Betraktninger rundt vedlikehold av F-35
En endret og mer ustabil verdenssituasjon gjør at noen land nå velger å vedlikeholde F-35 flyene selv. Norge skal gjøre dette i Italia og står i fare for å tap av forsvarsevne og dårligere beredskap.
Regjeringen har bestemt å legge vedlikehold av den nye F-35-flåten til FACO (Final Assembly and Checkout) i Italia. Norge vil som følge av den beslutningen miste kompetanse og forsvarsevne. Norske arbeidsplasser må legges ned, samtidig som vår beredskap blir avhengig av Italia.
Alt vedlikehold på utenlandske hender?
I tillegg til vedlikeholdet som skal utføres av FACO, vil jeg anta at det også vil bli et daglig vedlikehold før og etter hver flytur samt noe litt mer krevende vedlikehold på ulike tidspunkt. Tilsvarende 50- og 100-timers vedlikehold som vi utfører på F-16 i dag. Framtidens vedlikehold vil antagelig være mer bygd på datamonitorering og kanskje ikke komme til faste intervaller, men det må allikevel utføres. Hvem som skal gjøre dette vet jeg ikke, men så vidt jeg vet skal Lockheed Martin bygger opp en fabrikk på Ørland. I så fall vil heller ikke dette utføres av norske bedrifter eller Luftforsvaret selv.
I tillegg kommer modifikasjoner og utbedring av sprekker og så videre. Dette vet vi kommer. Et slikt arbeid vil også bli utført av FACO og må passes inn i deres program. Vi blir med andre ord helt prisgitt en kapasitet utenfor Norge, med alt det medføre. Våre erfaringer med leveranser av NH-90 fra Italia burde i seg selv være en vekker.
Fare for å miste 100 år med kompetanse
Regjeringen viser til det etablerte F-35-programmet som begrunnelse for at det italienske selskapet ble tildelt tyngre vedlikehold på F-35-flyene. Den argumentasjonen underslår at dette er et reelt politisk valg. Storbritannia og Nederland velger å vedlikeholde og endog bygge opp kompetanse, for å kunne ivareta denne viktige forsvarsfunksjonen selv. Norske politikere velger i stedet effektivt å legge ned et spesialisert, høyt kvalifisert fagmiljø som allerede fins, for heller å flagge ut dette arbeidet.
Norske politikere velger i stedet effektivt å legge ned et spesialisert, høyt kvalifisert fagmiljø som allerede fins, for heller å flagge ut dette arbeidet
Luftforsvarets Hovedverksted (LHK) ble omdannet til statsforetaket AIM Norway i 2011, og deretter til aksjeselskap i 2016. Omdanningen ble gjort nettopp for å gjøre virksomheten i stand til å konkurrere om oppdrag og styrke konkurranseevnen internasjonalt. Så viste det seg at det ikke var noen konkurranse å delta i under F-35-programmet, fordi det alt var bestemt at det IKKE skulle gjøres i Norge.
Hvorfor stoppe utflaggingen
I en situasjon med et stadig mer uoversiktlig trusselbilde har norsk beredskap lenge vært en het potet; Russland er på offensiven, USAs president sår tvil om lojaliteten til NATO, terrorangrep øker i hyppighet og antar nye former i Europa. På denne bakgrunn er det spesielt at det ikke har vært et større tema at Norge velger å flagge ut vedlikeholdet av våre nye F-35-fly – et av våre strategisk viktigste våpen. Ikke minst ettersom statsministeres eget parti har utpekt forsvar og beredskap som en av regjeringspartiets viktigste satsingsområder.
Det er et ubesvart spørsmål hvilke vurderinger norske myndigheter har gjort, som skiller seg fra de våre venner i Storbritannia og Nederland har gjort
Tre forhold er sentrale:
Hensynet til norsk forsvarsevne
• 5 til 8 fly vil til enhver tid være i Italia på planlagt vedlikehold. I tillegg kommer løpende nødvendig vedlikehold, som gjerne er minst like omfattende som det planlagte.
• Tatt i betrakting innkjøps- og livsløpskostnader, som er svært høye, utgjør dette betydelige beløp.
• Det er lite sannsynlig at Italia vil prioritere norske fly i en akutt situasjon. Ethvert land vil prioritere egen sikkerhet fremfor allierte i en krisesituasjon. Hadde vi hatt vedlikeholdet selv, kunne vi forsert eller utsatt vedlikehold i en konfliktsituasjon og derved brukt alle tilgjengelige fly.
Hensynet til norsk industri og kompetanse
• AIM har over 100 års erfaring med å vedlikeholde norske fly, og har holdt den norske F-16-flåten på vingene.
• Dersom norske teknikere ikke får arbeide med F-35, vil rundt 200 arbeidsplasser gå tapt i AIM Norway. Allerede er flere permittert. Vi får verken opparbeidet kompetanse på vedlikehold og logistikk knytte til F-35 i norsk industri, eller vedlikeholdt eksisterende kompetanse på dagens flyflåte.
• Skulle man ombestemme seg, og ønske å ta vedlikeholdet hjem, vil det være svært kostnadskrevende å reetablere slik kompetanse i Norge. Det samme gjelder dagens utdanningstilbud på fire videregående skoler (flyteknisk fag).
• Forsvaret mister viktig innsikt i eget materiell gjennom denne beslutningen. Norge blir avhengig av en annen nasjon for styring av det Forsvarsdepartementet omtaler som vårt mest strategiske våpen.
• Forsvarsdepartementet har i forbindelse med kjøpet lagt vekt på industriell kompetansebygging. Utkontraktering av vedlikehold vil virke motsatt.
Sikkerhet og stabilitet i et nytt trusselbilde
• Det er en annen, mer ustabil situasjon i verden nå enn da F-35-avtalen ble signert i 2008.
• Dette er kjernepoenget til Storbritannia og Nederland, som velger å gjøre vedlikeholdet selv i stedet for å bruke det italienske selskapet i F-35-partnerskapet: Staten er forpliktet overfor innbyggerne til å være så godt rustet som mulig, også for uforutsette og plutselige hendelser. Vedlikehold av sentrale våpen er for viktig til å settes bort til en annen stat – både strategisk og av hensyn til innbyggernes følelse av trygghet og stabilitet.
• Det er et ubesvart spørsmål hvilke vurderinger norske myndigheter har gjort, som skiller seg fra de våre venner i Storbritannia og Nederland har gjort, og hva som er grunnlaget for disse vurderingene.
Da har vi ikke en gang adressert miljøaspektet ved rutinemessig å fly 10-15 % av flyene opp og ned til Italia.
