Er utdanningen vår i fredstid god nok?

I Norge kan vi fremdeles drive utdanning, trening og øving uten å bekymre oss for om kvaliteten på utdanningen i dag vil påvirke antall overlevende i morgen. Det er en luksus ikke alle kan unne seg, og der har vi et mulighetsrom. Er utdanningen vår i fredstid god nok?

I en stadig mer dynamisk og kompleks verden, der det sikkerhetspolitiske bildet er mer spent enn på lenge, står Luftforsvaret i sin helhet ovenfor utfordringer som krever forståelse, kompetanse og smidighet på et strategisk og operasjonelt nivå (Folland, 2023). Selv om den innsikten er på plass hos beslutningstakere og ledere i de høyere «levels of war» (Sukman, 2016) utgjør disse menneskene bare en brøkdel av det Luftforsvaret er, og vil være, hvis en krig bryter ut. Men, er innsikten og kompetansen god nok på det stridstekniske nivået – der luftmakten faktisk blir levert? Får vi øvd på det vi faktisk ville ha gjort dersom situasjonen eskalerte? Hvilket handlingsrom og hvilke ressurser har vi i dag til krigsreell utvikling av fagkompetanse, og hvordan blir de prioritert?

Pedagogikk i utdanningen – når ressursene er knappe

I 2024 skrev jeg en bacheloroppgave om utdanningen av Ukrainske soldater i operasjon Gungne (Oseland, 2024). Der undersøkte jeg det pedagogiske, metodiske og relasjonelle handlingsrommet en instruktør har, med hensikt å påvirke opplevd læringen hos de ukrainske soldatene som deltar på kurset. Her ble undervisningsprosesser undersøkt med hensikt å bidra til ressursutnyttelse i Gungne. Luftforsvarets ressurser er knappe (Folland, 2023), og undervisning og kompetanseheving er intet unntak. Mangelen på ressurser vil delvis kunne kompenseres ved kvalitet i utdanningen, der instruktørens kompetanse vil stå svært sentralt (Borko et al., 2000). Det minste vi kan gjøre er å sørge for at når utdanning først er til stede så er kvaliteten så god som overhodet mulig. Funnene i oppgaven var ikke revolusjonerende, og basert på min forskning kan det virke som vi gjør mye riktig i møtet med mennesker som skal utdannes til å kunne håndtere konflikt og krig. Det sa sjefssersjant ved Luftforsvarets Skolesenter seg enig i (Kvarsnes, B., personlig kommunikasjon, 5. november 2024).

Det skal nevnes at Gungne drives av Heimevernet, men de pedagogiske fremgangsmåtene benyttet er godt forankret i militære modeller, slik som Forsvarets Pedagogiske Grunnsyn (Torgersen, 2006). Av de ulike domenene en instruktør kan prestere på (faglig, relasjonelt, teoretisk, praktisk, metodisk, pedagogisk) viser enkelte undersøkelser at fagkompetanse er den viktigste faktoren for elevers prestasjon (Woolfolk, 2004, s. 27). Dette er et tungtveiende funn i oppgaven. De norske instruktørenes teoretiske fagkunnskap, og de ukrainske soldatenes praksisbaserte fagkunnskap bidro til at de ukrainske soldatene fikk trent mest mulig hensiktsmessig i møte med krigen de snart skulle inn i (Oseland, 2024, s. 28). Man kan altså anta at for å være mest mulig forberedt på en krig gjelder det å trene mest mulig realistisk, noe som muliggjøres av solid fagkunnskap. Når det kommer til opplæring og utdanning i Luftforsvaret tviler jeg ikke på at fagkunnskapen finnes, og jeg har selv utelukkende gode opplevelser med både de pedagogiske fremgangsmåtene og kompetansen til instruktørene. Jeg mener imidlertid at det er grunn til å være kritisk til mengden og systemet som ivaretar utdanningen i hverdagen.

Mindset, mennesker og fagkunnskap

På mange måter blir krigen i Ukraina en påminnelse om hva som er Forsvarets eksistensgrunnlag. Dette var en tematikk som ble tatt opp under sjef Luftforsvarets lederskapskonferanse høsten 2024. Der benyttet Forsvarets sjefssersjant, Rune Wenneberg, seg av begrepsparet «fredtidsleder» og «krigstidsleder» (Wenneberg, 2024). Begrepsparet ble kilden til mye god diskusjon og refleksjon i etterkant i gruppediskusjonene, der særlig begrepet «mindset» ble tatt hyppig opp. Hvor ligger hodet i hverdagen, og ligger det der det burde være? Hvor langt unna hverandre er en fredtidsleder og en krigstidsleder? Vi vet at krig akselererer teknologisk utvikling (Rooseboom, 2024), og når det kommer til lærdommer knyttet til faget og «utførelsen» av krigen, er droner et godt eksempel. Den enorme utbredelsen av droner har endret moderne krigføring, der blant annet de største og mer kostbare enhetene blir langt mer sårbare (Skjelland, 2024).

Hvis krig påskynder teknologisk utvikling, vil jeg anta at krig også burde eller kunne akselerere tankeprosesser og «mindset». Hvis hodet skal være der det «burde» være forutsetter det opplæring og vedlikehold av ferdigheter og kunnskap. I dette tilfellet var det lederskap sjefssersjanten tok opp, men ser man på definisjonen av lederskap (Forsvarsstaben, 2020, s.8 ) sett opp mot et utdanningsansvar (Torgersen, 2006, s. 9) kan man fort finne likheter. Begge skaper endring og mål blir satt, begge involverer hensiktsmessig styring av mennesker og ressurser og de henger sammen. For å kunne løse oppdrag forutsetter det kunnskap som blir tilegnet gjennom utdanning. På denne måten mener jeg vi kan se på begrepsparet på nytt, men med en litt annen vinkling.

Wenneberg skilte mellom «fredtidskunnskap» og «krigstidskunnskap». I hvilken grad kommer dette skillet til uttrykk i Forsvaret i dag? «Train as you fight» er et hyppig brukt uttrykk i Forsvaret, men av åpenbare grunner hadde det ikke vært bærekraftig å trene realistisk på krig hver eneste dag. Uten å gå i detalj på hva min jobb ville innebære i krig kan jeg si at selv om jeg trykker på mange av de samme knappene på tastaturet er prosessen likevel annerledes enn i fred. Trening for krig krever gode og tilpassede øvelser, som det dessverre er alt for få av. Mine evne til å løse oppgaver i krig ville basert seg på teori, «fredstidskunnskap» og kanskje 10 dager med «krigstidskunnskap» per år.

I forlengelsen av dette vil jeg peke på et annet viktig funn i min bacheloroppgave knyttet til praksisbasert læring. Soldatene opplevde at mengdetrening ga god effekt i utdanningen etter å ha fått muligheten jobbe gjennom øvelsene på nytt og på nytt (Oseland, 2024, s. 26). Jeg forstår vi må gjøre det beste ut av det vi har tilgjengelig, men 10 dager krigsrelevante øvelser i løpet av et år virker på meg å være ganske utilstrekkelig.

Offisersutdannelse

Et siste perspektiv jeg vil se på er som nyansatt ved JAOC avdeling Sørreisa. Her ble jeg, sammen med en rekke andre fenriker uten tidligere bransjespesifikk kompetanse, ansatt nylig etter sommeren 2024 etter å ha graduert fra Luftkrigsskolen. Etter utdanningsreformen som Forsvaret gikk gjennom i 2018 (Prop. 1 S (2018–2019) blir det flere og flere nyutdannede offiserer uten bransjerelevant bakgrunn. Nå kan dette selvfølgelig være en tilfeldighet, men ser man på antallet nyutdannede offiserer med tidligere bransjespesifikk utdannelse i kontroll og varsling sammenlignet de tre siste kullene som har graduert fra Luftkrigsskolen, er antallet med slik bakgrunn kraftig redusert.

Jeg mener at det er nødvendig å diskutere behovet for bransjespesifikk utdanning som gir «krigstidskunnskap» når offisersutdanningen nå skal videreutvikles etter utdanningsreformen. På Luftkrigsskolen har kadettene gjennomgått 3 år med «luftmakt og ledelse». Med det spennet av avdelinger og offisersstillinger vi har i Luftforsvaret forstår jeg godt at det er urealistisk å forvente at «luftmakt»-delen vil være tilstrekkelig for alle. Dette gjelder kanskje spesielt for de som skal lede luftoperasjonene i en så fagtung bransje som kontroll- og varsling. Jeg kan forstå at eldre generasjoner mimrer tilbake til KS1 og det jeg har forstått var en fagskole i etterkant. Men, slik er det ikke lengre og at ressurser er knappe trenger jeg kanskje ikke gjenta en tredje gang.

Mitt spørsmål er derfor – har vi nyutdannede offiserer tilstrekkelig fagkunnskap, og da særlig «krigstidskunnskap»? Fagkunnskapen når vi starter i jobb vet jeg er begrenset, i hvert fall det vi kan kalle den spesifikke fagkunnskapen som gjør at jeg er i stand til å gjøre jobben min. Men de andre egenskapene til en offiser, de som treffer «ledelse»-paraplyen av navnet på bacheloren min, de som ikke er like målbare, og/eller nødvendigvis ikke like synlige, hva med dem?

Ifølge Forsvarssjefen er kritisk tenkning og evne til å lære avgjørende egenskaper (Skaar, 2022). Derfor velger jeg å tro at dannelsen som offisersutdannelsen ved Luftkrigsskolen bidro med var minst like viktig som fagkunnskapen jeg gikk ut uten. Denne troen er jo heller ikke bare tro, denne artikkelen er jo en slags bekreftelse på at kritisk tenkning i hvert fall noenlunde er til stede.

Et av hovedfunnene i FFI-rapporten «Erfaringer fra krigen i Ukraina» (Diesen et. al, 2024) var at angrepsoperasjoner har blitt vanskeligere slik at Norge må tenke nytt om gjennomførelse av operasjoner på taktisk nivå. I så fall vil jeg argumentere for at helhetstenkning og evne til å systematisk utvikle ny kunnskap er svært viktig for utvikling av «krigstidskunnskap». Dette er egenskaper som utvikles godt ved Forsvarets skoler (Skaar, 2022). Men, det er utfordrende at den tidligere fagutdannelsen som strakk seg over ett år nå på mange måter gjennomføres som en slags On-Job-Training (OJT) ute ved avdeling.

Om det er den mest hensiktsmessige rekkefølgen er jeg usikker på, men det er nå det vi har å jobbe med uansett og jeg kan se fordeler og ulemper med begge alternativ. Frem til jeg utvikler tilstrekkelig fagkompetanse får jeg stole på at Forsvarssjefen har rett hva gjelder behovet for evne til kritisk tenkning hos offiserene. Så får motivasjon, trivsel og evne til å lære være et godt utgangspunkt for en sulten fenrik uten fagkompetanse, for den kommer!

Avslutning

Denne teksten er skrevet basert på egenopplevde, bransjespesifikke, og mulig stillingsspesifikke erfaringer jeg har hatt hittil i min karriere i Luftforsvaret. For en bransje som skal kunne koordinere og lede luftoperasjoner (Bjerke, 2023) opplever jeg dette som svært viktige problemstillinger uavhengig hvor spesifikt problemet er. For meg virker det som den systematiske luftmilitære opplæringen og utdanningen baserer seg på prinsippet om kvalitet og ikke kvantitet. Når utdanning først er til stede, har vi dyktige og engasjerte menn og kvinner både pedagogisk og faglig.

Men, min opplevelse er at den systematiske «krigsrelevante» utdanningen dessverre skjer for sjelden. «Du kommer til å forstå mye mer når vi skal ha øvelse i mars» er for meg ikke godt nok dersom det skulle smelle i morgen, og det starter med rett mindset. En gyllen mulighet for alle ledere i Luftforsvaret til å benytte mulighetsrommet i fredstid – i krigstid kan det være for sent.