Forhåndslagret amerikansk materiell i Norge: fortsatt en god forsikring å investere i?

Marine Corps Prepositioning Program-Norway (MCPP-N) er en bilateral avtale mellom USA og Norge som første gang ble signert i 1981 under navnet Norway Air-Landed Marine Expeditionary Brigade Program, forkortet NALMEB.

MCPP-N avtalens opprinnelse

Bakgrunnen for denne avtalen går tilbake til 1970-tallet under den «Kalde krigen». Det er god grunn til å anta at den overhengende faren for en Sovjetisk invasjon i Europa inkludert Norge var et godt insentiv for Norge for å ønske en slik avtale. For USA kan vi anta at frykten for å miste landområder i Europa til kommunismen, samt opprettholdelsen av en troverdig buffersone mot en slik Sovjetisk ekspansjon inn i Europa, var et sterkt insentiv for avtalen.

For Norge var amerikansk materiell permanent plassert på norsk jord en god forsikring for at USA ville komme oss til unnsetning om det skulle bli nødvendig – noe det fortsatt er. I tillegg er det grunn til å anta at mengden forberedt operativt militært materiell stående klar til bruk ville ha en avskrekkende effekt mot enhver aggressor.

For USA var nok Norges geografiske plassering både som «buffersone» og «sensor plattform» mot den Sovjetiske nordflåten og Bastionforsvaret i Nord en faktor, men også norskekysten som innsettingssone for alliert støtte mot en trussel fra Øst sentral i ønsket om å få den bilaterale avtalen på plass.

En bilateral studiegruppe på 1970 tallet så på muligheten for å bedre ivareta forsvaret av NATOs nordflanke ved å forhåndslagre militært materiell på norsk jord,. Det resulterte i en signert Memorandum of Understanding (MOU) i januar 1981. Like etterpå, i oktober 1982, ble avtalen om lagring av forsyninger og utvalgt «Ground combat and aviation support equipement» signert, og med det var «Norway Air-Landed Marine Expeditionary Brigade Program» (NALMEB) etablert.

Hensikten med programmet var å minimere klargjøringstiden for oppsetting av en kampklar Marine Expeditionary Brigade (MEB). Programmet var dimensjonert for å understøtte et konsept om hurtig deployering av en «cold weather air/ground task force» med ca 13.000 soldater og 155 fly, som er det som utgjør en MEB. Videre følger noen viktige milepæler i programmets 44 årige historie:

• I 1982 ankom det første militære materiellet og ammunisjon som ble lagret i midlertidige fasiliteter i Midt Norge.
• Det var besluttet at materiell og ammunisjon skulle lagres i fjellhuler og arbeidet med 6 huler ble påbegynt i 1986 og fullført i 1988. Tre av hulene ble designet for lagring av United States Marine Corps (USMC) bakkemateriell (Ground combat equipement), og tre huler ble designet for lagring av ammunisjon. En MEB avdeling med for det meste norsk personell ble opprettet i 1988 for ivaretakelse av både lagring og vedlikehold av det forhåndslagrede materiellet. Denne avdelingen teller i dag 76 personell inklusive 4 amerikanere som er stasjonert i Norge.
• I 1990 ble NALMEB erklært for operativt. Da var materiellet, ammunisjonen og det antall etterforsyninger og reservedeler, definert i programmet for inntil 30 «Days of Supply» (DOS), på plass og MEB avdelingen hadde utstyr og personell til både ivaretakelse av lagring og vedlikehold av mesteparten av materiellet i tråd med programmets krav som var minst 90% operativitet på materiellet. Det vil si at minst 90% av materiellet og etterforsyningene skal stå klart til å bli tatt i bruk av USMC personell uten vesentlige forberedelser. Dette kravet har MEB avdelingen opprettholdt med god margin i alle år.
• I 1995 ble det tilført en klausul om 50-50 «cost share» mellom USA og Norge for alle programrelaterte utgifter. Dette kom blant annet som en følge av den kalde krigens slutt og at amerikanerne ikke nødvendigvis ønsket å bruke mye penger på å opprettholde en beredskap i Nord mot en «fiende» som ikke lenger utgjorde samme trussel som før.
• I 2003 ble det besluttet at bakkemateriellet til luftelementet i en MEB; kampfly og helikoptre – også skulle forhåndslagres i Norge som en del av avtalen. Det ble opprettet lagre på Ørland flystasjon og Værnes flystasjon for henholdsvis kampflymateriell og helikoptermateriell. Disse lagrene er ikke i fjell.
• I 2005 ble en ny MOU signert og NALMEB fikk det nye navnet Marine Corps Prepositioning Program – Norway (MCPP-N). Mye av materiellet forhåndslagret i Norge var brukt under Irak krigen i 2003 og kom etter hvert tilbake til Norge for rekondisjonering. Den nye avtalen inneholdt blant annet forpliktelser for Norge om noe mer infrastruktur, transport, sikkerhet og vedlikehold av materiellet. I tillegg ble MEB avdelingen tilført noe amerikansk personell for ivaretakelse av gradert materiell som ikke Norge fikk tilgang til.

I tillegg til MEB avdelingen som ivaretar lagring og vedlikehold av materiellet når det ikke er i bruk, forplikter Norge seg i avtalen å stille med Combat Service and Support kapasiteter for å bistå USMC med «over snow mobility» og logistisk støtte under arktiske forhold. Vertslandsstøttebataljonen (VBN) eller «Norwegian Combat Service and Support Batallion» (NOR CSS BN) består av norske reservister utstyrt med norsk materiell. Avdelingen øver og samvirker regelmessig med USMC i Norge.

Siden 2010 og frem til i dag skjer det stadig utskiftninger og oppgraderinger av både materiell og forsyninger i MCPP-N programmet som kan medføre større eller mindre endringer i avtalen. Dette monitoreres, diskuteres og dersom funnet nødvendig justeres i en bilateral organisatorisk struktur (Bilateral organizational structure – fig 1). Denne består av et oppsett med komite- plan- og underarbeidsgrupper som møtes regelmessig i løpet av året og sikrer at alle behov for endringer til avtalen identifiseres og behandles i henhold til nasjonale (uni-laterale) policyer og prosedyrer.

Endringer som kan påvirke avtalen

Det sikkerhetspolitiske situasjonen i vår del av verden er gjenstand for store endringer – endringer vi kanskje ikke har sett i tilsvarende omfang siden «Murens fall» i 1990, og den påfølgende de-eskaleringen av den «Kalde krigen». Det er mange faktorer som har medvirket til dette og jeg vil trekke frem to av disse som jeg mener er sentrale i forhold til hvordan militære allianser og avtaler påvirkes av økonomi og logistikk. Den ene er Russlands ekspansjon syd- og vestover i Europa, og den andre er skiftet i den amerikanske administrasjonens innretning mot NATO som en følge av Donald Trumps inntreden som President i januar 2025.

Russisk ekspansjon syd- og vestover og nye nordiske NATO medlemmer

Konflikten i Ukraina har bragt krig nærmere Norge enn den har vært siden den andre verdenskrig. Fokuset på beredskap har fått et helt nytt innhold og mer alvor, noe vi ser både i regjeringens satsning på Forsvaret, samt det økte fokuset på Totalforsvaret. Norge forbereder seg på krig og vi forbereder oss på at den kan skje på norsk territorium. Russlands pågående krig i Ukraina har riktignok medført et skifte i deres militære tyngdepunkt fra et tradisjonelt fokus på Bastionsforsvaret i Nord til fokus på russisk ekspansjon sør – og vestover. Derfor er kanskje en trussel mot Norge fra nord-øst ikke lenger like overhengende, men fortsatt er det trusselen fra Russland som er dimensjonerende, om enn med en mer østlig innretning – og derav våre nye nordiske allierte som betydelig mer fremtredende aktører.

Med svensk og finsk medlemskap i NATO omfattes nå vår territorielle forsvarsallianse også dem, og med Norge, Danmark og Island som eksisterende medlemmer utgjør Norden for første gang et betydelig så vel geografisk som militært fotavtrykk for NATO i Nordområdene. Dette gir NATO en helt annet operasjonsområde de har kontroll over, som igjen gir nye muligheter for anvendelsen av forhåndslagret MCPP-N materiell i Norge. NATO har med alle de nordiske landene i alliansen fått dybde i operasjonsområdet som blant annet gir nye og bedre logistiske muligheter for understøttelse av militære operasjoner både med og uten MCPP-N materiell.

Skifte i den amerikanske administrasjonen-dalende støtte til NATO

Med President Donald Trumps inntreden i det «Hvite hus» i januar 2025 fikk verden se en noe annen innstilling til NATO fra USA, som alltid har vært grunnpilaren i alliansen. USA krever at øvrige nasjoner i NATO, og da spesielt Europeiske nasjoner, skal bidra mer økonomisk i alliansen og USA vil ikke lenger bære en like stor del av kostnadene som de har gjort tidligere. For å bevare NATO alliansens styrke og relevans – med USA som en sentral aktør – betyr det at flere må være med å betale. Mange NATO land i Europa, inklusive Norge, har gjort nettopp dette både ved økning av egne forsvarsbudsjetter og økte donasjoner til Ukraina.

Fortsatt relevant etter 45 år?

NATOs økte fotavtrykk i Norden med Sverige og Finland som nye alliansemedlemmer har gjort det mulig å anvende MCPP-N materiell i et mye større NATO kontrollert geografisk scenario. For at dette skal kunne utnyttes optimalt må en del logistiske anliggender tilrettelegges bedre enn de er i dag. Mange av disse har ikke direkte knytning til MCPP-N materiellet, men er en konsekvens av at forflytning av materiell og forsyninger i det nye nordiske operasjonsområdet krever tiltak. En del lover og regler, men også et utpreget sivilt «mindset» har gjort det utfordrende å drive effektive militære logistikkoperasjoner over landegrenser. Primært går dette på utbedring og etablering av vei og jernbane akser øst-vest i både Norge, Sverige og Finland. Primær aksene for disse «Land-Lines of communication» (LOC) har av naturlige, men ofte sivile fredstidsbehov, vært innrettet nord-syd. Når vi potensielt skal forflytte store mengder militært materiell og tilhørende etterforsyninger fra MCPP-N lagre i Norge og østover, må LOC være dimensjonert for det. MCPP-Ns beliggenhet i ytterkant av Norden, relativt langt unna en trussel fra Øst, og samtidig med lett tilgang for allierte forsterkninger fra Vest, gjør dette fra et logistisk ståsted til et utmerket utgangspunkt for RSOM og logistikk operasjoner. Sannsynligvis enda bedre under dagens sikkerhetspolitiske situasjon enn den som rådet i 1981.

Forflytning av militært materiell over landegrenser er en faktor som har sin begrensning både i MCPP-N avtalen slik den er formulert i dag, og i det nasjonale regelverk. I dagens MCPP-N avtale er det kun lov for MEB avdelingen i FLO å levere materiellet til avtalt sted i Norge, og VBN kan kun gi støtte i Norge. I et nordisk NATO scenario kan det være ønskelig å endre på dette, noe som i så fall kan tas opp gjennom den bilaterale organisatoriske strukturen. For å få til en enklere forflytning av materiell mellom de nordiske landene enn vi har i dag, vil det kreve at en del toll og biologisk grensekontroll-funksjoner mellom de nordiske landene må endres. Det vil innebære både justering av MCPP-N avtalen og endring av nasjonalt regelverk. Dette er allerede tema både i Forsvaret og i kommunalsektor.   

MCPP-N avtalens innretning med likeverdig «burdon sharing» samt gjensidig respekt og forståelse for at økonomien i denne typen avtaler bør deles likt, vil jeg anta faller i god jord hos den nye amerikanske administrasjonen. Programmets økonomiske side blir nøye gjennomgått og diskutert på de forskjellige nivåene i den bilaterale organisatoriske strukturen (Fig.1) og både amerikansk og norsk side har vært nøye på å skjerme disse midlene fra bruk på aktiviteter utenom programmet.

Det har vært en merkbar økning de siste 2-3 årene hvor Marine Forces Europe (MARFOREUR) har bruk av MCPP-N materiell til aktiviteter som ikke omfattes av programmet. Dette er noe som er i fokus fra både norsk og amerikansk side i disse dager. Spesielt øvelser i Norden som ikke er en del av de definerte programøvelsene, men som likevel benytter seg av programmets materiell, kan fort bli gjenstand for økonomiske misforståelser. Dette er tydelig definert i MCPP-N avtalen og har således forenklet samarbeidet med MARFOREUR med å lage skriftlige avtaler og retningslinjer for hvordan slike forhold skal ivaretas. Nylig avholdte «Staff talks» mellom MARFOREUR og FLO i april i år, er et eksempel på dette.

MCPP-N avtalens relevans i dag

Foruten å ha ledet FLO RLL-M, hvor MCPP-N avtalen ivaretas av to av mine underlagte avdelinger, MEB seksjonen og Vertslandstøtte bataljonen, har jeg siden 2022 også hatt en rolle i en av undergruppene i den bilaterale organisatoriske strukturen, deputy Co-chair i Program Management Group (PMG). Gjennom dette arbeidet har jeg fått god kjennskap til programmets status og relevans både på norsk og amerikansk side. I tillegg har jeg registrert en høy og økende interesse fra både amerikansk, norsk – og i senere tid svensk og finsk side for programmet. Dette omfatter høyere militær og politisk ledelse fra alle de nevnte land og i de siste par årene har det vært svært stor interesse fra fylkes- og kommune nivå i både Midt-Norge og Midt Sverige. Disse aktivitetene har vært preget av et positivt engasjement rundt enten å lære mer om programmet, utvikle det eller understøtte det.

Både amerikansk og nasjonal side har i de møtene jeg har deltatt i uttrykt svært stor tiltro til programmets relevans, og til tross for de to faktorene i endring, som er diskutert i denne artikkelen, har jeg ikke oppfattet noen indikasjoner på at hverken økonomien eller geografisk posisjonering av MCPP-N i forhold til trusselen fra øst har gjort programmet mindre relevant i dag enn for 44 år siden. Snarere tvert imot vil jeg hevde at nettopp den økonomiske og geografiske innretningen av MCPP-N programmet har styrket dets relevans og gjort den mer aktuell enn noen gang.

Begge de to nevnte faktorene er med på å underbygge troverdigheten i avtalen;

• Økonomisk sett fordi den eksisterende «cost-share» modellen er i tråd med den sittende amerikanske administrasjonens ønske. Jeg vil hevde at den økonomiske delen står svært støtt som den er beskrevet i den eksisterende avtalen. Økt bruk av materiellet må enten innlemmes i avtalen eller så må egne avtaler lages for dette -ref. «Staff talks» nevnt tidligere.
• Geografisk sett gir MCPP-N lagrenes beliggenhet i forhold til det nye nordiske NATO-fotavtrykket i nordområdet enda flere muligheter enn tidligere. Det er nå mulig å utnytte dybden i operasjonsområdet til fordel for logistiske operasjoner. Både sikker fremføring av materiell og ikke minst etterforsyninger. I sivil sektor må LOC utbedres som beskrevet, noe som jeg vil anta det sivile samfunnet også vil ha stor nytte av utenom krise situasjoner.

Avslutningsvis bør det også nevnes at selv om de eksisterende MCPP-N lagrene stort er fylt opp med materiell, så ønsker USA at det skal lagres enda mer materiell under MCPP-N paraplyen de nærmeste årene. Foreløpig er dette i prosjekteringsfasen og det er så langt ikke snakk om flere fjellhuler, men utendørs lagerhaller. Dette må ses i sammenheng med oppbygging av allierte mottaks- og treningssentre flere steder i landet (ATS), inkludert Midt-Norge, er med på å underbygge relevansen for et program som MCPP-N i en tid hvor Norge bygger opp Forsvarets egne kapasiteter og setter seg i stand til å ta imot og understøtte allierte.