i 2015 fikk mye oppmerksomhet. Han drøftet utviklingstrekk innen russiske langtrekkende våpensystemer, og som eksempel skisserte han konsekvensene for sårbarheten til Ørland hovedflystasjon. LUFTLED nr. 3 2019 hadde avskrekking og beroligelse som hovedtema. Både Ørjan Askvik og Ole Marius Tørrisplass fremhevet i sine artikler behovet for en bred satsning på aktive og passive forsvarstiltak for å gjøre norske flystasjoner mindre sårbare gitt russernes evne til å projisere nektelse langt sørover. Aktivt forsvar i vår tidsalder er annerledes enn før. Før var fokuset rettet mot fly eller helikoptre som hadde kortholdsvåpen. Nå må vi forsvare basene mot våpen levert langt unna målet fra fly, skip og ubåter. Det er også nye utfordringer som små og store ubemannede farkoster. Et effektivt mottiltak er moderne luftvern, men det er ikke nok i seg selv.

AKTIVT OG PASSIVT FORSVAR

Passivt forsvar er et vel så viktig mottiltak. Spredning og fortifikasjon er relevant igjen, men har ikke vært prioritert på flere tiår. Før hadde vi fortifikasjon kombinert med spredning internt på flyplassene og nær­området rundt, og i tillegg prinsippet med spredningsflyplasser. Blant annet har husleieprinsippet over tid ført dessverre til mer kompakte flystasjoner og færre baser. En annen utfordring er i hvilken grad Luft­forsvaret selv har kompetanse om aktivt og passivt forsvar og det vi før kalte for «survival to operate». I tillegg vil det være en utfordring å klare å omsette kompetanse til nye tidsriktige og praktiske tiltak. Vi mener ikke at Luftforsvaret skal gjenetablere nøyaktig de samme løsningene som ble brukt under den kalde krigen. Nye tider og nye forutsetninger krever nytenkning, men prinsippene som eksempelvis mobilitet, narretiltak, fortifikasjon, kamuflasje, spredning og skjul består. Russerne har mange langtrekkende våpen, men er dårlig på ISTAR. Det bør og må vi utnytte for å gjøre oss mindre sårbar.

LAVSIGNATUR

Nyere og mer tydelig enn før er imidlertid lavsignaturteknologi. Her må vi evne å maksimere egen fordel, mest åpenbart gjennom F-35, men også ved å redusere en potensiell motstanders bruk av lavsignatur gjennom aktiv kontraluft som tidlig deteksjon, målfølging og bekjemping før dette kan påvirke egne styrker. Til dette spiller ulike sensorer, spesielt radar, en nøkkelrolle. I møtet med lavsignatur vil derfor vår evne til å utnytte alle sensorer være avgjørende for å redusere effekten av en motstanders lavsignatur. Sensor fusion, eksempelvis bruk av flere sensorsystemer som overvåkingsradar, mobil radar, luftbåren radar og luftvernradar, som sammen med sine ulike frekvensbånd vil gjøre lavsignatur mulig å detektere, vil være avgjørende for å redusere en mostanders bruk av lavsignatur.

Ole Tørrisplass tok opp et annet aspekt i sin artikkel i LUFTLED basert på hans meget sentrale masteroppgave på FHS og pågående doktorgradsstudie. Det nye F-35 kampflyet med moderne sensorer og våpen kan det bidra til å avskrekke med evne til nektelse samt utfordre russisk evne til å projisere kontroll over våre nordligste land- og sjøområder samt luftrommet over. En rekke nye problemstillinger dukker opp på både strategisk, operasjonelt og taktisk nivå, og Tørrisplass argumenterer for et nytt operasjonskonsept for F-35 og tilsvarende nye fremtidige systemer må på plass. Eksempelvis er emisjonskontroll bærende for å bevare lavsignatur. Utførelse av operasjoner med lavsignaturteknologi vil dermed kunne dra fordeler av autonome operasjoner. Dette kan føre med seg nye utdannings- og treningsbehov for å rendyrke sentralisert kommando og desentralisert utførelse. I fremtiden kan i større grad måtte regne med at oppdrag må gjennomføres mer selvstendig og mindre detaljkontrollert enn det luft­operasjoner normalt er vant med i fredstid- og kriseoperasjoner. Luftforsvarets utfordring blir å bygge kompetanse og kapasitet i luftkommando og kontroll samt hos det utøvende ledd slik at man evner å nå sjefens intensjon og de overordnede målsetningene, altså de politiske intensjonene.

Bevegelsesfrihet

Historisk sett har kontroll vært det mest sentrale begrepet innen luftmaktteori med vektleggingen av luftoverlegenhet og luftromskontroll. Et viktig aspekt nå er hvor langt nord vi kan etablere kontroll gitt våpenutviklingen. Russiske langtrekkende våpen­systemer er også avhengig av langtrekkende sensorer. Disse er i varierende grad mulig å unngå, beskytte seg mot eller bekjempe. Taktikk og utstyr må naturligvis møte denne utfordringen. For eksempel er det fysisk mulig å ta ut russiske langtrekkende luftvern på deres side av grensen for å etablere luftoverlegenhet over Finnmark og Barentshavet, men det har ikke bare taktiske og operasjonelle aspekter. Elektronisk krigføring og cyberangrep kan ha samme taktiske effekt, men ikke så alvorlige strategiske konsekvenser. En annen mulighet er å kun ha et ambisjonsnivå om nektelse over Finnmark.

Imidlertid utgjør trusselen fra sofistikerte missilsystemer innen anti-ship og land-attack systems mye større risiki for sjø- og landmilitære bevegelser enn luftvern utgjør for luftmakten. Luftmaktens egenskaper, altså høyde, hastighet og rekkevidde (H2R), gir den høyere overlevelsesevne og dermed særlig egnet som domene for å utføre mottiltak. Herunder vil lav­signatur, terrengmaskering og mobilitet i luften være avgjørende for overlevelse for kampfly og missiler.

Vel å merke er større plattformer i høy høyde, slik som tankere, transport og AWACS naturligvis utsatt og disse har i tillegg også få egne mottiltak. Imidlertid vil luftmakten være i særlig gunstig posisjon hva gjelder å kunne oppnå den grad av nektelse eller kontroll med luftrommet som er nødvendig for å gjennomføre øvrige funksjoner av luftmakt og operasjoner med egne overflatestyrker. Dette vil igjen øke graden av luftoverlegenhet og dermed også bevegelsesfrihet for egne styrker. Som et resultat vil egen evne til å rette samlet effekt mot en motstander øke. Det påligger derfor norsk luftmakt et spesielt ansvar og denne må gjenspeiles i kompetanse og kapasitet innen alle nivå i luftkommando og kontroll.

ET LEVEDYKTIG BASESYSTEM

Vår egen evne til å utøve nektelse kommer inn som et mer sentralt begrep ved innføringen av femte generasjon luftmakt, og det krever et nytt operasjonskonsept, som antagelig blir fellesoperativt og med en flernasjonal ramme som involverer våre viktigste partnere i Nord-Europa. Her kan det sannsynligvis bli viktig å vurdere nordområdene og Østersjøenområdet som et helhetlig innsatsområde slik som britene og andre gjør. Vår egen evne til å operere i områder hvor en motpart kan utøve nektelse er kanskje det viktigste å legge vekt på fremover. Moderne fly er meget kapable i lufta, men de trenger et levedyktig basesystem å operere fra. Både aktivt og passivt forsvar bør få en renessanse.