Kontroll og varsling: Brannslukking og manglende nytenkning?

Årsaken til denne utviklingen, som for øvrig har pågått i en årrekke, er i hovedsak todelt: For det første er Kontroll- og varsling, som store deler av Luftforsvaret ellers, i en tilstand med kritisk personellmangel. For det andre har bransjen tilsynelatende i en årrekke vært preget av et arbeidsmiljø med uro rundt omstilling, intern maktkamp mellom organisasjoner og et fravær av langsiktig planlegging. Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at disse årsakene gjør at bransjen i nærmeste fremtid vil sakke akterut dersom ingen tiltak gjøres.

Hensikten min er først og fremst å skape debatt. Artikkelens omfang vil ikke kunne fange opp alle nyanser, og må i så måte leses i lys av dette.

Personellmangel

Aller først er det nødvendig å gå nærmere inn på nevnte årsaker. Personellmangelen er et resultat av en mangeårig mangel på rekruttering samtidig som at vi mister personell i alle aldersgrupper.

Dette er spesielt tydelig i kontrollfeltet, det ene av de to fagfeltene bransjen består av. Årskullene er for små, som blant annet er et resultat av for få instruktører, utdannings­programmet er tungrodd og ferdig utdannet personell slutter for tidlig. Vi har ikke enda klart å tilpasse oss OMT-ordningen som, etter min mening, burde passe bransjen perfekt.

Vi klarer ikke å tilby ungt, ­kompetent og motivert personell utfordringer og utvikling som gjør at de blir. Tvert imot blir de kastet inn i en monoton, rutinepreget skiftordning hvor fokus på egen­utvikling er fraværende fordi tjenesten ­tilsynelatende ikke tillater dette. Det hjelper heller ikke at ny­tilført personell primært blir sittende fast i en liten bygd i Nord-Norge som for flere tilbyr lite utover fast arbeid og skifttillegg. Mange av disse faktorene er også gjeldende hos nyutdannede offiserer fra Luftkrigsskolen, som får det de eventuelt skulle ha igjen av ambisjoner kvalt av stengte dører.

Lokalpolitikk og egeninteresse

Den andre hovedårsaken er som nevnt arbeid­s­miljøet som sannsynligvis har sterk sammenheng med personell­mangelen i begge retninger. Et dårlig miljø fører til at folk slutter og færre søker seg til, og personellmangelen forsterker det dårlige miljøet; med andre ord en ond sirkel. De interne stridighetene skal jeg ikke gå for dypt inn i nå, men det er åpenbart at det blir tatt beslutninger med store konsekvenser basert på egeninteresse. Det er ikke til å stikke under en stol at Sørreisa eksisterer hovedsakelig grunnet lokalpolitikk, ei heller at ARE/TACS på Ørland er kronisk under­bemannet fordi enkelte med påvirkningsevne og sentral plassering mener avdelingen ikke bør prioriteres. Det blir sjelden dratt i samme retning og jevnlige interessekonflikter er ikke uvanlig. Videre er vi nå i en situasjon der operativ leveranse i praksis hviler på enkeltpersoners skuldre. Uttrykket «one man deep» er svært gjeldende. De som nå er igjen i systemet, og ikke har anledning til eller ønske om å slutte i Forsvaret, blir nær sagt holdt som gisler. Dette er et rykte som bransjen har enten vi liker det eller ikke, og et slikt rykte vil aktivt hindre tilførselen av nytt personell. Denne personellpolitikken er en kortvarig behandling av symptomene og man ignorerer samtidig årsaken.

Utdatert tankegang

Disse faktorene kombinert har ført til situasjonen vi befinner oss i dag: Kontinuerlig brannslukking for å yte et minimum av operativ leveranse, ledelse som ikke har kapasitet til å ta tak i de fundamentale utfordringene samt en gjennomsyret utdatert tankegang i bransjen for øvrig. Denne utviklingen vil neppe kunne fortsette stort lengre før alt revner de dårlig vedlikeholdte sømmene.

Alt dette koker ned til at bransjen står i fare for å gjøre seg irrelevant i neste generasjons luftforsvar. Når vi stadig kjemper for å så vidt fungere i daglig drift har vi hvert fall ingen mulighet til å løfte blikket og planlegge for fremtiden. Nå har det seg slik at Luftforsvaret bygges opp på nytt rundt en nyinnkjøpt våpen­plattform, og dette er et faktum vi må for­holde oss til. Etter en tung omstillingsperiode har vi nå alle muligheter til å endre på ting som åpenbart ikke ­fungerer, samtidig som at vi holder et fremtidsrettet fokus.

Tenk nytt

Jeg har ikke svarene, men jeg kan tillate meg å komme med en refleksjon for å kunne starte en debatt: Vi må tenke nytt. Vi må se på bransjen fra nye perspektiv og forkaste alle «sånn-har-vi-alltid-gjort-det»-argumenter. For å ta et konkret eksempel og samtidig tråkke på en del føtter: Hvorfor har vi fremdeles et fjellanlegg? Her vil sannsynligvis flere være skyldig i å tenke at Sørreisa er NATOs mest moderne fjellanlegg, med sitt enorme areal og mange fasiliteter. Poenget mitt er at disse argumentene faller på sin egen urimelighet. Fjellanlegg er umoderne i seg selv. Det fines knapt noe mer sårbart for eksempelvis sabotasje, og det kan tåle så mange atombomber det bare vil når det kan settes ut av spill med langt enklere virkemidler. Det betyr ikke at vi ikke bør ha en CRC/ARS, det bør vi absolutt, men den trenger ikke nødvendigvis å ligge isolert og utsatt til midt i bastionforsvaret. ARE/TACS er et konsept som, når fullt oppsatt, kan forsterke strukturen og stå for redundans og «fall-back»-muligheter. Samtidig kan avdelingen fokusere på støtte til resten av Forsvaret, et behov som allerede er stort og som ikke blir mindre i fremtiden. Et tett samarbeid og personellutveksling mellom de to avdelingene må være på plass.

Ny utdanning

Når det gjelder rekruttering og utdanning er det også mye å ta tak i. Her må det søkes mot alternative kilder, i hvert fall i en periode, og kullene må økes ­betraktelig. Seleksjonen må spisses inn mot de som evner å tilegne seg kunnskap raskt. Utdanningsprogrammet må gjennom­gå en nådeløs kritikk og alt som ikke er ­direkte relevant for tjenesten må kuttes. Dette er kritisk: ikke før vi har en solid grunnmur av spesialister i bunn kan øvrig ledelse begynne å fokusere på fremtiden i stedet for å miste arbeidsuker til operativ bemanning. Løsningen vi har rundt luftromsovervåking i dag må gjennomgås. Det er ekstremt ressurskrevende og, etter min mening, lite fruktbart å drifte slik vi gjør i dag. Datateknologien har kommet langt siden 80-tallet, for å si det forsiktig. Det kan eksempelvis tenkes at programvare kan ivareta mye mer av den rutinepregede hverdagen til varslingssiden av bransjen. Slik ny­tenkning er definitivt også gjeldende for kontroll. F-35 vil kreve en helt annen tilnærming til fagfeltet, og her må vi virkelig ikke handle reaktivt. Bransjen må selv ta tak i dette og vise evne til tilpasning, og det helst i går. Ingen andre vil nemlig gjøre det for oss.

Bort fra navet?

Jeg vil understreke at virkeligheten sannsynligvis er noe mer nyansert enn det som fremkommer i denne korte artikkelen, og jeg er sikker på at andre har ­divergerende oppfatning og meninger. Mitt budskapet kan ­opp­summeres med følgende spørsmål: Hvor er Kontroll og varsling plassert i luftmaktshjulet? Historisk sett har vi alltid plassert oss selv som en del av navet, som er ­kommando og kontroll. Dette er dessverre ikke noe som er gjeldende stort lengre hvis trenden jeg nå har beskrevet får fortsette. Vi vil bevege oss lengre ut mot kanten og etter hvert bli sett på som et støtteelement, hvis relevans kanskje også til slutt blir veid for lett. Bransjen har mange utfordringer foran seg, men det er ikke for sent å ta grep. Alternativet er å la det skure og gå, men det vil ikke ende godt. Det er på tide at noe drastisk skjer, og det er på overtid at vi retter fokus på en sunn debatt om Kontroll- og varslingsbransjens fremtid.