Etterlyst: poenget med militær avskrekking

Uansett – avskrekking som prinsipp er og blir bærebjelken i all forsvarsplanlegging. Et militærapparat må være sterkt nok til å beskytte nasjonens integritet og følgelig kunne skremme potensielle fiender fra å angripe, og det må drilles og drives i den hensikt å gi utvetydig signal om at det vil bli brukt om det verste skulle skje.

Spørsmålet er bare om ordet har mistet den posisjon det burde hatt i den offentlige debatt? I diskusjonene om forsvarsbudsjett og Langtidsplan kan det se ut som forsvarets overordnete oppgave ikke står like klart for alle. Offentligheten mangler visst en enkel knagg å henge tankene på.

MAD

I mine første tiår som sikkerhetspolitisk reporter var avskrekking (eller deterrence som det heter på militært) uløselig knyttet til kjernefysisk terrorbalanse. Jeg begynte å skrive om de amerikansk-sovjetiske ned­rustningsforhandlingene ved Institute for Strategic Studies i London i 1970-årene, og ble stadig slått av terrorbalansens banale logikk. Den første amerikanske doktrinen var MAD (mutually assured destruction), et krystallklart signal om at den makt som utløser atom­angrep automatisk setter i verk sin egen ut­slettelse.

Kapasiteten til å utslette var også udiskutabel. ­Arsenalene av atomvåpen på begge sider kunne fjerne alt liv på jorden, både en og flere ganger. Freden ble altså ivaretatt ved at destruktive krefter ble holdt i sjakk av hverandre på et ekstremt høyt spenningsnivå. Mad…? Definitivt.

Robert McNamara, John F. Kennedys forsvars­minister, tok et oppgjør med denne politikken i en tale til NATOs utenriksministre i Paris i desember 1962: “Kjernefysiske våpen tjener ingen militær hensikt. De er ubrukelige til alt annet enn å skremme en fiende fra å bruke dem. Før atomvåpnene, kunne ødeleggelser etter krig repareres. Etter en atomkrig vil det ikke være noe tilbake. Ødeleggelsene vil være fullstendige, og ordet seier blir helt meningsløst”.

Det ble bedre etter hvert som galskapen i MAD gikk opp for flere. Vi fikk SALT og etter hvert START-avtalene, og smått om senn ble det mulig å trappe terror­balansen ned til noe som lignet ­oversiktlige nivåer. Parallelt ble det gjort tallrike fremstøt for å ­avvikle den politiske spenningen. Helsingforsavtalen fra 1975 (KSSE) var – med alle sine knoppskytinger – det klart viktigste.

Militær avskrekking ble kort sagt en ramme rundt politisk tilnærming og avspenning.

Nye atomvåpen

Etter hvert som tenkningen ble mer edruelig, fikk også nedrustningsarbeidet flere bein å stå på. MBFR-­prosessen, senere CFE, omfattet de konvensjonelle våpnene i Europa. Målet var å høvle ned de enorme ­arsenalene av ikke-kjernefysiske våpen for å dempe faren for væpnede konflikt som kunne eskalere til atomkrig. Prosessen endte med historiens mest om­fattende nedrustningsavtale.

Men de gode hensiktene ble undergravd av teknologien. På slutten av 1970-tallet ble det klart at Sovjetunionen hadde utviklet landbaserte mellomdistanseraketter med kjernefysisk ladning, SS20. De var ikke omfattet av eksisterende avtaletekster, og kunne brukes med stor presisjon mot bl.a. europeiske hovedsteder. Avsløringene endte med NATOs dobbelt­vedtak: alliansen ville matche SS20 med utplassering av tilsvarende amerikanske raketter i Europa, hvis ikke Moskva ble med på en forhandlingsløsning. INF-forhandlingene ble startet under intens politisk spenning, brøt sammen i november 1983, men ble til slutt undertegnet av Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan i 1987.

Regional stabilitet

Prinsippet om deterrence går som en rød tråd gjennom alle nedrustningsprosjektene. Jevnbyrdighet har vært en ufravikelig forutsetning for forhandling. Ingen vil gi avkall på sin egen evne til forsvare seg ved å avskrekke.

Så, hva nå? Under den Kalde Krigen var spenningen ekstrem, men på mange måter enkel å håndtere. Slik er det ikke lenger. Sikkerhetspolitikken er blitt mer kompleks.

Fire av forgrunnsfigurene fra den Kalde Krigen, Henry Kissinger, William Perry, Sam Nunn og George Schulz, har i flokk og følge slått fast at kjernevåpen er blitt en årsak til ekstrem fare, fremfor et middel til å gjøre verden sikrere. I en artikkel i Wall Street Journal i 2007, skrev de fire at risikoen for ulykker, feilvurderinger og ukontrollert bruk har økt. “Vi lever i en verden med økende spenning mellom atommakter som mangler de sikkerhetsmekanismene USA og Sovjet­unionen hadde i begynnelsen av den Kalde Krigen”.

Dette, i tillegg til eskalerende terrorisme, borgerkriger og opprør i den arabiske verden, Balkan-krigen i 1990-årene osv., har endret de sikkerhetspolitiske utfordringene og gjort det nødvendig å tenke i nye dimensjoner.

Likevel vil primæroppgaven for det nasjonale forsvar alltid være å sikre regional stabilitet. Opp­dragets grunnforutsetning er at evnen til å hindre krig og overgrep ved å avskrekke blir bevart – gjennom egen og alliert innsats.

Etter Krim

Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014 slo avspenningsarbeidet i revers. Vladimir Putin snudde ryggen til gamle avtaler som var inngått gjennom møysommelige diplomatiske prosesser. Med et slag gikk den løpende dialogen mellom Russland og NATO i stå, og det er lite som tyder på at situasjonen vil forandre seg med det første. Riktignok har Russland fremdeles en egen ambassadør til NATO-hoved­kvarteret i Brussel (han heter for øvrig Aleksander Grusjko, og ble født på Ullevål Sykehus da hans far var en fremtredende agent for KGB i Oslo). Omgangs­tonen diplomatene imellom er blid og gemyttlig, hører jeg, men det skjer altså ikke stort.

Samtidig har det russiske militærapparatet skjerpet sitt modus operandi og tvunget nabolandene til større årvåkenhet. Evnen til å avverge overgrep med effektiv militær avskrekking, er blitt et poeng – igjen. Annekteringen av Krim har helt kaldt vann i nordmenns, finners, svenskers og balteres blod. Tidligere østblokkland er ikke overrasket.

En intuitiv reaksjon på utviklingen vil være å ruste opp for å møte en skjerpet trussel. Men faren for å gjøre noe som blir stemplet som provokasjon ligger også åpen i dagen. Moskva har med flid og målrettet retorikk stemplet NATO som en trussel, med henvisning til rakettskjold, utstasjonering av allierte styrker i russiske grenseområder osv.

For debattens skyld

Kort og godt er sikkerhetspolitikken stadig tuftet på samme grunnprinsipper som før: å bevare den ­militære evnen til å avskrekke gjennom robust satsing på ­forsvaret, samtidig som grunnlaget for avspenning blir videreutviklet med maksimal kløkt og oppfinnsomhet.
Det er kanskje ikke så dumt å børste støv av grunnleggende prinsipper – av hensyn til debattens ryddighet, om ikke annet.

Om forfatteren:

Christian Borch er  journalist og forfatter, og har blant annet vært nyhetsanker i NRK Dagsrevyen fra 2000 til 2010 og i Urix fra 2010 til 2014. Borch har skrevet en rekke bøker og fagartikler om sikkerhetspolitikk og tilsvarende emner. Christian har nå en utenrikspolitisk podcast, “Du verden”, et radioprogram som skal gi en dypere forståelse av utenrikspolitikk. Han er også medlem av Luftleds redaksjonsråd.