Fra “strategisk defensiv” til “strategisk offensiv”

Under Den kalde krigen var de militære planleggere opptatt av å finne svarene på utfordringene som fulgte av strids­scenariene i Sentral Europa.

Tidlig på 80-tallet utga USA FM 100-5 “Operations”, den såkalte “Air-Land Battle (ALB) doktrinen”, som beskrev hvordan Warszawa­paktens militærmakt kunne nedkjempes ved tett integrerte luft- og landoperasjoner. Doktrinen var basert på manøverkrigsprinsipper og fikk etterhvert stor innflytelse på den militære tenkning i alle vestlige land.

I perioden som fulgte etter Den kalde krigen fikk kollektiv sikkerhet med FN og andre inter­nasjonale ­organisasjoner som globale konfliktløsere sin rene­ssanse, og det militære fokuset flyttet over på stabiliserings­operasjoner, opprørsbekjempelse og den globale kampen mot terror.

Imidlertid ser vi nå stadig flere tegn på en fornyet interesse for mulige mellomstatlige konflikter med høyteknologiske motstandere. Scenariene er imidlertid ikke lengre bare knyttet til Europa og utviklingen i Russland, men i høy grad også Sørøst-Asia og Stillehavet. Både Russland og Kina har utviklet langt­rekkende presisjonsvåpen som, sammen med overlegen situasjonsoversikt og cyberkapasiteter, kan benyttes til “Anti-Access /Area Denial (A2/AD) operasjoner i alle domener. Dette bekymrer særlig våre amerikanske allierte som alltid har vært opptatt av fri tilgang til de såkalte “Global Commons” (havene, luftrommet, det ytre rom, cyberspace).

Amerikansk doktrineutvikling siden 2009

I september 2009 signerte USAF og US Navy en avtale om å utvikle et nytt operativt konsept kalt Air-Sea Battle (ASB).

ASB-konseptet adresserer høyintensitets ­mili­tære operasjoner i “The Western Pacific ­Theatre of ­Operations (WPTO)” og med Kina som en ­dimensjonerende motstander. Det presiseres imidlertid at konseptet er ment å være generisk og anvendbart også i andre konfliktområder, og den direkte ­referansen til Kina har blitt sterkt nedtonet i den senere tid. ­Konseptet beskriver hvordan USA kan utkjempe en konvensjonell krig i et A2/AD scenario der mot­standeren besitter langtrekkende presisjonsvåpen.

ASB er foreløpig kun et konsept, et utkast til noe som etter hvert kan bli en akseptert doktrine. Diverse kilder anslår at implementering av ASB kommer til å ta minst ti år, kanskje lengre.

Konseptet har imidlertid blitt utsatt for kritikk fra flere hold, ikke minst fra tilhengerne av ­landmakt som mener at tradisjonelle landstyrker er sterkt ­nedvurdert i de tidlige utgavene av konseptet.

På grunn av den kritikk som har fremkommet droppet Pentagon i 2015 ASB navnet og introduserte i stedet begrepet Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons (JAM-GC). Dette betyr ikke at ASB er død og begravet, men at det blir integrert i den nye konseptutviklingen knyttet til JAM-GC. For som sjefen for US Marine Corps sier i sin “Planning Guidance” for 2015/6:

“Our current ability to conduct amphibious ­operations is complicated by the proliferation of weapons capable of targeting our forces from increasingly greater ranges. Our service level exercise priorities for 2015-16 will focus on how we will fight from the sea in this Anti Access/Area Denial threat environment”.

Hvordan kan norge bli påvirket?

Etter Den kalde krigen og de store omstillingene i det norske forsvaret har fokus for den militære tenkning siden 90-årene gått i retning av stabiliseringsoppdrag “Out-of- Area”. Samtidig har Norge fremdeles hatt mye oppmerksomhet rettet mot suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i de store havområder, med tilhørende øygrupper, som utgjør Norges strategiske interesser i nord.

Etter NATO-toppmøtet i Lisboa, der Norge var en av pådriverne for et større fokus på NATOs nærområder, kan man imidlertid spore visse endringer i Forsvarets fokus. For eksempel slås det fast i gjeldende langtidsplan for Forsvaret i perioden 2013-16 (Stort prop 73S “Et forsvar for vår tid”) at:

“Norge må til enhver tid råde over relevante maktmidler for å motvirke press, aggresjon eller anslag. Med moderne kapasiteter og høy reaksjonsevne skal ­Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som innebærer høy risiko og kostnad for den som måtte utfordre norsk ­sikkerhet og selvstendighet”1.

Dette samsvarer med NATO’s fornyede vekt­legging av Art 5 operasjoner som en bærebjelke i alliansen.

I nevnte langtidsplan står det også følgende:
“Nettverksbasert organisering åpner nye muligheter og utfordrer samtidig tradisjonelle konsepter, kommando­forhold, ledelsesformer og organisasjon. Det nettverks­baserte

Forsvaret krever derfor både konseptuell og organisatorisk fornying”2.
Dette burde indikere at det nå er på høy tid å initiere en debatt om hva anskaffelsene av høytekno­logiske plattformer som fregatter og nye kampfly med langtrekkende presisjonsvåpen betyr for fremtidig krigføring i våre områder.

Mye tyder på at ASB-konseptet, og etterfølgeren JAM-GC, etter hvert som det utvikles og modnes i USA, vil bli en av flere innfallsvinkler i denne debatten. Denne antagelsen forsterkes av det faktum at Norge er medlem av NATO, og at amerikanernes konseptuelle tilnærming til fremtidig høyintensitets krigføring også vil påvirke tenkningen i denne alliansen.

Det er flere argumenter som taler for at ASB-­konseptet vil kunne få stor innflytelse i Norge:
For det første har geografien i det norske strategiske interesseområdet mange likhetstrekk med scenariet i WPTO med relativt store havområder og mindre øygrupper. Trusselen man kan stå overfor vil også ha betydelig A2/AD- kapasitet.

For det andre har Norge allerede gjennom de ­senere års omlegging til innsatsforsvar relativt sett ­styrket Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Dette er ­manifestert gjennom blant annet nye fregatter og kyst­korvetter og ikke minst beslutningen om anskaffelsen av F35. Det ligger derfor i kortene at styrket operativt samarbeid mellom disse forsvarsgrenene er et imperativ.

Men dette betyr også at vi kan komme til å måtte retenke våre operative prinsipper fra den kalde krigens dager om å være “strategisk defensiv, og taktisk offensiv”. I dette lå blant annet at fremskutt forsvar i Finnmark ikke var aktuelt, og at strategisk langt­rekkende operasjoner på dypet var kun forbeholdt noen få norske kapasiteter. Dette var både et element i den rådende “beroligelses” tenkningen, men og et resultat av manglende norske avdelinger med evne til denne type angrep.

Med anskaffelsen av fregatter og kystkorvetter med NSM og F35 med JSM endrer dette bildet seg. Riktignok snakker vi fremdeles om relativt begrensede rekkevidder, men med F35s stealth-egenskaper er likevel potensialet for både offensive kontraluft- og interdiktoperasjoner og strategiske angrep øket ­betraktelig. Kanskje vil nye ubåter også kunne utstyres med langtrekkende missiler? Slike kapasiteter medfører konsekvenser både for evnen til å bygge situasjonsbilde, evnen til targeting og kommando og kontroll. Ikke minst medfører det også en betydelig kulturendring i forhold til hva det innebærer å operere “strategisk offensivt”. Behovet for å tenke igjennom hva dette betyr både politisk og militærstrategisk er derfor høyst påkrevet.

Oppsummering

Under den kalde krigen var den amerikanskutviklede ALB doktrinen den dominerende faktor i vestlig ­militær tenkning når det gjaldt høyintensitetskrigføring. Etter den kalde krigen har vi vært igjennom en periode med fokus på stabiliseringsoperasjoner, opprørsbekjempelse og global kamp mot terror. Mye tyder på at vi nå er i ferd med å gå inn i en ny periode der også mellomstatlige høyintensitetskonflikter er ­tilbake på agendaen, og på ny ser det ut til at det er amerikanerne som fører an i utviklingen av nye ­konsepter og doktriner tilpasset vår tid.

ASB-konseptet , og etterfølgeren JAM-GC, synes pr i dag å være de mest omfattende forsøk på å si noe om krigføring i det 21.århundre. Konseptene vekt­legger i stor grad nettverkssentrisk krigføring, avstands­leverte presisjonsvåpen og tett integrering av luft- og sjøstyrker. Hvis amerikanerne implementerer disse nye konseptene så vil dette uvegerlig komme til å influere på den militære tenkningen i den vestlige verden.

Norge har både med sin geografiske beliggenhet, og de investeringer i moderne forsvarsmateriell som gjennomføres, gode forutsetninger for å bli en integrert del av den amerikanske utviklingen. Men, da må implikasjonene både politisk og militærstrategisk forstås slik at Forsvarets videre vei inn i dette land­skapet blir et resultat av en villet politikk og med klare føringer til Forsvarets egen utvikling av nye konsepter og ­doktriner.