Forsvarsindustrienhit, men ikke lenger

Hovedårsaken til at saken diskuteres i disse dager, er avtalen daværende Solberg-regjeringen gjorde med Kongsberggruppen og Patria, hvor tidligere AIM Norway ble solgt til disse to selskapene i fellesskap. Og hvor det tilsynelatende enten direkte skrevet i avtalen, eller minimum implisitt mellom kontraktspartene ligger en forventing om at selskapet som nå har endre navn til KAMS, skal overta mesteparten eller i det minste vesentlige deler av det vedlikeholdet som Luftforsvaret selv og andre deler av forsvarssektoren tidligere har gjennomført. Eller slik vi oppfatter det, en omfattende out-sourcing av flyvedlikehold.

Avhengig av samarbeid med industrien

NOF sin oppfatning er at den fordeling Forsvaret har fulgt mellom in-house vedlikehold og eget ansvar for teknisk drift, og utsetting av vedlikehold til private aktører, har fungert rimelig bra over flere tiår. Således at det skal vektige grunner og vurderinger til for å flytte denne grenselinjen. Det kan videre diskuteres om den opprinnelige etableringen av AIM Norway har tjent forsvarssektorens behov.

Samtidig erkjenner NOF at prinsippene om totalforsvaret også kan og bør komme til anvendelse innenfor grensesnittet vedlikehold. Videre at forsvarssektoren er tjent med, og i mange tilfeller er helt avhengig av samarbeid med forsvarsindustrien og forsvarssektoren. Samtidig har det aldri vært et prinsipp innen totalforsvaret at alt skal overtas av sivil industri. Spørsmålet blir, hvor er den hensiktsmessige grensegangen.

Vår opplevelse var at Solberg-regjeringen ofte tok til orde for helprivate løsninger på flere ulike områder. Ikke basert på utredninger, men snarere en ideologisk tro på at private løsninger alltid er bedre enn offentlige, og skjult bak retorikken om strategisk samarbeid, men i realiteten omfattende out-sourcing av ulike forhold som forsvaret selv tidligere hadde gjort. Dette var grunnlaget for at NOF i flere høringer på Stortinget tok til ordet for at slike løsninger måtte vurderes mot
4 ulike kriterier.

Kriterier

Det første kriteriet er at en privat løsning må være kosteffektiv, eller mer presist, det må være billigere å out-source enn om Forsvaret gjør det selv. Alternativet er jo at man sløser med skattebetalernes penger, hvis man kunne gjort det billigere selv. Vår opplevelse er private ofte har vist seg å medføre høyere kostnader enn når vi selv har utført jobben. Videre må økonomisk risiko hos kontraktsmotparten være inkludert i vurderingen.
Det neste punktet er knyttet til beredskap og egnethet for krigstidsoperasjoner. Det konsept som velges, skal ikke bare virke i fredstid, det aller viktigste er tross alt at det virker i krigstid. Dette punktet medfører flere åpenbare delelementer.

Et moment er hvilke nasjonaliteter ansatte i slike firma kan og bør være. Et annet er knyttet til lovverket som regulerer tjenesteplikt for både sivilt og militært ansatte. Jeg nøyer meg med å konstatere at vi pr dd ikke har noe lovverk som pålegger ansatte i et sivilt selskap tjenesteplikt i beredskapssituasjon.

Det tredje punktet er knyttet til kompetanse i egen organisasjon. Hvis forsvarssektoren innenfor flere områder gjør seg helt avhengig av kompetansen til en eller flere leverandører, hvordan skal vi da produsere eller skaffe oss kompetanse i egen organisasjon, både for å kunne være en god bestiller eller kunde i daglig drift, men enda viktigere, hvordan skal vi lede disse områdene i skarp situasjon.

Det fjerde punktet som NOF har nevnt i en slik gjennomgang, er forhold knyttet til folkeretten. Det fremstår åpenbart at ulike tjenestetilbydere i ulike situasjoner kan bli vurdert som lovlige mål, med de konsekvenser og forpliktelser som dette medfører. Samtidig er det vår vurdering at dette kan være løsbart, men vil igjen åpenbart kreve en del tiltak, som igjen vil påvirke de første forholdet, den økonomiske vurdering.

Manglende vurderinger

Vår meget klare opplevelse er at ingen de strategiske samarbeidene som er inngått, er underlagt slike vurderinger. Vi er i alle fall hverken involvert eller informert som slike vurderinger, selv om vi gjentatte ganger har etterspurt dette. I den grad det skulle finnes noen vurderinger overhode, er det svært lite tillitsvekkende at det ikke er åpenhet og involvering av dette. Og med vår kjennskap til forsvarssektoren, tyder det meste på at de ikke finnes.
NOF var derfor meget glad at den nye Støre-regjeringen i Hurdalsplattformen varslet at den vil «gå gjennom Forsvarets samarbeid med private aktørar, med omsyn til blant anna sikkerheit, beredskap, kompetanse og krigens folkerett». Dette er i tråd med hva NOF har anbefalt over tid.

Vi forventer at den nye regjeringen følger opp denne målsetningen, og gjennomfører en slik utredning hvor det sikres både åpenhet og involvering av både forsvaret selv og arbeidstakerorganisasjonene. Inntil vi har fått avklart hvor langt et slikt arbeid kan og bør gå, er det vår klare anbefaling at det ikke iverksettes endringer som flytter noen av de grensene som er etablert over tid. Dermed – hit, men ikke lengere.