Vår første utpost i rommet kan bli en militær månebase

Det var på UNSAs årlige møte i ­Buenos Aires i går at direktør James Sung la frem forslaget, som åpenbart kom overraskende på forsamlingen. Sung viste frem en detaljert holografisk modell og presenterte også et budsjett for drøfting, så dette er åpenbart noe FNs rombyrå har jobbet med en stund.

I den påfølgende debatten fremkom det at man tenker seg en fast bemanning på 50 astronauter, som oppholder seg på Månen i et år av gangen. Av disse vil 30 astronauter hovedsakelig ha tekniske støtte­funksjoner på basen, mens 20 vil utgjøre en mobil spesial­styrke som kan flys hvor som helst innenfor en radius på 10 millioner kilometer fra Jorda på kort varsel.

Alpha, som er månebasens foreløpige navn, tenkes bygd nær en av de store underjordiske is-kildene ved Månens nordpol. Dermed har man lett tilgang til råstoff for brennstoff, vann og oksygen, noe som igjen vil redusere avhengigheten av Jorda. Energien vil komme fra solceller og kjernekraftverk, og en flåte av roboter vil stå for mesteparten av arbeidet som må gjøres utendørs.

Månens lave gravitasjon er Alphas største fortrinn. Den gjør det mulig å bygge langt større konstruksjoner med bruk av lettere byggematerialer enn på Jorda. Det trengs også langt mindre brennstoff å ta av og lande, noe som gjør Månen til en naturlig base for rombaserte styrker. Dersom man finner store nok forekomster av måne-is, kan Alpha på sikt bli brennstoffdepot for ferder til Mars og fjernere kloder.

En militær månebase ligger selvsagt fjernt fra fortidens visjoner om sivile bosetninger på Månen og Mars, som strandet på tekniske problemer og beinharde økonomiske realiteter. Det er imidlertid ingen som forventer at Alpha skal gå med overskudd. Den vil bygges for å møte den økende trusselen fra lovløse ­romaktiviteter som fulgte i kjølvannet av sammen­bruddet av FNs romtraktat i 2050.

I over 100 år hadde FNs «Outer Space ­Treaty» dannet rammeverket rundt all romvirksomhet, basert på prinsippet om at verdensrommet har samme ­juridiske status som internasjonalt farvann. Ingen stater kunne gjøre hevd på andre kloder, ingen privat­personer kunne eie eiendom og det var lovverket til landet oppskytningen hadde skjedd fra som var gjeldende ombord i romfartøy.

Traktaten var ikke alltid like enkelt å forvalte, men likevel mye ryddigere enn kaoset som fulgte da først Kina, så India og tilslutt California valgte å tre ut. Begrunnelsen de tre tekniske supermaktene brukte var at eiendomsrett var nødvendig for å få sving på rom-økonomien: Hva var vitsen med å utvinne platina på en asteroide hvis man ikke kunne eie selve platina­gruven?

De første årene etter sammenbruddet ble fulgt av et økonomisk oppsving utenfor Jorda, noe som lokket nye til å flytte virksomheten sin vekk fra lovens lange arm. I 2067 ble romstasjonen «Money Planet» skutt opp. Fra en høyde på 2000 kilometer over Jorda er den blitt en global base for pengespill, hemmelig ­bank­virksomhet og mer eller åpenbar hvitvasking.

Det anslås av halvparten av Jordas befolkning har ­benyttet seg av Money Planet-tjenester.
Eierne av romstasjonen betaler ikke skatt, er ikke underlagt noen form for kontroll og lager sine egne lover. Under mottoet «Er det forbudt på Jorden, er det lovlig her» har stasjonen blitt et vektløst ville Vesten, og profitten er astronomisk. Flere nye «pengeplaneter» er på beddingen, og kriminelle karteller legger ikke lenger skjul på at de er direkte involvert.

Ifølge UNSA er det også økende fare for at politiske ekstremister skal finne et fristed i rommet. Herfra kan de uforstyrret kringkaste hatpropaganda og drive cyberangrep – og ramme oss fysisk. Solsystemet er fullt av potensielle terrorvåpen i form av meteoritter i kretsløp. I 2013 var den russiske byen ­Tsjeljabinsk nær ved å bli utslettet av en eksplosjon med en ­energi ­tilsvarende 30 Hiroshima-bomber. Årsaken: En ­meteoritt på bare 20 meter som traff atmosfæren med en fart på 70 000 km/t.

Det er skremmende enkelt å endre banen til så små objekter og styre dem i retning Jorda. Den høye hastigheten gjør dem vanskelige å oppdage i tide til å stanses med atomvåpen, noe som åpner for at terrorister kan true storbyer eller til og med land med utslettelse. UNSA-direktør James Sung trakk opp ­perspektivet ved å sitere Clausewitz’ berømte setning om krig som en forlengelse av politikk med andre midler. Dagens rompolitikk strekker ikke lenger til. Det er på tide å bevæpne seg.

Bakgrunn: Den første militære ­månebasen

Romfart har alltid tatt utgangspunkt i militær ­teknologi. Den første raketten som nådde verdensrommet var tyskernes V-2, som ble sendt opp 3 oktober 1942. Tyske ingeniører var avgjørende viktige for USAs og Sovjetunionens rakettprogram etter annen verdenskrig, og de første satellittene og astronautene (som stort sett var offiserer) ble skutt opp med modifiserte ballistiske rakettvåpen.

Begge supermakter hadde militære romprogrammer parallelt med de sivile. Militære satellitter ble uunn­værlige hjelpemidler til navigasjon, overvåkning og kommunikasjon, men astronauter ble også sendt opp i militære oppdrag. En stor del av det sovjetiske romstasjonprogrammet på 1970-tallet var av ren militær natur. Allerede på 1960-tallet hadde US Air Force et eget astronautkorps, med ambisiøse planer om en romstasjon for utprøving av militær teknologi og romfly som kunne frakte atomvåpen til Sovjetunionen.

Sent på 1950-tallet, da den kalde krigen var på det kaldeste og romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen var i full gang, produserte US Army en hemmelig studie med kodenavnet «Project ­Horizon», Her ble det tatt til orde for å opprette en bemannet base på Månen. Planen var å ut­stasjonere 12 militære astronauter på en permanent utpost i 1966, blant annet for å drive sivil og militær forskning.

Det ble anslått at man ville behøve mer enn 60 rakettoppskytninger for å få på plass boligmoduler av metall, kjernekraftverk til energiproduksjon, ­laboratorier og kjøretøy for å utforske Månen. I tillegg ville basen være bevæpnet med konvensjonelle skytevåpen (som ­fungerer like godt i vakuum som i luft) og kort­rekkende atomvåpen for å kunne slå tilbake eventuelle sovjetiske angrep.

Oppdraget kunne også utvides til å utruste basen med langtrekkende atomraketter som kunne nå mål på Jorden. Horizon var altså den ultimate «high ground».
Studien gikk lenger enn alt annet man hadde sett før og siden, og da den legendariske forsvarsministeren Robert McNamara første gang ble fortalt om Horizon, utbrøt han «You’re crazy!» Men det fantes én høyst reell grunn til å utplassere amerikanske styrker på Månen:

I 1959 var Månens status uavklart. Det første landet som nådde fram kunne gjøre krav på hele kloden. En «rød Måne» skremte mange – men ikke president Eisen­hower.
Han skrinla romprosjektet og overlot ansvaret for utforskningen av Månen og resten av Solsystemet til det nystiftede sivile byrået NASA. I 1967 ratifiserte USA, Sovjetunionen og de fleste andre land FNs romtraktat, som fastslår at ingen land kan gjøre hevd på Månen eller andre himmellegemer, og som dessuten forbyr militær virksomhet av den typen som ble foreslått i Project Horizon.

Traktaten, kombinert med ekstremt høyt kostnads­nivå, skapte et status quo som begrenset ­militær romaktivitet til ubemannede satellitter i lav jordbane, mens bemannede romferder i hovedsak var sivile prestisje- og symbolprosjekter. Et slående ­eksempel på det siste var den Internasjonale rom­stasjonen, som kretset rundt Jorden fra 1996 til 2030.

Stasjonen hadde det meste av sin levetid liten vitenskapelig verdi, men fylte to viktige politiske roller: Stasjonen reddet russisk romfart fra økonomisk ruin og hindret at arbeidsløse romforskere solgte sine tjenester til Iran og Nord-Korea. Og den garanterte den ­amerikanske romfergen oppdrag i lang tid fremover, noe som sikret lukrative kontrakter til tusenvis av bedrifter i hundrevis av kongressdistrikter.

Denne måten å drive romfart på førte til ­teknologisk stagnasjon: I 2010 kostet det mer å sende et menneske opp i rommet fra USA enn det hadde gjort i 1965, og astronautenes sikkerhet var langt dårligere. Situasjonen var åpenbart uholdbar, og tidlig på 2000-tallet begynte en prosess som etterhvert skulle gjøre NASA overflødig og forvandle et statlig rom-­monopol til et fritt marked for transport.

Fra «Air force» til «Space force»

To internett-milliardærer, Jeff Bezos og Elon Musk, opp­rettet hvert sitt selskap for å utvikle ny rom­teknologi. Begge brukte erfaringen fra IT-bransjen til å drive frem teknologiske fremskritt, med metoder som datasimulering og 3D-printing. Musks selskap SpaceX fikk et tidlig forsprang da det utviklet den første bæreraketten som kunne lande trygt etter oppskytning.

På fem år gikk SpaceX fra intet til å dominere det globale satellittmarkedet, deretter utviklet selskapet det første helt gjenbrukbare romskipet. På 2020-tallet ga det et tilnærmet monopol på oppskytninger fra amerikansk jord. SpaceX’ målsetning var fra ­starten av å grunnlegge en koloni på Mars, og med det ­revolusjonerende romskipet lå endelig alt til rette. Men å opprette permanente bosetninger viste seg å være langt mer krevende enn noen hadde kunnet forutse.

Etter en håndfull bemannede ferder til Mars, måtte Musk i 2035 konstatere at det var nødvendig med en «pust i bakken» for å forbedre teknologien og skaffe friske midler. Få år senere gikk SpaceX konkurs, og med det døde drømmen om å kolonisere Sol­systemet. Men da hadde den andre halvdelen av hans visjon for rommet – at romfarten skulle drives etter samme prinsipper som luftfarten, rukket å endre rombransjen for alltid.

For romskip som kunne gjenbrukes og klargjøres på kort varsel kunne også brukes til å transportere passasjerer og gods mellom mål på Jorden. Med en reisetid fra London til Sydney på under én time, kunne SpaceX og konkurrenter tilby et unikt og uslåelig produkt. Fordi det meste av reisen foregikk i vektløshet i rommet, var bakke-til-bakke-ferder også romturisme: To opplevelser for prisen av én!

På dette tidspunktet hadde flyvåpenet i USA og andre stater fått øynene opp for mulighetene. ­Siden romskipene kunne lande vertikalt, var flyplasser overflødige. En landingsplass for helikopter eller et lite støtteskip ved kysten var mer enn nok. Motorene ble drevet med metan og flytende oksygen, som kunne lages av lokale ressurser. Under det meste av ferden var romskipene usårbare for konvensjonelt antiluftskyts. Begrepet «rapid response» fikk en helt ny betydning, noe som på 2040-tallet førte til en omlegging av stormaktenes luftmakt-strategi.

Det største «offeret» for rakettene var hangarskip. Raketter med svermer av droner kunne etablere luftherredømme langt fortere enn noe sjøgående fartøy, for ikke å si langt billigere. Verdensøkonomien var allerede hardt presset av en kostbar eldrebølge, utfasingen av oljeøkonomien og klimaendringene, og omstillingen fra «air force» til «space force» ble en kjærkommen anledning til å kostnadskutt.

Helt siden 1950-tallet ble rakettene sett på som så strategisk viktige at de var underlagt streng eksportkontroll. Amerikanske selskap kunne frakte passasjerer og gods for utenlandske oppdragsgivere, men de kunne ikke selge romskip til fremmede stater slik fly­produsenter alltid hadde gjort. Det endret seg i 2059, da et brasiliansk selskap lanserte verdens første «space kit» – et romprogram «på boks».

For en fast sum kunne hvem som helst kjøpe et komplett system for oppskytninger til rommet: ­Raketter, produksjonsanlegg for brennstoff og ­bygninger for vedlikehold og kontroll. Til å begynne med var interessen laber, men da det ble klart at romtraktaten sang på siste verset strømmet bestillingene på. I skrivende stund skal det være solgt mer enn 50 «space kits» til stater og ikke-statlige aktører.

Byggingen av «Money Planet» skjedde med space kit-raketter skutt opp fra afrikanske stater, som alle dekket seg bak at de ikke hadde ansvar for hva som skjedde med nyttelasten når den forlot Jorden. Det har ikke vært mulig å få gjennom et internasjonalt forbud mot slike oppskytninger, og de gamle stormaktene har ikke lenger autoritet til å sette en stopper for det på egen hånd. Det er bakgrunnen for de mange «space billionaires» vi nå kan finne i land som Kenya og Mocambique.

Er det mulig å bygge basen?

Rent teknisk har det vært mulig å bygge månebasen Alpha siden 1960-tallet, og i så måte hadde studie­gruppen bak «Project Horizon» fra 1959 fullstendig rett. Det er også mye enklere å gjennomføre ­prosjektet i våre dager, på en sikrere måte og til langt lavere ­kostnad. Men billig blir det ikke. Etablering og drift av en månebase vil koste mer enn noen enkelt nasjon er villig til – eller i stand til – betale.

Det trengs altså internasjonalt samarbeid for å få kontroll på den voksende lovløsheten i rommet før det er for sent. Men i en verden der det ikke lenger finnes brede militærallianser eller annet forpliktende over­nasjonalt samarbeid, skal det godt gjøres for UNSA-­leder James Sungs å skaffe den nødvendige ryggdekningen.

Vi kan bare håpe at sivile og militære ledere tar hans avsluttende ord i Buenos Aires på alvor: «Dinosaurene ble utryddet av en meteoritt for 65 millioner år siden. Om få år kan vi stå overfor en liknende trussel, denne gangen menneskeskapt. Et fortrinn mennesket har fremfor dinosaurene, er vår evne til å se for oss fremtidige trusler og planlegge ut fra det. Så spørs det bare om vi klarer å utnytte det fortrinnet, eller om vi skal late som ingenting og håpe på det beste».