Det finnes aldri nok luftvern

Denne gangen er det ikke den politiske konteksten eller totalforsvarets og Heimevernets sentrale rolle i mottak jeg vil belyse, men en ren militær forutsetning for gjennomføringen av en forsterkningsoperasjon – evnen til å beskytte mottaksområdet mot luftangrep.

Risiko, sårbarhet og sikkerhet i mottaksområdet er sentrale faktorer i planlegging av militære operasjoner. RSOM (reception, staging and onward movement), altså mottak, oppsetting og fremføring av styrker beskrives blant annet i NATO-planverket AJP 4 Allied Joint doctrine for Logistics operations og styrkebeskyttelse (Force Protection). RSOM er en selvstendig faktor i operasjonsdesignet i NATO operasjoner beskrevet i AJP-5 (Operational level planning). Her vurderes altså muligheten for at operasjonen vil lykkes i å ankomme, klargjøres og bli satt inn i kamp uten å bli angrepet og ødelagt i denne sårbare fasen av en operasjon.

Kontraluft – forsvare mot lufttrusselen

Krigene i Midtøsten og Ukraina har vært en strekt påminnelse om at offensiv luftmakt med ballistiske missiler, kryssermissiler og et utall av ulike droner har en helt sentral plass i morderne krigføring, og at både befolkning, sivil og militær infrastruktur blir angrepet dag og natt over lang tid. Noen av disse angrepene har som målsetting å påvirke motstanderes vilje til å forsvare seg (for eksempel energi- infrastruktur samt befolkning), mens andre går på å ødelegge motstanderens evne til å forsvare seg (for eksempel militær infrastruktur eller havner for mottak av forsterkninger).

Vår mulighet til å forsvare oss mot en motstanders offensive luftkapasitet kalles gjerne kontraluft operasjoner. Disse er enten offensive kontraluftoperasjoner som skal ta ut evnen til å angripe oss (for eksempel ødelegge flybaser, bombefly på bakken, K2 enheter eller missilutskytingsplattformer). Eller det kan være defensive kontraluftoperasjoner der egne fly eller luftvernsystemer tar ut motstanderens plattformer og våpen (som fly, missiler eller droner) som allerede er på vei mot vårt område. Her vil jeg peke på ett forhold som gjør at en krig mot NATO i vårt område vil skille seg fra krigen i Ukraina. Alliansens evne til å påvirke motstanderens offensive kapasiteter er betydelig, men den er nesten ikke eksisterende i Ukraina. Med riktige våpen til F-35 vil den evnen også bli betydelig her i Norge. Dette må vi ta med i de militære betraktninger.

Men, som alle som har kjennskap til luftmakt vet, bør det være en balanse mellom offensive og defensive kapasiteter der disse utfyller hverandres svakheter på en kompletterende måte. Der kampfly har høyde, rekkevidde og offensive våpen, men begrenset utholdenhet, så har luftvernet høy ildkraft, stor utholdenhet, men begrenset rekkevidde. I tillegg kan kampfly operere i skjul mot motstanderens militære styrker, mens luftvern er eneste forsvar mot ballistiske missiler. Hvor stor del av kampflystrukturen som må brukes på defensive kontraluftoperasjoner (som airborne air defense/air policing) har derfor stor sammenheng med hvor mye luftvern du har.

Strategisk dybde

Det kan skrives mye om mottak av allierte styrker i krise og krig, men en faktor jeg vil peke på er den store endringen som Sverige og Finlands inntreden i NATO utgjør for norsk forsvarsplanlegging. Med deres NATO-medlemskap får vi et strategisk dyp østover (i hvert fall fra Troms og sydover) og store deler av Norge blir i enda større grad et mottaksområde for allierte forsterkninger som ikke nødvendigvis skal kjempe i Norge, men mottas, settes opp og fraktes østover for å kjempe der. Dermed må vi være forberedt på å kunne motta forsterkinger både i Syd-, Midt- og Nord-Norge som skal forsterke hele NATOs nordvestre flanke.

Tilstrekkelig luftvern er en forutsetning

En tilstrekkelig mengde luftvern er en forutsetning som vil gjøre det mulig for allierte å ankomme norske havner og flybaser, eller komme til landet på jernbane og vei. Men luftvern, eller integrert luft- og missilforsvar (Integrated Air and Missile Defense – IAMD) består ikke bare av bakkebasert luftvern, men av kampfly, luft og missilforsvar på skip, hærens eget luftvern, samt alliertes fly og luftvernsystemer. Det består også av våre sensorsystemer, luftvarslingskjeden understøttet av luft K2 systemene og koordinert og ledet fra det taktiske luftoperasjonssenteret (JAOC nasjonalt og CAOC i NATO).

Hva er så tilstrekkelig mengde luftvern? Erfaringer fra Ukraina forteller oss at det aldri er nok luftvernsystemer når hele landet angripes over en relativ statisk frontlinje uten særlig mulighet til å påvirke eller ødelegge Russlands evne til å fortsette angrepene fra eget territorium. Landet har tusenvis av luftvernavdelinger fordelt over hele landet, som forsvarer nesten all kritisk infrastruktur i landet, både sivil og militær. Det de likevel må, er å prioritere hvilke objekter som skal forsvares av en begrenset mengde luftvernsystemer. I NATO gjøres denne prioriteringer ved at aktørene prioriterer sine viktigste forsvarsobjekter, de samles inn og utgjør en critical asset list. Denne blir vurdert på strategisk nivå og kommer så ut til aktørene som joint proritized defended asset list (JPDAL) som da skal beskyttes med IAMD systemer. Prioriteringene vil være krevende og noen viktige objekter vil alltid bli overlatt til seg selv. Disse må ta i bruk andre såkalte passive forsvarstiltak som kamuflasje, fortifikasjon, spredning samt skadereparasjon for å kunne motstå fiendtlige angrep.

Israel har vært utsatt for massive luftangrep fra Iran (samt Iranstøttede militser i Syria og Libanon). Israel er et land med en begrenset geografisk utstrekning, men de klarer å forsvare seg mot koordinerte angrep fra ballistiske- og kryssermissiler samt fra langtrekkende droner. Dette krever en formidabel satsing og da holder det ikke med 2-3 % av BNP til forsvaret.

Økt satsning på luftvern

Så hva gjør vi her i Norge? Vi har alle sett at langtidsplanen (LTP) skal sørge for en historisk satsing på luftvern i Norge. Det skal investeres milliarder i nye luftvernsystemer og det skal etableres og settes opp nye luftvernavdelinger rundt om i landet. Disse skal bemannes, trenes og tilføre Forsvaret og alliansen nødvendig operativ evne. Vi skal dekke gap i vår evne til å håndtere både droner og ballistiske missiler. Jeg må si at dette er nye toner for en luftvernartillerist som var med på forrige store satsing på slutten av 80-tallet, men som deretter har opplevd en periode etter slutten av den kalde krigen der luftvernstrukturen har blitt bygget ned til et absolutt minimum. Mye av kompetansen på integrert luft- og missilforsvar har blitt borte i Forsvaret.

Det føles godt å igjen kunne ta frem prinsippene for anvendelse av luftvern – M3I (Mengde, Miks, Mobilitet, og Integrering). Disse skal sørge for at luftvernet er satt opp slik at en angriper møtes av en økende mengde luftvern på vei mot det forsvarte området. At en angriper utsettes for en miks av sensorer (radar, optisk, akustisk) og effektorer (ulike typer missiler, kanoner, elektroniske mottiltak og så videre) for å gjøre angrepet vanskeligere. Luftvernet er mobilt for å kunne settes inn der det blir prioritert og at det må være godt integrert med øvrige IAMD systemer i samme område, for å virke effektivt.

Prioritere

Frem til for få år siden hadde vi kun NASAMS, som for øvrig er et fantastisk effektivt luftvern i sin klasse, og vi hadde kun noen få batterier i én luftvernbataljon. Nå skal vi doble antall batterier, anskaffe et kosteffektivt system for å skyte ned lavkostdroner til alle batteriene, samt anskaffe systemer for forsvar mot taktiske ballistiske missiler. Hæren har igjen fått eget luftvern med NASAMS middels rekkevidde luftvern, et velegnet kortholdsluftvern for forsvar av manøveravdelinger (NOMADS) samt at prioriterte avdelinger blir utstyrt med skulderavfyrt luftvern av typen Poirun. Ambisjonsnivået for fregattluftvernet er under utredning og blir det mer enn et selvforsvarssystem, vi det kunne bidra inn i IAMD på en fleksibel og effektiv måte.

Oppbyggingen av den bakkebaserte luftvernstrukturen vil gjøre Luftforsvaret i stand til å forsvare våre viktigste flystasjoner og samtidig også flere andre kritiske objekter, som havner for alliert mottak både i syd-, midt- og nord Norge. Vi vil også kunne beskytte to av objektene mot angrep fra ballistiske missiler. Hæren vil kunne forsvare manøverbataljonene, men også i tid og rom avgi luftvern for å sikre fremføring av allierte styrker i landet. Dersom de nye fregattene får områdedekning, vil de også kunne prioriteres i tid og rom til luftvernbeskyttelse.

Rekruttere, trene og beholde personellet

Vår oppgave på Luftforsvarets Våpenskole blir å kunne velge og anbefale de riktige kapabilitetene for investering. Dernest utvikle konsepter og regelverk for å kunne operere systemene effektivt og trygt. Deretter bidra til å bygge opp en organisasjon med tilstrekkelig infrastruktur (EBA) og personell for kunne utdanne og trene avdelingene. Det å rekruttere, trene og beholde personellet som skal skape den operative evnen vil bli den mest krevende oppgaven fremover. Der for er det viktig å skape en organisasjon der det er balanse mellom investeringer og drift – også i tider med mindre politisk vilje til å satse på luftvern.

Er det nok luftvern?

Tar man så inn denne artikkelens spørsmål om Norge vil kunne gi nødvendig luftforsvar av områder for allierte forsterkinger i Norge, slik at NATO velger å gjennomføre disse? Her får leseren bruke sin egen evne til resonnement for å vurdere. Jeg for min det er ikke i tvil om at dersom satsingen lykkes, vil vi ha mulighet til å tildele luftvern til flere områder samtidig, og vi vil kunne forsvare områdene mot et bredere trusselbilde. Tar man også i betraktning at vi er en del av alliansen, som også vil ha eget luftvern eller IAMD, tenker jeg vi er mye bedre stilt enn før.

Til slutt, uten evne til å forsvare oss mot lufttrusler, vil vi ikke bare sette befolkningen, våre egne militære kapasiteter og infrastruktur i fare, men også kunne redusere muligheten for at allierte forsterkinger kan komme oss til unnsetning – men som jeg pleier å si, det finnes aldri nok luftvern.