Hopp til innhold

Tilbake til arkivet

Silvija Seres, matematiker og teknologiinvestor nr 1 Mar. 2023

Fremtidens forsvar drives av teknologi

Vi forbereder oss på den forrige krigen.

Tema: Veien mot ny langtidsplan
Lesetid: 13 min

Militærteoretikeren og generalen Sir Basil Liddell Hart skrev i boken «The Real War» fra 1930 at «The most disastrous thing that you can ever learn is your first victory because it teaches you, from then on, to do the same thing again but harder». Dette kan tolkes som en advarsel mot å forberede seg på å kjempe den forrige krigen igjen, og heller erkjenne at fremtidige konflikter vil være forskjellige og kreve nye strategier og tilnærminger.

Paradoksalt er den pågående krigen i Ukraina heller gammeldags, men jeg er overbevist om at fremtidens konflikter vil være annerledes. De vil drives av data og teknologi og de vil planlegges og optimaliseres med kunstig intelligens. Vi må tilpasse vår forsvarsevne dette nye og ukjente, i en tid da verden endres i rekordfart, og der denne endringen drives først og fremst av teknologi. Teknologi endrer våre premisser for produksjon, men også for politikk, samfunsøkonomi, og menneskelig psykologi. Teknologi fyrer under store megatrender som økende livsalder, globalisering, polarisering og klima-, natur-, energi- og vann-relaterte problemstillinger. Vi må tilpasse oss denne teknologisk-drevne revolusjonen i alle yrker og alle industrier. Og som vi godt vet, er teknologi en god tjener, men en forferdelig herre. Vi må ikke la den styre oss – men vi må bruke den som et godt verktøy. Da må vi vite hva vi vil med den, og hva våre0020unike styrker og muligheter er, relatert til teknologi. Det finnes ingen sikre svar, men det hjelper å studere vår egen and andres historie og tidligere suksesser.

Hvordan lærer vi for jobber som ikke ennå finnes

Richard Riley var USAs utdanningsminister under president Bill Clinton fra 1993 til 2001. Han lanserte i 1991 et initiativ kalt «Goals 2000: Educate America Act», som hadde som mål å forbedre den offentlige utdanningen i USA. En av Rileys mest kjente sitater er «We are currently preparing students for jobs that don’t yet exist, using technologies that haven’t been invented, in order to solve problems we don’t even know are problems yet.»
Dette sitatet peker på at utdanningssystemet må være i stand til å tilpasse seg de stadig skiftende kravene i arbeidsmarkedet og teknologien for å forberede elevene på en fremtid som er uforutsigbar og utfordrende. Det betyr at det er viktig å utvikle kritisk tenkning, problemløsningsevner og teknologikompetanse som vil være nødvendig for å takle utfordringene i fremtidens arbeidsmarked.

Det som var sant i 1991 er enda mer riktig i dag, 30 år senere. Det haster med å identifisere og løse problemer som samfunnet vil møte i fremtiden, og utdanningssystemet må forberede elevene på disse utfordringene. Men dette gjelder også for voksne. Dette gjelder også for våre soldater og generaler. Vi må i felleskap tenke scenarier for fremtiden, og etter beste evne forsøke å innrette vårt forsvar mot de største utfordringene vår verden og vårt land kommer til å stå over. Her kommer argumenter som forsvar for fred, krise og krig inn, og en videreutvikling av konseptene rundt totalforsvar, der rollene til den sivile delen av befolkningen blir videreutviklet og brukt i større grad, særlig på innovasjon, utvikling, og støttefunksjoner.

I næringslivet har vi sett slike endringer og har jobbet iherdig med å tilpasse oss – men det er ikke lett og det skjer som regel litt for sent, litt for lite og i feil retning. Det er krevende for oss mennesker å forestille oss en tid og verden som ser annerledes ut enn den verden vi kjenner. Og utvikling er altfor ofte overlatt til de som står daglig i yrkene sine, uten at våre utdannings-systemer eller regulering støtter denne utviklingen. Yrkesfaglig personell må finne ut av fremtiden på egen hånd, og vi bør støtte dem bedre i deres kamp om fremtidens jobber. Dette gjelder også våre soldater og generaler.

For eksempel, i helsesektoren er det fire viktige perspektiver på innovasjon som jeg tror gjelder også for forsvaret: 1) helsepersonell er ikke teknologi-averse, tvert imot, de vet godt at teknologi-drevet innovasjon er nødvendig hvis de skal oppnå sine mål i en stadig mer krevende arbeidshverdag, 2) de ønsker å være proaktive i denne utviklingen, de vil være med og påvirke innovasjon og ikke bli forsket på, 3) det utvikles masse «bottom up» ny praksis av de som er nødt til å tenke nytt på grunn av de nye behovene som de møter i yrkeshverdagen sin, men disse innovasjons eksemplene deles ikke godt nok på tvers av institusjoner, geografi, og funksjoner, og 4) det er en rolleglidning der det som var jobben for få år siden og som man er utdannet for er langt fra det som har blitt jobben i dag, men det finnes ikke god nok støtte for en slik rolleglidning, med lett tilgjengelig og anvendelig ny kunnskap og erfaringer. Jeg tror at vi kunne byttet ut «helsefaglig personell» med «forsvarsfaglig personell» i disse betraktningene, og de ville fortsatt holdt. Vi må hjelpe vår forsvarsorganisasjon å bygge inn en fleksibilitet og endringsevne i en struktur som er bygget for minimering av risiko gjennom tradisjonell «control and command». Det å gjøre nye ting på nye måter innebærer helt tydelig ny risiko, men vi må huske at den største risikoen vi kan ta er å ikke ta noe som helst risiko. Fremtiden er full av nye og ukjente risiki – men hva slags valg har vi egentlig?

Sorte svaner krever strategisk fleksibilitet

En som skriver veldig godt om tema «ukjennelig med nødvendig fremtid» er Nassim Nicholas Taleb, i sine bøker Sorte svaner og Antifragility. En sort svane er en begivenhet som er ekstremt sjelden, har stor innvirkning og er uforutsigbar. Sorte svaner er en illustrasjon på uventede hendelser som har enorme konsekvenser. Korona er en sort svane. Ukraina krigen er en sort svane. Jordskjelvet i Tyrkia er også en sort svane. Sorte svane dykker opp stadig oftere fordi verden i dag beskrives best som et ikke-lineært system, som er dynamisk, ustabil, og som består av delsystemer som påvirker hverandre på veldig komplekse måter. Vi undervurderer alltid risikoen ved sorte svaner, og Taleb mener at vi må ha en mer «antifragil» tilnærming til verden, hvor vi ikke bare er motstandsdyktige mot sorte svaner, men faktisk kan dra nytte av dem og bli sterkere av dem. Dette er viktig i en verden som stadig blir mer kompleks og uforutsigbar.
Vi tenker feil på fremtiden. Vi er lært opp til å bruke statistikk, sannsynlighetsteori, modellering og annen matematikk for å fremskrive fremtiden basert på historiske data, og vi regner oss frem til forlengelser av eksisterende trender med godt forståtte modeller og teorier. Men disse trend-data er fra en fortid som ikke gjelder lenger. Verden endres i dag som en ikke-lineært system, og fra systemteori, kaosteori og kompleksitet teori vet vi at disse fremskrivninger ikke er nyttige. De bommer.

Vi lever nå i en VUCA (volatil, usikker, kompleks og tvetydig) verden som man ikke kan regne på med tradisjonelle verktøy som regresjonsanalyse fra historiske trender og lineær statistikk. Vi må tenke scenarier. Det viktigste er å bygge inn en ny organisatorisk fleksibilitet, gjennom tilpasningsevne, læringsevne og endringsevne. Det er vanskelig når man ikke kan tegne et klart og tydelig mål for denne store og permanente endringen, siden vi ikke kan vite hva målet er. Fremtiden er som sagt ukjennelig, men det går an å bruke visjon og scenarier som verktøy.

Endringsevne handler om å være åpen for nye ideer og perspektiver, og å kunne endre kurs hvis og når nødvendig, ofte og stadig. Dette kan kreve at organisasjonen er villig til å ta risiko og eksperimentere med nye tilnærminger, samtidig som den opprettholder en klar visjon og et langsiktig mål. Vi har noen skjulte superkrefter her som må brukes bevist nå, slik som den norske tillitsbaserte ledelseskulturen, og en rik, kunnskapsrik og verdi-basert forsvarsstab og forsvarsstyrke.

 

Det å gjøre nye ting på nye måter innebærer helt tydelig ny risiko, men vi må huske at den største risikoen vi kan ta er å ikke ta noe som helst risiko

Perfeksjonerer vi feil mål?

En av de vanskeligste ting i livet er å skille på å «gjøre ting riktig» og å «gjøre de riktige tingene». Albert Einstein sa at «perfection of means and confusion of goals seems to characterize our age.» Dette sitatet handler om utfordringene med å oppnå mål på en effektiv og meningsfull måte, samtidig som vi streber etter å forbedre våre metoder og verktøy. I dagens samfunn fokuserer vi for mye på å perfeksjonere våre verktøy og teknikker, mens vi mister fokus på våre overordnede mål og visjoner, særlig når de krever stadig endring. Vi er så opptatt av å forbedre og optimalisere våre metoder at vi glemmer å spørre oss selv om vi er på rett spor og om våre handlinger faktisk bidrar til å oppnå våre mål.
Men hva er målene, hvordan prioriterer og velger man når det er altfor mange muligheter og fremtiden blir bare stadig mer kompleks og krever kunnskap innen felter som vi selv ikke kan? Det er overveldende mange muligheter, og for lite tid, ressurser og hoder for den enorme oppgaven i å holde tritt med tiden. Digital teknologi utvikler seg på en eksponentiell måte, og våre organisasjoner er ikke strukturert for å kunne endres i en slik fart. Så hva gjør man da, hvordan velger man og hvordan prioriterer man målene og fokusområdene? Hvis ikke vi klarer å lage et tydelig bilde av fremtidens forsvar, er jeg redd vi vil fortsette å forbedre våre eksisterende modeller, og de kan vise seg å være irrelevante om få år.

Ni (eller tolv eller tyve) teknologier som endrer alt

Jeg har ofte skrevet om tolv Gutenberg øyeblikk som endrer våre jobber og våre liv nå. Det er teknologier som kunstig intelligens, genetikk, blockchain, bioinformatikk og sensorteknologi. Disse teknologier endrer alt, slik som Gutenberg sin trykkpresse endret verden ved at den gjorde kunnskap tilgjengelig for alle, og den drev frem behovet for allmenn utdanning, og demokratiske samfunn. Disse teknologier påvirker hverandre, og drives fremover av en data-basert verden, med stadig mer regnekraft, data modeller, nettverkskoblinger og nye algoritmer som kan både analysere, skape og lære på stadig bedre og raskere måte. De driver hverandre frem i en slags koordinert industriell revolusjon som endrer først våre arbeidsmetoder og produksjonsevne, men da også våre logistikk og dermed organisasjoner, strukturer, regulering, etikk, økonomi og politikk. De setter nye krav og nye muligheter til alle våre samfunnsfunksjoner, slik som forsvar, utdanning, velferd og infrastruktur.

NATO har også identifisert ni disruptive teknologier som de mener har størst påvirkning på forsvarssektoren i fremtiden:
1. Autonome systemer: Dette inkluderer autonome våpen som kan operere uavhengig av menneskelig kontroll. Dette kan gi nye muligheter for overvåking, innsamling av etterretning, samt rask og effektiv respons på trusler.
2. Kunstig intelligens (AI): AI kan hjelpe med å analysere store mengder data og støtte beslutningstaking i en rekke forskjellige områder, inkludert etterretning, logistikk og vedlikehold. AI kan også brukes til å forbedre målsøking og våpenstyring.
3. Dataanalyse og big data: Analyse av store mengder data kan hjelpe til med å identifisere mønstre og sammenhenger som kan gi innsikt og forbedre beslutningstaking. Dette kan brukes til å identifisere trusler, planlegge operasjoner og optimalisere ressursbruk.
4. Cyber-sikkerhet: Som en økende trussel mot forsvarssektoren og samfunnet generelt, krever cyber-sikkerhet stadig mer oppmerksomhet. Dette inkluderer beskyttelse av sensitive data og systemer, samt evnen til å oppdage og respondere på cyberangrep.
5. Menneske-maskin grensesnitt: Dette området handler om å forbedre samarbeidet mellom mennesker og maskiner, for eksempel ved hjelp av virtuelle assistenter eller exoskeletons. Dette kan forbedre soldatenes ytelse og sikkerhet.
6. Quantum-teknologi: Dette inkluderer teknologi som utnytter kvantemekanikk for å utføre beregninger og kommunikasjon mer effektivt. Dette kan brukes til å utvikle mer avanserte krypteringsmetoder og styrke beskyttelsen av sensitive data.
7. Nanoteknologi: Nanoteknologi kan brukes til å forbedre materialer og utvikle nye sensorer og andre teknologier. Dette kan forbedre ytelsen og effektiviteten til utstyr og våpen.
8. Energiteknologi: Forsvarssektoren er avhengig av energi for å drive teknologiene sine, og nye energiteknologier kan hjelpe til med å forbedre effektiviteten og bærekraftigheten. Dette inkluderer utvikling av mer avanserte batterier og drivstoffceller.
9. Romteknologi: Rommet kan brukes til en rekke formål, inkludert overvåking og kommunikasjon, og utvikling av nye teknologier kan bidra til å forbedre romfart og -teknologi. Dette kan gi nye muligheter for å overvåke og samle inn etterretning om potensielle trusler fra verdensrommet.

Disse teknologiene vil forme våre fremtidig forsvarsevne, og det er de som utvikler og anvender de først som vil bestemme hvordan de skal brukes. Derfor er det viktig at vi finner våre egne perspektiver og bruksområder for hver av disse, basert på våre historiske og kulturelle preferanser. Det sies at fremtiden hører til de som kommer dit først. Eller til de som bygger den. Jeg tror den hører også til de som kan se seg tilbake, og forsøke å forstå gjennom gode eksempler og gode historier hva som motiverer. Vi har noen historiske styrker og kulturelle preferanser på grunn av vår geografi, klima, fortid og kultur, og disse må vi bygge på. Fremtidens forsvar vil være godt forankret i historisk forsvarsevne, og her er det viktig å lete etter eksempler i fremtiden og i fortiden.

Vår egen DARPA

Jeg er også inspirert av den innovasjonsvennlige tankegangen til det amerikanske forsvarsbyrået DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency). De har bragt frem flere revolusjonerende teknologiprogrammer (og skapt og formet Silicon Valley) gjennom årene.

Vi har en tilsvarende organisasjon i Norge, FFI (Forsvarets forskningsinstitutt), som støtter Forsvaret med forskning og utvikling av teknologi. FFI har skapt viktige nyvinninger innenfor en rekke områder, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kryptografi, romteknologi, bioteknologi og materiale- og konstruksjonsteknologi. FFI har også en avdeling som utfører forskning på samfunnssikkerhet, som inkluderer arbeid med risikoanalyse og krisehåndtering.

Noen eksempler på FFIs gjennombrudd:
1. Norges første satellitt: Norges første satellitt, NORSAT-1, ble lansert i 1996 og ga viktig erfaring til norsk industri for utvikling av nye satellitter.
2. Kryptografi: flere kryptografiske algoritmer som har blitt brukt både i Norge og internasjonalt. Blant disse algoritmene er SIMON og SPECK, som er to av de mest effektive algoritmene for kryptering av data.
3. Forsvarsindustri: avansert materiale- og konstruksjonsteknologi, og arbeid med å forbedre eksisterende teknologier som brukes i forsvars- og sikkerhetssystemer.
4. Avansert sensorikk: sensorteknologi for overvåkning av luftrom og havområder, og teknologi for å detektere farlige stoffer og materialer.
5. Cybersikkerhet: utvikling av avansert kryptografi, sikre kommunikasjonsprotokoller, og sikkerhetssystemer for informasjonsnettverk.

Disse fem eksempler kan lett kombineres med de ni avgjørende teknologiene til NATO, der Norge kan spille en rolle som «utviklings spesialstyrke». Vår historikk, vår industri og våre utdanningssystemer (gode ingeniører) har posisjonert oss for å kunne lage raskere, klokere, bedre plattformer og kommunikasjonssystemer i krevende geografi, slik som dypt har eller fjernt rom. Vår geografi og vårt klima, våre havområder og våre naturressurser, som er samtidig våre muligheter og våre utfordringer, har satt oss i en situasjon hvor vi må være veldig gode på temaene i listen over for å klare oss godt over tid. Dette gir en god pekepinn på hvor vi bør satse videre.

Fart er ingen erstatning for retning

Vi er et lite land, og derfor må vi fokusere på nisjer som vi kan være best på. Det er nok av svært relevante temaer innen fremtidsteknologi som vi kan være i førersetet på. Men da må vi tørre å velge og å prioritere, og å huske at fart er ingen erstatning for retning. Vi må være en retningsbevist sjåfør i dette selvkjørende verden vi går inn i nå.

Det sies at «Fremtiden hører til de som bygger den.» Denne uttalelsen er en påminnelse om at det er vårt eget ansvar å skape en bedre fremtid. Det betyr at vi må ta initiativ og ta ansvar for å påvirke fremtiden i den retningen vi ønsker. Å bygge fremtiden krever en kombinasjon av visjon, planlegging, innovasjon, handling og samarbeid. Vi må ha en klar idé om hva slags fremtid vi ønsker å skape, og deretter lage en plan for å realisere den. Innovasjon og kreativitet spiller også en viktig rolle i å bygge fremtiden, da de kan føre til nye ideer, produkter og tjenester som kan forbedre livene våre og verden rundt oss.

Vi må være tydelige på det vi kan bli best på, og vi kan bare bli best på noe vi alltid har vært gode på. Vårt fremtidig forsvar må være basert på våre historiske og kulturelle styrker, men det må ha nok endringsvilje og fleksibilitet til å være i permanent læring og tilpasning. Dette vil kreve svært godt og kompetent ledelse. Og det krever store investeringer, mye større enn det vi satser nå. Hvis det er noen som kan få det til, så er det oss.

 VEIEN MOT NY LANGTIDSPLAN 

annonse