LUFTMOBILITET I LANDSTRID­-BRIGADENS BEHOV FOR HELIKOPTER

I det følgende skal jeg holde meg unna den politiske debatten, og konsentrere meg om brigadens operative behov. Helikopter­kapasiteten skal komme til operativ anvendelse, i vår døgnkontinuerlige tjeneste – i fred, krise og krig. Det er kanskje i dette perspektivet, med land­stridens kompleksitet og kompromissløshet i forhold til påkrevd luftmobil støtte, at den helhetlige forståelse til tider synes fraværende. Det er høyst forståelig, ikke minst så lenge innsikten i taktiske ­brigadeoperasjoner ikke er like god blant alt militært personell. Den offentlige debatten de siste to årene har bidratt til å synliggjøre et egentlig overraskende forhold: Taktisk bruk av ­helikoptre er faktisk ikke behandlet i ­Forsvarets ­doktriner, hverken de fellesoperative eller de for henholdsvis land- og luftoperasjoner. Og det finnes da, forståelig nok, heller ikke noe eksplisitt «konsept» for bruk av helikoptre i norske land- og brigadeoperasjoner.

Innarbeidet praksis

Taktisk helikopterstøtte har vært en integrert, naturlig og selvsagt del av brigadeoperasjoner i Norge fra midten av 1960-tallet, da Forsvaret anskaffet de første UH–1B-helikoptrene. Altså har vi levd godt uten en teoretisk doktrine i flere tiår, under og etter den kalde krigen, hjemme og ute. Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke trenger en bedre systematisering, gjennomgang av behov, og en vurdering av enda bedre utnyttelse av denne kapabiliteten. Det er heller ikke dermed sagt at helikopterstøtten har vært basert bare på praktiske erfaringer og etablerte rutiner. Virksomheten har vært, og er, regulert gjennom flere referansedokumenter fra høyere nivå, inkludert FSJs direktiv for taktiske transporthelikoptre. I Hæren ble det også ved den daværende Transformasjons- og doktrinekommandoen (TRADOK) utviklet et konseptuelt grunnlag for bruk av helikoptre. Brigadens «konsept» og detaljer rundt bruk av helikopterstøtte beskrives i NATO doktrine for helikopteroperasjoner (ATP-49), i Håndbok for brigadeoperasjoner, og i Brigade Nords SOP (Standard Operating Procedure).

Mest av alt bygger vi vår bruk av helikopterstøtte på vår kunnskap, forståelse og erfaring fra land­operasjoner generelt og manøverkrigføring i en brigaderamme spesielt. Her er det særs tette og gode samvirket med Luftforsvarets 339 skvadron selvsagt av uvurderlig verdi, hvor det over tiår har utviklet seg nettopp et slikt symbiotisk samvirke som er forut­setningen for vellykket oppdragsløsning. Dette har skapt en fellesoperativ kultur med dedikerte styrker i et vedvarende operasjonsmiljø. Slikt kan bare bygges over tid. Organiseringen av samvirket mellom Hærens av­delinger og 339-skv på Bardufoss har rimeligvis ­endret seg over tid, der skvadronen har vært en mer stabil struktur enn Hæren. Sistnevnte har gjennomgått store endringer – fra Brigaden i Nord-Norge og 6. divisjon til dagens hær og dens kjerne – Brigade Nord. Inntil midt på 2000-tallet var det et eget THG- (taktisk helikopter­gruppe-) element tilknyttet 6. divisjonskommando.
I dag tjenestegjør til daglig personell fra 339 i brigade­staben, og ved øvelser og operasjoner tilføres det flere.

HISTORISK ERFARING

Hæren har som følge av den innarbeidede ­praksis høstet mye erfaring og ervervet dyp innsikt i ­anvendelse av helikoptre i landoperasjoner. Dette gjelder særlig i det operative miljøet i brigaden og med 339-skv spesifikt. Til dette hører også erfaringene fra internasjonale operasjoner. Norge har stilt helikopterstøtte til våre, og andres landmilitære avdelinger – fra Libanon i 1978, via Balkan, til Afghanistan i 2012.
Våre operasjoner utenlands har demonstrert at det hverken er militært eller politisk akseptabelt å gjennomføre landoperasjoner uten tilgjengelig ­helikopterstøtte. Særlig gjelder dette beredskap for medisinsk evakuering (­medevac), og nyttetransport. Mange av våre egne og allierte soldaters liv er reddet takket være helikoptre på medevac-beredskap. Det gjelder også i Norge, som under Vassdalen-tragedien i 1986.
339-skv hadde lenge 18 Bell-­helikoptre på Bardufoss. Dette muliggjorde en større bruk av helikopter i brigaden enn i dag. En tidvis lavere bruk skal særlig tilskrives færre tilgjengelige maskiner, ikke minst i perioden fra 2008 da noen ble deployert til Afghanistan og flere ble stasjonert i sør.

OPERATIVE BEHOV

I Prop 2S (2017-2018) Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet, fremkommer det et politisk ønske om økt reaksjons­evne, kampkraft og utholdenhet for ­Brigade Nord. For alle disse forhold vil jeg si det er en forutsetning at brigaden har dedikert taktisk helikopterstøtte. ­Videre finner vi også at manøver­konseptet krever fleksibilitet, tempo og mobilitet, noe helikopter er nødvendig for i moderne operasjoner. Alt dette, i tillegg til den ovenfor nevnte evakuerings­kapasiteten, tilsier at vi har helikopterstøtte på beredskap.

I media, og i politikken, blir Bell 412-maskinene gjerne omtalt som transport­helikoptre, og en innvendig er at de er for små til troppetransport. Bell 412 er imidlertid ikke et troppe­transporthelikopter. Det er et utility helicopter. Derav benevnelsen på den tidligere utgaven, UH–1. Det brukes til å frakte materiell og transportere personer. Men til vår operative bruk gir begrepene forflytning og innsetting en bedre indikasjon på hva dette handler om, og hva Hæren trenger.

God reaksjonsevne for en landstyrke krever blant annet innsetting til aktuelt operasjonsområde av elementer før forpartier og hovedstyrker an­kommer. Som brigadesjef sender jeg ikke avdelinger frem i blinde ved strategisk, operasjonell eller taktisk deployering/forflytning. Jeg sender frem etterretnings­elementer, kommandoelement (som kan ­inkludere meg selv) ildledere/JTACs, små sikrings­styrker/kampenheter, skarp­skyttere, kommunikasjons-noder/-releer, ­re­kognoserings­partier, ingeniører, og liaisoner til for eksempel politi, fylkesmenn, HV-staber, elementer fra andre deler av Forsvaret, sivile sykehus m.m. – alt avhengig av situasjon og behov. Disse kan selvsagt sendes frem med ulike transportmidler i mange tilfeller, men enhver forstår at med vår topografi og avstander er helikopter en helt nød­vendig kapabilitet for dette. Uten ­dedikert helikopterstøtte på kort beredskap går brigadens reaksjonsevne ned, derom hersker ingen tvil. I en kritisk situasjon vil også forskjellen være betydelig, og kan bli avgjørende.

Utover selve den initiale deployeringen av nødvendige elementer til operasjonsområdet, har brigaden behov også etter deployeringen. Det handler om å øke kampkraften til brigaden. Vi trenger helikopter til en rekke ­funksjoner som er lite synlig og kjent, for ­eksempel innsetting, re-tasking/ut­henting av ­observasjonsposter, patruljer, operatører, kommunikasjons-noder og ildledere. Det ligger i sakens natur at de må kunne settes inn dels over lange avstander og uten å bli sett; uten å sette spor. ­Helikoptre, gjerne i mørke, er da uvurderlig, og jeg vil gå så langt som å si at det er en forutsetning for å lykkes med slike kritisk viktige oppgaver. Helikopter i bruk for rekognosering i operasjons­området og som sensorplattform er også aktuelt, selv om vi har UAVer i ­inventaret i dag.

En mer synlig og kjent oppgave for helikoptre i Brigade Nord og Hæren er troppetransport. Jeg har et ­operativt behov for å forflytte kampenheter raskt; raskere enn vi kan nå fram med andre transportmidler. Bell 412 brukes, men er ikke ideell med sin begrensede løftekapasitet (helikoptre spesialisert for troppetransport, som amerikanernes Chinook, er noe helt annet. Det kan ta tre ganger så mange som 412’en; vel 30 soldater med utrustning, avhengig av versjon.) Kapasitet for forflytning og innsetting av små og større stridsgrupper, også innsatsstyrker fra Heimevernet, er et operativt behov. En kampenhet som Brigade Nord blir langt mer forutsigbar for en motstander uten noen som helst kapasitet til å kunne flytte stridsgrupper luftmobilt. La meg her tillegge det allment kjente at Hæren i dag er svært liten, med kun én brigade. Dette i seg selv øker behovet for å tilføre de begrensede ­styrkene våre en større fleksibilitet i vårt krevende ­terreng enn hva tilfellet er for mange andre hærstyrker.

For å øke utholdenheten kreves fremfor alt logistikk-kapasitet til å understøtte alle elementer i bakkestyrkene. Våre operative spill, øvelser av ulike slag, og erfaringer fra landstyrker fra hele verden viser at helikopter er nødvendig for å kunne logistisk understøtte alle i tide.

Brigade Nords behov er først og fremst logistikkstøtte for mindre enheter, også med underhengende last, i operasjonsområdet. Utover dette er selvsagt større helikopterressurser kjærkomment for land-logistikken bak og utenfor brigadens operasjons­område.

Evakuering av sårede og skadde må forbli en ­viktig funksjon for helikopterstøtte i landoperasjoner. Den må være på plass i fred, krise og krig. Den må kunne komme raskt, i tråd med NATOs krav, når uhellet er ute; hvor enn det måtte skje. Dette er den utvilsomt mest kritiske funksjonen, som i mange tilfeller ikke kan løses på annet vis, hvis liv skal reddes og helse berges. Medevac vil derfor alltid være prioritet 1 – ubetinget og udiskutabelt.

Det sier seg selv at alle oppgavene som jeg har nevnt over er av de mest krevende oppgavene for en ­helikopterstyrke. Det må opereres i mørke, og hvor våre arktiske vinterforhold setter maskiner og mannskaper på helt ekstreme prøver – selv i fredstid. Dette illustrerer også at vi er helt avhengig av en militær kapasitet i krise og krig. Det forutsetter at de nød­vendigvis er trent, og samtrent med Hærens elementer – i fred. I en krigssituasjon vil utfordringene med bruk av helikoptre i et operasjonsområde bli svært store, slik tilfellet er for alle militære enheter som opererer der. Beskyttelse av luftmobile operasjoner vil bli vesentlig styrket med innfasing av kampluftvern, og det vil også minske begrensningene for bruk av helikoptre i strid.

Jeg ønsker meg selvsagt kamphelikoptre til støtte for brigadeoperasjonene. Selv om Norge ikke har slike ildstøtteplattformer, har vi erfaring med bruk av dem i forbindelse med allierte bidrag i våre øvelser, og til støtte for brigadeelementer i internasjonale operasjoner. Brigade Nord er i stand til å utnytte en slik kapasitet.

Allierte vil for øvrig kunne stille flere ulike helikopterkapasiteter ved forsterkning i krise og krig. Flere av dem trener på Bardufoss, og deltar i allierte øvelser i Norge med sine helikoptre. Treningen som da er gjennomført med 339 skvadron gjør at Brigaden er i stand til å utnytte alliert støtte på «sømløs» måte. Det å ha tilgjengelig helikopterkapasitet i det daglige gjør at man lærer seg prosedyrene (som er NATO-­standardiserte) og dermed lett kan integreres i en alliert styrke.

ILGJENGELIGHET

I fred trenger brigaden helikopterstøtte til ulike opp­gaver mer eller mindre samtidig, med noe varierende behov gjennom året – tilpasset utdanning, trening og øving. For å opprettholde den nødvendige reaksjons­evne for relevante elementer, vil det uansett være et minimumsbehov gjennom hele året. I krig vil vi trenge helikopterstøtte til flere oppgaver samtidig, og til dels sammenhengende over en lengre tidsperiode. Det samme kan gjelde i en sikkerhetspolitisk krise. For å løse Hærens og brigadens oppdrag, inkludert mer om­fattende brigadeoperasjoner i alle konfliktnivå, er det ikke vanskelig å konkludere med at dagens kapasitet er et absolutt minimum, med den største begrensningen knyttet til troppeforflytning og utholdenhet.
Stortinget har samlet Hærens tyngdepunkt, med Brigade Nord, i Troms.

Vi skal være klare til å operere over hele landet, men de sikkerhetspolitiske analyser tilsier at vi trener og øver mest for innsats i nord. Hæren skal etter stortingsvedtak stille en kavaleribataljon på GP. Både denne og grensevakta med det nye jegerkompaniet på GSV, trenger helikopterstøtte – minimum til medevac. Hærens helikopterbehov vil derfor i all vesentlighet fortsatt være knyttet til ­avdelinger og oppdrag i Troms og Finnmark.

Stortinget har, senest i fjorårets behandling av landmaktproposisjonen, lagt til grunn at brigaden skal være mekanisert. Det gjelder også dagens lettere oppsatte 2. bataljon. Oppfatningen av at Hæren derved ikke får det samme behovet for helikopterstøtte må bygge på misforståelser om hvordan slik støtte er en forutsetning for moderne landoperasjoner. Til å løse oppgavene og ha den nødvendige operative evnen, har vi et enda større behov for taktisk helikopterstøtte i morgendagens hær enn i dagens. Og – vi har erfaring med 18 maskiner, og vet at denne kapasiteten ikke på noen måte var over­dimensjonert.

MILITÆRE OG SIVILE HELIKOPTERE TIL STØTTE FOR LANDSTYRKENE

I Norge blir taktisk helikopterstøtte til Hæren levert av Luftforsvaret. Som brigade­sjef trekker jeg på kompetansen og ­kapasiteten til 339- skvadronen, og på dens evne til å levere det jeg trenger, når jeg trenger det. Sjef Hæren og jeg er ansvarlig både for å ivareta våre soldater og for å løse våre oppdrag. Derfor må vi som best kjenner de operative utfordringer, fremme våre behov om helikopterstøttens operative evne. Sammen med skvadronssjef og luftvingsjef må vi spesifisere behovet til de kapasiteter som skal brukes til ulike oppdrag. Dermed kommer vi inn på ett av de politiske, men også operative, spørsmålene: Kan noen av våre behov dekkes av innleide eller mobiliserte sivile maskiner og mannskaper?

Her fristes jeg til å låne ­spissformuleringen fra «Troms-dokumentet 2», som understreker noe helt vesentlig: «I fred og finvær kan hvem som helst fly fra A til B. I strid og storm bare militære». Det bør være unødvendig å minne om det, men vi trener altså for krig. Brigade Nord trener og øver hele tida på strid – som kan komme når som helst. Vi trener i Norge for å være klare når det trengs, og for å skape en normalsituasjon hvor norske styrker daglig ivaretar en krigsforebyggende terskel. Som hærsjefen sier det: Vi skal være klare til kamp i kveld – hver kveld, hver dag. Hvis hele eller deler av brigadesystemet skal være klart for innsetting på bare timers varsel, må helikopter­støtten også være det. Den må da ikke bare være tilgjengelig, den må være trent – og den må ha trent og øvd sammen med brigaden. Den må være trent på skarpe operasjoner, på strid. Det sier seg selv at dette stiller store krav til kompetanse, ikke minst til operativ erfaring fra de særdeles krevende topografiske og klimatiske arktiske for­holdene i Nord-Norge. Dette krever mange års erfaring i skvadronen, og kontinuerlig samvirke med hærstyrkene.

Sivile kapasiteter med dyktig, trent personell kan løse de fleste transportoppdrag under kontrollerte forhold i fred. Men ingen sivile kan settes inn for å løse oppdrag i et operasjonsområde hvor det hersker en stridssituasjon. Det er hverken faglig eller folkerettslig forsvarlig. De som skal støtte oss i krig må ha trent og øvd med oss i fred, mest mulig og lengst mulig. Ren frakt av gods og personer kan løses av sivile, men da i bakre områder utenfor stridssonen.

Den helikopterstøtten brigaden trenger i strid kan utelukkende være militær. Våre soldater og avdelinger må de vite at de luftmobile enhetene har den nødvendige ­operative evnen. Jeg må kunne planlegge med det, jeg må vite at den er der. Denne ­vissheten skapes gjennom samtrening i fredstid; hver dag, året rundt.

Helikopter kan kun nyttes når det er en begrenset luftverntrussel og krever taktisk forståelse og god kunnskap om terreng, samt god koordinering med øvrige land- og luftoperasjoner. Og helikoptrene våre trenger beskyttelse både fra eget luftvern og i form av egenbeskyttelse. I stridssituasjoner trenger de et minimum av bevæpning for selv­forsvar. Det var et reelt behov i Afghanistan, da noen av Bell-maskinene av den grunn ble bygd om. De fleste av oppgavene som skal løses i en konflikt- eller krigssituasjon krever dette. Det gjelder også medisinsk ­evakuering, og hvor helikoptrene må være defensivt ­bevæpnet.

KONKLUSJON

Det er ikke brigadesjefens oppgave å anbefale hvilken type helikopter Forsvaret skal ha, eller hvordan støtten organiseres – i ­prinsippet heller ikke hvor den skal lokaliseres. Min oppgave er å fortelle hva brigaden trenger for å løse sitt oppdrag. Og da er jeg nødt til å påpeke det opplagte:

Det er et klart behov at vi må trene mest mulig, og tettest mulig, med den ­aktuelle skvadronen. Da må den være ­dedikert Hæren og operere med brigaden, og den må åpenbart i praksis være lokalisert i vår umiddelbare nærhet, på fast basis. Bare dette vil kunne gi Forsvaret den ønskede reaksjons­evnen, kampkraften og utholdenheten på land.

Brigaden og skvadronen er to organisatoriske enheter, som tilhører to forsvars­grener. Men som stridssystem er vi ett. Ett komplett combined arms-system som løser krevende oppdrag, med komplekse oppgaver som hverken er eller skal være allment kjent i detalj. Helikoptre er en del av brigade­operasjonene. Helikoptrene er synlige, men deres uvurderlige betydning i landoperasjoner er som sagt ikke alltid like lett å se.