KJERNEVÅPEN: RELEVANS OG UTFORDRINGER

NATOS strategi helt fra 1967 til slutten av den kalde krigen var basert på fremskutt forsvar og fleksibelt tilsvar. På det meste hadde NATO utplassert omtrent 7000 taktiske kjernevåpen i Europa. Det var viktig å fjerne de våpentypene som måtte anvendes tidlig i en konflikt eller som vanskeliggjorde politisk kontroll med anvendelsen (kjernefysisk luftvern, atomminer , kjernefysiske atomladninger til artilleri osv ). NATO prioriterte langtrekkende missiler som Pershing II og kryssermissiler, og disse ble utplassert i fem europeiske land fra 1983. Med inngåelsen av INF avtalen i 1987, ble alle landbaserte våpen med rekkevidde over 500 km forbudt. De såkalte PNI (Presidential Nuclear Initiatives) fra 1991 og 1992 reduserte antall gjenværende kjernevåpen i Europa videre. Den amerikanske marinen sluttet å medbringe ikke-strategiske kjernevåpen på sine fartøyer i fredstid. Senere ble den amerikanske marinens kryssermissiler med kjernevåpen destruert. Etter hvert satt NATO igjen med et lite antall flyleverte kjernevåpen i Europa. Storbritannia hadde også taktiske kjernevåpen, men disse ble fjernet i 1998.

Sovjetunionen hadde et meget stort antall taktiske kjernevåpen. Med inngåelsen av INF avtalen ble våpensystemene med rekkevidde mellom 500 og 5500 km også fjernet her. Jeltsin var med på de såkalte PNI-tiltakene som blant annet ville medføre at marinefartøyer ikke medførte taktiske kjernevåpen i fredstid og at andre taktiske kjernevåpen skulle samles i sentrale lagre.

Status i dag er at INF-avtalen er opphørt og det er tvil om i hvilken grad Russland fremdeles etterlever de løfter som tidligere president Jeltsin ga. I en rapport fra FFI i 2020 anslås at Russland har omtrent 1800 operative taktiske kjernevåpen. De fleste av disse kan leveres fra fly eller missilsystemer. Russland har modernisert mange missilsystemer som også kan anvendes med taktiske kjernevåpen.

START-avtalen er forlenget til 2026. Den begrenser utplassering av strategiske leveringsmidler (700) og tilhørende kjernevåpenladninger (1550). Avtalen har også omfattende regler for verifikasjon, inspeksjon og notifikasjon. USA og NATO anklager Russland for å bryte også denne avtalen ved at de ikke har akseptert å møte i kontrollkommisjonen, og ikke har tillatt inspeksjoner i henhold til avtalen. Det er derfor også usikkerhet om fremtiden for denne avtalen. Et annet usikkerhetsmoment er utviklingen av nye typer kjernevåpen i Russland. Det gjøres forsøk med reaktordrevne torpedoer og kryssermissiler som skal kunne få interkontinental rekkevidde (Poseidon, Burevestnik).

KJERNEVÅPEN I EN NY SIKKERHETSPOLITISK SITUASJON

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon preges av krigen i Ukraina. Russlands angrep på Ukraina skaper frykt i hele Europa og de vestlige land øker forsvarsbudsjettene betydelig. En tilsvarende utvikling skjer i Asia. Motsetningene mellom de demokratiske og vestlig orienterte statene og autoritære regimer utgjør kimen til en global konflikt. Kina oppfattes som den dominerende sikkerhetspolitiske utfordringen i USA og store deler av Asia selv om Russland angriper Ukraina. I NATOs nye strategiske konsept omtales Kina som en systemisk utfordring. Kina øker sitt kjernevåpenarsenale raskt og har ikke akseptert å være med på drøftelser om kjernefysisk rustningskontroll.

I denne situasjonen må russiske uttalelser både eksplisitt og implisitt oppfattes som trusler om anvendelse av kjernevåpen. Dette til tross for de forpliktelsene som ble inngått i 1994 i det såkalte Budapestmemorandumet. Da aksepterte Ukraina å gi fra seg de kjernevåpnene de hadde arvet fra Sovjetunionen, men samtidig lovte de andre signaturmaktene Russland, USA, Storbritannia å respektere Ukrainas suverenitet og territoriale integritet.

Det er en omfattende diskusjon, særlig i USA om hvordan krigen i Ukraina kan avsluttes. I den forbindelse diskuteres også faren for en opptrapping og utvidelse av krigen. De fleste anslår faren for russisk anvendelse av kjernefysiske våpen som svært liten. Russisk doktrine indikerer vilje til å anvende kjernevåpen hvis statens eksistens og integritet trues. Nå er fire distrikter i Ukraina innlemmet i Russland og russerne kan derfor hevde at angrep på disse ukrainske områdene utgjør en trussel mot Russlands territoriale integritet. Men dette er selvsagt en søkt fremstilling fordi disse områdene er internasjonalt anerkjent som ukrainsk territorium.

Eventuell bruk av kjernevåpen i Ukraina vil endre krigens karakter fundamentalt. Det er ikke gitt hvordan de vestlige kjernevåpenstater ville reagere. Uttalelser fra høytstående pensjonerte generaler antyder at dette ville kunne utløse fullskala vestlige angrep mot russiske styrker, men uten bruk av kjernefysiske våpen. En slik utvikling ville sette Russland i en svært vanskelig situasjon både innenrikspolitisk og i forholdet til andre stater.

Det er grunn til å tro at både Kina og mange land i den alliansefrie verden ville vende seg bort fra Russland hvis landet bruker kjernefysiske våpen i Ukraina. Det er her vi finner det store antall land som ikke har tatt klart avstand fra Russlands angrep på Ukraina. Og det er her Russland fremdeles finner gode handelspartnere. Russland har ikke råd til å ødelegge forholdet til disse landene. Dette antas å være en viktig grunn for Russland til å avstå fra å bruke kjernevåpen. En annen viktig grunn er den fundamentale usikkerheten som vil oppstå i en slik situasjon. Det er et spørsmål om det er mulig å begrense en kjernefysisk krig, og de langsiktige konsekvensene også for Russland vil være uforutsigbare.

De mest nærliggende målkategorier for denne typen våpen i Ukrainakrigen vil være styrkekonsentrasjoner, flyplasser, kommandosentre og viktig infrastruktur. Russland disponerer flere våpentyper som kan brukes i en slik sammenheng. Det kan tenkes ulike former for bruk eller trusler om bruk av kjernevåpen. Men tatt i betraktning de store politiske og militære konsekvensene er det fremdeles svært lite sannsynlig at Russland vil gå til et slikt skritt.

DEN AMERIKANSKE KJERNEVÅPENPARAPLYEN

På vestlig side er det lite diskusjon om kjernevåpen. Det har lenge vært et ønske om å begrense kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. Samtidig frykter man en ukontrollert spredning til land som i dag ikke har slike våpen.
USA har begynt å modernisere sine strategiske arsenaler som består av stort sett meget gamle leveringsmidler. Dette vil kreve enorme midler. I Europa vil F-35 erstatte eldre F-16 og Tornado i den kjernefysiske rollen og den tyske beslutningen om å kjøpe F-35 må sees i dette lys.

I NATOs nye strategiske konsept (para 29) sies det eksplisitt at de strategiske kjernevåpen, særlig de amerikanske, er den ultimative garanti for medlemslandenes sikkerhet. Her understrekes også betydningen av de taktiske kjernevåpen som er stasjonert i Europa og betydningen av at europeiske land bidrar med leveringssystemer for slike våpen. Både denne og foregående regjeringer har sluttet seg til slike formuleringer. Norge har også godkjent formuleringer om at NATO vil forbli en kjernefysisk Allianse så lenge kjernevåpen finnes. Det understrekes også at det er svært usannsynlig at det oppstår en situasjon som gjør det aktuelt for NATO å anvende denne typen våpen. Likevel fremstår det som underlig at oljefondet er forhindret i å investere i selskaper som medvirker til utvikling og produksjon av kjernevåpen.

Norsk atompolitikk ligger fast. Det er ikke aktuelt å stasjonere kjernefysiske stridshoder på norsk territorium i fredstid. Jeg tror heller ikke at det i dag er noe slik ønske hos våre allierte. Det samme vil med storsannsynlighet gjelde for Finland og Sverige når de forhåpentligvis snart blir med i NATO. Men det er viktig at de land som i dag har amerikanske kjernevåpen på sitt territorium opprettholder denne kapasiteten. Hvis ikke vil det nok være flere land lenger øst som kan tenke seg å overta en slik rolle, og det vil neppe skape mer stabilitet i Europa. Det synes å være stor grad av enighet på vestlig side om at all bruk av kjernevåpen er strategisk av natur. Skillet mellom strategiske og ikke strategiske kjernevåpen var kun basert på rekkeviddekriterier, og dette er først og fremst relevant i rustningskontroll.

Den amerikanske kjernevåpengarantien er også kontroversiell i USA. Særlig i det demokratiske partiet har det vært krefter som har argumentert for en doktrine basert på at USA aldri skulle bruke kjernevåpen først og at kjernevåpnenes rolle skulle begrenses til å forhindre at andre stater brukte kjernevåpen (no first use, sole purpose). Det stilles også spørsmål om troverdigheten i den amerikanske forpliktelsen. Ville USA risikere kjernefysisk angrep på sitt hjemland for å forsvare en alliert i Europa eller i Asia? Dette vil vi forhåpentligvis aldri få et svar på. Men den amerikanske kjernevåpengarantien skaper en fundamental usikkerhet og risiko som har en viktig krigsforhindrende effekt også i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Frankrike disponerer et antall taktiske og strategiske kjernevåpen, men landet deltar ikke i NATOs kjernefysiske planlegging. Det gjør derimot Storbritannia, og det bidrar til å styrke NATOs kjernevåpenavskrekking.

Utviklingstrekk

Uansett utfallet av krigen i Ukraina vil Russland være enda mer avhengig av sine kjernevåpen i fremtiden. Det vil gå lang tid før landet eventuelt vil kunne gjenreise sine konvensjonelle styrker. Alt tyder på at Russland fremdeles vil stasjonere en stor andel av sine kjernefysiske våpen i våre nærområder. Dette understreker områdets politiske og militære sensitivitet.

Kina vil fortsette å bygge ut sine kjernevåpen og på lengre sikt antakelig disponere et arsenale som kan måle seg med det russiske og amerikanske. Det er også fare for at stadig flere stater anskaffer kjernevåpen. Spredningstrusselen preger sikkerhetspolitikken både i den persiske gulf og på den koreanske halvøy. Det er antakelig den utvidede amerikanske kjernevåpengarantien som hindrer en ukontrollert spredning av kjernevåpen til nye stater i Europa.
Det er vanskelig å være optimistisk når det gjelder utsiktene for kjernefysisk rustningskontroll og nedrustning i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. INF-avtalen eksisterer ikke lenger. Det er meget uklart hva som er igjen av de såkalte presidentinitiativene angående taktiske kjernevåpen fra 1990-tallet. Kina har ikke vært villig til å delta på forhandlinger om kjernevåpen, og Russland har ikke vært villig til å inkludere kortrekkende kjernevåpen i bilaterale forhandlinger med USA. START-avtalen med viktige kontrollordninger skal gjelde til 2026, men nå er det mye som tyder på at også denne står i fare. Hvis Start-avtalen blir borte forsvinner en viktig rustningskontroll og verifikasjonsregime for USA og Russland, og den strategiske stabiliteten og forutsigbarheten blir svekket. Dette er også meget relevant for Norge fordi en stor andel av de russiske strategiske kjernevåpnene er stasjonert på Kola, og prøveskytes i havområdene utenfor.

Avslutning

Erfaringer viser at kjernefysiske våpen ikke er særlig anvendelige. Dette kan muligens virke innskrenkende på viljen til uhemmet kjernevåpenoppbygging.

NATO vil være en kjernefysisk allianse så lenge kjernevåpen eksisterer og mye tyder på at stormaktene vil beholde et stort antall kjernevåpen i fremtiden. Det er fare for at flere stater vil anskaffe egne kjernevåpen. Men, det er fremdeles et mål å redusere å kjernevåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken og å redusere antall kjernevåpen. Terskelen for bruk av disse våpnene er meget høy.