Imens, i nord­områdene

Naboskap med en stormakt

Økende russisk aktivitet

Russlands militære aktivitet på det europeiske kontinentet har skapt bekymring blant våre allierte. Jevnlige tokt med strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom har økt i omfang de siste par årene, kombinert med et høyt aktivitets­nivå innen øving og trening med store styrker.

Fasthet og forutsigbarhet

Fasthet og forutsigbarhet er svaret en småstat som Norge gir på naboskapet til en stormakt som har hoveddelen av sine strategiske kjernevåpen nær våre grenser i nord. Og la det være sagt også her; den betydelige asymmetrien i maktforholdet mellom Norge og Russland gjelder innenfor en rekke områder, men først og fremst illustrert ved landet som atomvåpenmakt. Norge har aldri hatt og vil aldri kunne ha noen ambisjon om å utjevne maktforholdet alene. Sikkerhetsgarantien i NATO-medlemskapet og tette bånd til vår viktigste allierte USA forblir bærebjelken for vår sikkerhet. Vi kan vise fasthet ved at norsk grensesetting kan gjøres med en viss tyngde. Vi kan vise forutsigbarhet ved at aggresjon vil bli møtt av potent reaksjon. Dette er relevant nå og jeg er tydelig overfor mine kolleger i alliansen at også utfordringer i NATOs nordlige ansvarsområde angår oss alle. I NATO og med nære allierte arbeider vi nå aktivt for å øke forståelsen for de gjenoppståtte utfordringene mot NATOs maritime flanke i Nord-Atlanteren.

Nordområdene er strategisk viktige for Russland og landet har legitime interesser i regionen som de forfølger med en rekke virkemidler, inkludert militære. Det samme gjelder for Norge. Regionen kan fortsatt assosieres med fred og stabilitet, og vi fører en politikk som underbygger det. Norge har siden den kalde krigen fulgt med på den militærstrategiske utviklingen i Barentshavet på vegne av alliansen og nære allierte. På samme måte har Russland fulgt nøye med på norsk og alliert opptreden i regionen. Vi forfølger våre interesser ved å bidra til alliert situasjonsforståelse i nord og ved å legge til rette for alliert øving, trening og tilstedeværelse i norske nærområder. Jeg opplever at stadig flere allierte interesserer seg for nordområdene i tråd med den militærstrategiske utviklingen. Økt, men balansert, flernasjonal øvings- og treningsaktivitet i nord er en viktig del av en troverdig, åpen og stabilitetsfremmende nord­områdepolitikk.

Rett foran makt

Norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk strategi og tradisjon om å sette rett foran makt blir nær sagt selvforklarende når nordområdene tas i betraktning. Dette er kontrastenes og paradoksenes region. En arena for stormakter og små­stater, allierte og rivaler. Lav spenning, men alt annet enn demilitarisert. Eksklusivitet for de få, men samtidig åpenhet og tilgang for de mange. Enorme ressurser i havet og på bunnen, men lite tilgjengelige og krevende å utnytte. Tunge statlige og strategiske interesser gjør seg gjeldende, men ­befolkningen er liten og naturen dominerer. ­Regionen er langt nok unna resten av verden til å ha sin egen samarbeids­dynamikk, men nært nok til å kunne bli teater for konflikt mellom verdens stormakter. For å kunne hevde vår rett i et slikt landskap må forholdene ligge til rette for at Norge respekteres og blir hørt. Denne statusen kan vi nyte godt av i dag, men den må pleies. Hver dag, hver natt.

Det er vår plikt overfor alliansen og oss selv som nasjon å være våkne og aktive i nord, også når inter­nasjonal oppmerksomhet er rettet mot Europas sentrum og NATOs østlige og sørlige områder. Det er byrde­fordeling. Det er ivaretakelse av våre interesser, det er å trygge folk og ­samfunn. Det er normalen som skal forhindre det ­unormale.