Én pluss én må bli mer enn to

En eventuell inntreden i forsvarsalliansen vil representere en betydelig styrking av NATO i nordområdene, med økt tilgang på militære ressurser i hele Norden. Samtidig vil det bety at ansvarsområdet for NATO utvides og at grensen mot Russland blir betraktelig lengre. De nordiske landene har en lang tradisjon for tett samarbeid. Et svensk- finsk NATO medlemskap åpner imidlertid for tettere integrering og styrking av den nordiske forsvarsevnen innenfor alle domener.

Siden den gang brødrene Wright startet det som skulle bli en revolusjon innen krigføring, nemlig utviklingen av luftmakt, har statsledere verden over brukt kontroll og nektelse i luftrommet til å oppnå strategiske og operasjonelle målsettinger. Kontroll og nektelse i luften er fundamentalt for bakke- og sjøstyrkenes manøverfrihet, og er ofte den utslags­givende faktoren for operasjonell suksess. Dette ser vi i ukrainakrigen der ingen av partene tilsynelatende har evnet å etablere luftromskontroll over lengre tid. En slik situasjon vil tradisjonelt favorisere den som driver forsvarskrig, i dette tilfellet Ukraina. Luftmaktens ­egenskaper som høyde, hastighet og rekkevidde skaper grunnlaget for luftstyrkenes reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet, alle karakteristikker som under felles ledelse kan skape stort handlingsrom for de øvrige forsvarsgrenene. Og nettopp felles ledelse er en viktig bidragsyter for økt nordisk operativ effekt.

Nordisk luftoperasjonssenter

Med Finland og Sverige som fullverdige NATO-­medlemmer vil Norden samlet besitte om lag 250 moderne kampfly de neste årene. Dette inkluderer ca. 150 F-35 og ca. 100 Saab JAS Gripen. I tillegg vil de nordiske landene ha tilgang på større mengder luftvern og luftovervåkningssensorer. Dette representerer muligheter, men er avhengig av den nordiske evnen til samvirke, herunder også felles ledelsesprosesser. I en krise/krigssituasjon vil det være økt trafikk i nordisk luftrom, noe som stiller krav til tett luftromskoordinering og kontroll av luftrommet. Etableringen av et felles nordisk luftoperasjonssenter (Nordic Air Operations Centre – AOC) tilrettelegger for dette. I et slikt luftoperasjonssenter vil nasjonene kunne bygge felles situasjonsforståelse slik at luftressursene, ved behov, kan synkroniseres og anvendes langt mer effektivt enn om hver enkelt nasjon skulle forvalte sine ressurser uavhengig av hverandre. Erfaringene fra operasjon Unified Protector i Libya i 2011 underbygger hvordan nettopp samarbeid, felles doktriner, standarder, taktikker og prosedyrer kan være svært effektfullt. Luftmakt gir størst effektiv når den er koordinert slik at man oppnår synergier og unngår duplisering. Det er også grunn til å anta at evnen til å bygge felles situasjonsforståelse vil få økt betydning i framtiden fordi sammensatte trusler utfordrer forståelsen vår av trusselbildet.

Nasjonal suverenitet – felles ­kampkraft

Når det gjelder nasjonale restriksjoner og interesser er det naturlig at disse, på enkelte områder, vil være divergerende. Norge har en av verdens lengste kystlinjer og råder over havområder som er mer enn fem ganger større enn landarealet. I tillegg hevder Norge suverenitet på Svalbard, en geostrategisk svært viktig øygruppe. Som følge av stigende temperaturer og issmelting i nordområdene åpnes mulighetene for økt handels­trafikk i arktiske farvann. Det er derfor naturlig at Arktis og nordområdene er av sentral interesse for Norge. På lik linje representerer Grønland, Baltikum og Gotland interesseområder for våre nordiske allierte. Dette trenger imidlertid ikke å utgjøre et hinder for tettere samarbeid, men det fordrer at vi setter oss inn i nordiske sikkerhetsutfordringer både nasjonalt og på tvers av landegrensene. Hvis Norden skal operere med et felles operasjonsområde (Joint Operations Area – JOA) må landene forstå hverandres behov i balansegangen mellom avskrekking og beroligelse. Det innebærer felles trusselforståelse og en forståelse for nasjonale særegne behov, men også nordiske behov og NATOs behov. På bakgrunn av dette må det etableres ­mekanismer som sikrer den enkelte nasjons suverenitet og kontroll over egne ressurser, men som samtidig gir mulighet for økt felles kampkraft dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen skulle kreve det.

Utveksle gradert informasjon

En viktig forutsetning for dette er evnen til å ­kommunisere og utveksle gradert informasjon på tvers av landegrensene. Det er sannsynlig at innføringen av NATO-graderinger i hele Norden vil sette oss i bedre stand til det. Likevel eksisterer det et behov for at politisk nivå tilrettelegger for økt informasjons­utveksling innad i Norden, eksempelvis utveksling av høygradert informasjon som i dag er begrenset til rammen av bilaterale relasjoner knyttet til anskaffelsen av høyteknologiske våpenplattformer. Nasjoner, med tilhørende industri, vil alltid ha et rettmessig og sterkt behov for å beskytte egen teknologi. Dette er essensielt i kappløpet om teknologisk overlegenhet i krigsteateret. Likevel bør behovet for skjerming balanseres opp mot gevinsten ved økt informasjonsutveksling. Integrert nordisk samvirke hviler også på tett samarbeid mellom de respektive lands sikkerhets-, informasjons- og teknologimiljøer for å utvikle en god digital grunnmur med forvaltede og sikre informasjonsutvekslingssystemer. På den måten kan Norden utveksle gradert og verdi­­­­-
vurdert data og/eller metadata til og fra fellesoperativt nivå, totalforsvaret og våre nordiske allierte i JOA.

Felles planverk og konsepter

Med et omforent syn på de nordiske landenes sikkerhetsutfordringer og gode løsninger for bedre informasjonsutveksling, vil et viktig steg i riktige retning også være utvikling av felles planverk. Dette planverket må være i tråd med NATOs prosesser og struktur, men med fokus på det særegne nordiske.

Som relativt små, om enn moderne, forsvar vil Norden fortsatt være avhengig av alliert støtte ved en eventuell artikkel 5 situasjon. Denne støtten vil hovedsakelig komme sjøveis fra eller gjennom luften fra vest. ­Skandinavias geografiske plassering medfører at allierte støtteressurser vil måtte passere innenfor rekkevidden av russisk langtrekkende luftvern. Derfor må Norden eksempelvis utvikle planverk og konsepter som bidrar til evnen til undertrykkelse og bekjempelse av luftvern og bakke- og luftbaserte radarsystemer (Suppression of Enemy Air Defenses – SEAD). Dernest vil evnen til ødeleggelse av fiendtlige luftforsvarssystemer stå sentralt (Destruction of Enemy Air Defenses – DEAD). I nordisk sammenheng vil nasjonene kunne samhandle om slike oppgaver sammen med nære allierte som USA og Storbritannia. Ved å spille på nasjonenes ulike luftkapasiteter kan det utvikles planverk og konsepter for sammensetting av dedikerte luftpakker som kan møte slike trusler.

Spredningskonsept

En annen bieffekt av nordisk samarbeid, og kanskje en av de mest verdifulle, er mulighetene som åpnes innenfor det passive beskyttelsestiltaket «spredning». Til tross for de fordelaktige egenskapene ved luftmakt har luftmakten også noen begrensninger som bør adresseres. Baseavhengighet er en av disse. Base­avhengighet gjør luftressursene sårbare på bakken. Med tettere nordisk samarbeid åpnes imidlertid mulighetene for bruk av spredning som beskyttelsestiltak. Hvis tilrettelagt for det, kan de nordiske landene spre luftressursene sine til flybaser over hele Norden, og på den måten minimere skadepotensialet ved et eventuelt angrep. Spredning kan altså fungere som et konsekvensreduserende tiltak i møte med et angrep. Videre vil et slikt konsept trolig også ha en sannsynlighets­reduserende og avskrekkende effekt ved at motparten mister oversikt over luftressursenes plassering, og det skapes et dilemma for angriperen. Nordisk samarbeid om bruk av hverandres flybaser gir en unik evne til fleksibilitet. Ikke minst vil spredning bidra til ­redundans i den forstand at nasjonene kan forflytte ressursene og operere ut fra flere alternative baser om nødvendig.

Utdanning og trening

For å hente ut gevinstene som presenteres i avsnittene over vil også samarbeid innen utdanning og trening være viktig. Evnen til samvirke vil ikke dukke opp over natten. Den må tilrettelegges for, trenes og øves på. Det eksisterer i dag en rekke felles øvingsarenaer, men potensialet for forbedring er til stedet. Dette kan eksempelvis være egne øvelser med fokus på nordiske sikkerhetsutfordringer eller felles deltakelse på øvelser som tilrettelegger for alliert mottak. Videre eksisterer det antakeligvis et stort potensial for effektivisering innen C4IS (Command, Control, Communications, and Computers Information System), der felles utdanning trolig ville hevet kvaliteten og økt styrke­produksjonen betraktelig. I naturlig forlengelse av dette kan felles investeringer og anskaffelser være et neste trinn i retning av økt operativ effekt innenfor samme domene.

Stå samlet

Uavhengig av hvilken retning Norden velger å gå, i lys av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen, er vi tjent med å stå samlet. I en stadig mer polarisert verden, der de autoritære regimene utfordrer de demokratiske verdiene og den internasjonale retts­ordenen, må Norden våge å se muligheter heller enn begrensninger for tettere samarbeid. De nordiske landene deler felles kultur, historie og verdier, alle elementer med potensial for å styrke et godt samarbeid. Som tidligere forsvarsminister i Norge, Ine Eriksen Søreide, sa så må man møte verden slik den er, ikke slik man skulle ønske at den var. Faktum er at vi står overfor en svært anspent sikkerhetspolitisk situasjon der Norden representerer en strategisk viktig flanke i det som kan være morgendagens krise og krig. Da er vi tjent med å styrke den nordiske forsvarsevnen gjennom utvikling av felles planverk, konsepter, teknologi, øving og utdanning. Vi må se på Norden som ett felles operasjonsområde. Det er kun da vi vil oppnå at èn pluss èn blir mer enn to.