«Air Sea Battle» på norsk

Forsvaret har allerede flere kapasiteter som er avanserte med langtrekkende våpen og sensorer samt en relativt moderne KKI infrastruktur. Det Forsvaret ikke har er konsepter, doktriner og taktikker som tar skrittet videre fra den klassiske plattform og domenetenkning til å kunne få en full fellesoperativ effekt av kampsystemene. Derfor bør Forsvarets operative ledelse og de akademiske fagmiljøene ved høgskole og krigsskoler tenke i videre baner.

Nå gjelder avskrekking og evne til ­tidlig innsats

Det er en kjent sak at nasjoners militære vesen ­publiserer skrifter og konsepter som uttrykker hvordan man vil anvende sine styrker, og med hvilket formål. I Norge har vi Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2014. Den er ikke lengre dekkende for dagens ­situasjon. Våpensystemene nå er noe annet enn for ikke mange år siden. Den nasjonale strategi er også endret. Nå gjelder fremskutt tilstedeværelse, avskrekking og evne til tidlig innsats med høyintensiv krigføring og NATO involvering dersom avskrekking feiler. Norge er NATO i nord, som det også sies.

Dagens uttalte forsvarsambisjon er tilstrekkelig tilstedeværelse og patruljering for å holde kontroll, signalisere politisk vilje og militær evne til forsvar. Det er en ambisjon å raskt kunne sette alle krefter inn for å slå imot et angrep. Det er en ambisjon å kunne påføre en fiende store tap – relativt sett, og at det så utløser NATO Artikkel 5. For å skape en slik evne til rask høyintensiv krigføring langs kyst og til havs kreves det at Norge med de kapasiteter som nå står til rådighet utvikler et konsept for et nasjonalt «Air Sea Battle».

Anti-Access/Area Denial

«Air Sea Battle» begrepet er kjent som et amerikansk konsept med opprinnelse i 2010 og deretter utviklet over noen år fra et eget kontor i Pentagon. Formålet var å tenke nytt om hvordan de fellesoperative styrker bedre skulle kunne møte en økende trussel mot blant annet friheten til å operere i internasjonale farvann. På denne tid ble også begrepet Anti-Access/Area Denial (A2/AD) introdusert. «Air Sea Battle» hadde som formål å håndtere A2/AD problemet hvor en motstander vil kunne nekte en friheten til å operere i et område hvor det er nødvendig å ha aksess. A2/AD er et konseptuelt gyldig begrep som fortsatt anvendes i NATO. Begrepet benyttes blant annet for å ­definere det fornyede behov for ubrutte forsyningslinjer i Nord Atlanteren, Nordsjøen og Norskehavet. For Norge er det maktpåliggende å kunne håndtere A2/AD problemet dersom Russland skulle rulle ut sitt Bastion­forsvar. En utrulling av Bastionforsvaret vil kunne innebære okkupasjon av deler av Nord Norge og total nektelse av bruk av kysten og havene samt ­okkupasjon av Svalbard og Jan Mayen. Norske styrker må inn­ledningsvis kunne håndtere et slikt gryende mørkt bilde nasjonalt og så videre i en NATO kontekst.

Strategiske ­kapasiteter

Det er veldig upresist når det settes merkelapp på enkeltkapasiteter som «strategiske». F35 er strategisk, ubåt er strategisk, spesialstyrker er strategisk – og så videre. Enkeltvis er disse komponenter lite strategiske. Strategisk blir det først når det settes inn i en helhetlig operasjonskontekst som er profesjonelt ledet fra et hoved­kvarter. En enkelt ubåt på patrulje avskrekker lite. Et sveip med F35 avskrekker lite. Derimot vil ubåtene og F35 flyene utgjøre et betydelig problem for en fiende dersom det også er mange andre samtidige problemer å måtte forholde seg til.

Politisk har man uttrykt en høy forsvarsambisjon og betegnet langtidsplanen som en historisk satsning på Forsvaret. Dette er gjort ved å sette varslingstiden ned til så godt som ingenting, og ved å ta grep for økt beredskap og fremskutt tilstedeværelse. Videre ved å gå til anskaffelse av kapasiteter som kan virke i et krigs­scenario med høy intensitet. F35 som nå er introdusert i Forsvaret, og som absolutt må komme i et antall av 52 fly, er her meget viktig. F35 vil gi muligheter som langt overstiger dagens kapasiteter. For at disse kapasiteter skal kunne virke på en fornuftig måte, og ha den ønskede avskrekkende effekt, i spennet fred, krise og krig så må flyene sees i sammenheng med et hele.

Hvordan kan så «Air Sea Battle» konseptet anvendes i en norsk kontekst slik at forsvarets kapasiteter, med F35, disponeres i fred for å være klar til krig?

Tenke helhetlig i alle dimensjoner

For det første, en fiende vil kunne iverksette ­militær ­aktivitet med få eller ingen indikasjoner og ­varsel. Kapasiteter slik som langtrekkende missiler og ­spesialstyrker kan bli brukt uten at man forut har sett ut­grupperinger av fly, fartøy eller styrker på land. Dette betyr at nasjonale styrker må være rutinemessig integrert og klare til å utføre operasjoner med høy risiko mot en meget kapabel motstander. For det andre, gitt mangelen på varslingstid så må egne styrker hele tiden operere i aktuelt området idet fiendtligheter tar til. Som en konsekvens så betyr det at F35, patrulje­fly, K&V, NASAMS, fregatter, korvetter og ubåter i et hensiktsmessig volum må være i oppsatt i en ­permanent operasjon koordinert fra et NATO eller nasjonalt hovedkvarter. Nasjonale tilleggstyrker må raskt kunne integreres. De nasjonale styrkene må uten tidstap videre kunne integreres i en NATO ­operasjon. For det tredje, fienden vil søke å angripe norske fartøyer, fly, kommando innretninger og folk. Fienden vil angripe både det som er utgruppert og det som er i baser.

Implikasjonen er at utgrupperinger må være noe skjult, og noe ikke skjult, og basene må være beskyttet. Beskyttelse av baser kan være passiv eller aktiv og sikring av kapasiteter kan også gjøres ved at spredning er en del av operasjonen. For det fjerde, alle domener vil bli utfordret; land, sjø, luft og cyber. Implikasjonen er derfor å tenke forsvaret helhetlig i alle dimensjoner.

En stående fellesoperativ beredskap

Disse fire punkter, som alle stammer fra det amerikanske «Air Sea Battle» konseptet, bør kunne gi næring til den nasjonale konseptuelle tenkning. I dag gjennomføres det grenvise seminarer om Sjømakt, Luftmakt og Landmakt med mest fokus på forsvarsgrenene og operasjoner til sjøs, i luften eller på landjorden. Forsvarsgrenene er nå også trukket så godt som helt ut av hovedkvarteret på Reitan ved at grensjefene er blitt operasjonelle/taktiske komponentsjefer. Det er derved etablert en ny modell for operasjonell ledelse som ikke er nedfelt i en skrevet doktrine. Ingen mener at fellesoperasjoner har blitt mindre viktig. Tvert imot. Det er imidlertid nødvendig at man nå i tillegg til de nasjonale fredstids operasjoner som utføres med formål suverenitetshevdelse, hevdelse av suverene rettigheter og etterretning også utvikler konsept for en stående fellesoperativ beredskap og evne til hurtig å gå i krig.

I Sjøforsvaret heter det i dag at man «er i ­operasjon eller forbereder til operasjon». Det samme bør man også kunne si i Luftforsvaret. Styrke­produksjonsbegrepet bør tones ned.

Ved «Air Sea ­Battle» på norsk kan tenkningen være at det er en stående utgruppert fellesoperativ styrke. Denne ledes fra FOH eller et NATO hovedkvarter integrert i en NATO operasjon. Det er etablert et nettverk. Alle har sin relevante del av bildet og bidrar selv til bildet. Målanvisning er en del av dette slik at NSM og JSM rekkevidder kan utnyttes, og slik at våpen kan fyres fra flere retninger og plattformer samtidig. Det landbaserte og sjøbaserte luftvern er integrert for best mulig ­missilforsvar. Den utgrupperte styrke i fredstid må variere i volum. Den vil være integrert i øvelser samtidig som den absolutte beredskap er der for hurtig å kunne avfyre skarpe våpen. Flere kapasiteter som er i forberedelse til operasjoner vil ha meget kort klartid slik at det deployerte styrkevolum lett kan skaleres opp. FOH og Etterretningstjenesten er ­kontinuerlig ­engasjert. Kjerneelementene i styrkepakken er ­kapasiteter som kan operere i nettverk og som besitter evne til å angi mål og/eller evne til å fyre våpen. Disse er F35, MPA, K&V, NASAMS, fregatt med helikopter, korvett, undervannsbåt, KJK og MJK. Flere ressurser enn dette kan også dedikeres. Styrken må ha evne til å fyre våpen defensivt og offensivt. Overordnet vil det handle om krigsforebygging og om å begrense en ­motstanders evne til å utøve A2/AD i havene som Norge er avhengig av. Operasjonsområdet vil være langt til havs, langs kysten, innover fastlands Norge, Jan Mayen og Svalbard.

I USA har man gått videre i sin konseptuelle tenkning og benytter ikke lengre «Air Sea Battle» som overskrift. Andre begrep og overskrifter er kommet til, men mye av innholdet er det samme. Et «Air Sea Battle» på norsk bør innebære at vi fjerner oss fra den fastgrodde Luftmakt og Sjømakt tenkning. Forsvarets oppgave nummer 1 er å utgjøre en ­krigsforebyggende terskel med basis i NATO medlemskapet. For å løse denne oppgaven bør sjø- og luftstridskrefter sees ­sammen i en integrert og stående krigsklar ­nasjonal operasjon. Denne operasjon må pågå hver dag i ­fredstid.