Russlands rom­-program og strategi

Romprogrammet blir gjerne trukket frem av sovjetnostalgikere som en sovjetisk suksess­historie. Helt fra starten av hadde det også en militær side, og gikk hånd i hånd med utviklingen av interkontinentale ­ballistiske missiler, romovervåkning for militære formål, over­våkings-, kommunikasjons- og navigasjonssatellitter. Russland er fortsatt en av stormaktene i verdens­rommet og den internasjonale romstasjonen har siden avslutningen av det amerikanske romfergeprogrammet og frem til nå vært avhengig av russiske bæreraketter for etterforsyning.

Russland har ingen åpent tilgjengelig militær romdoktrine, akkurat som de ikke har publisert andre grenvise eller domenespesifikke doktriner, med unntak for en sivil-militær maritim doktrine. Rom­programmet har en lignende sivil-militær karakter, og det finnes en statlig strategi fra 2012 for rom­virksomhet fram til 2030 som også berører militære aspekter av romvirksom­het. Statsselskapet som er ansvarlig for romvirksomhet siden 2015, Roskosmos, har et strategi­dokument fra 2017. Romaktiviteter er i en viss grad behandlet i den gjeldende strategiske eller fellesoperative militærdoktrinen fra 2014. I tillegg til disse er artikkelen basert på artikler i russisk presse, uttalelser fra militære og sivile ledere, samt hjemmesidene til den russiske journalisten Anatoly Zak, russianspaceweb.com.

Roskosmos og den nasjonale ­romfarts­strategien

Den største og synligste delen av Russlands ­rom­program er sivilt, eller strengt tatt dual-use. Rom­programmet har vært gjennom en serie om­organiseringer siden Sovjetunionen ble oppløst, sist i 2015 da det ble omorganisert fra et føderalt direktorat til et statlig selskap, Roskosmos. Roskosmos viderefører den nevnte statlige strategien for bruk av verdens­rommet fram til 2030. I denne strategien slår Russland fast at de vil opprettholde en nasjonal evne til å sende systemer ut i verdensrommet, samtidig som de vil søke samarbeid med andre stater. I strategien blir et godt utviklet romprogram begrunnet med at det vil understøtte velstandsutvikling, støtte opp om landets sikkerhet og forsvar og sikre Russlands plass som en av de ledende maktene i verden. Den første direktøren for Roskosmos, Igor Komarov, gjentok i 2015 dette konkurranseaspektet da han uttalte at hovedoppgaven til Roskosmos vil være å «opprettholde paritet med og overlegenhet over ­Russlands geopolitiske motstandere». Samtidig gikk han inn for å fortsette internasjonalt samarbeid om bemannede romferder, ikke minst av hensyn til kostnadene.

I fjor vår overtok sluggeren Dmitrij Rogozin, som kom fra stillingen som visestatsminister med ansvar for våpenindustrien, som direktør for Roskosmos. Da ­avviste han et forslag om at Russland burde slutte å levere rakettmotorer til USA, både fordi pengene Roskosmos tjente på dette kunne gå til å utvikle ­hjemlige er­statninger for elektroniske komponenter som Russland ikke lenger fikk kjøpe, og fordi «verdensrommet måtte stå over politikken.»

Russland fram­stiller altså verdensrommet som en arena for konkurranse og samarbeid på samme tid. I 2012-strategien slås det fast at det av hensyn til statens sikkerhet og rollen som en ledende rommakt, må Russland fortsette å utvikle en nasjonal romfartsindustri som kan levere på alle nåværende og fremtidige områder. Betydningen av å ha et uavhengig romprogram vises også tydelig i praksis med åpningen av den nye romhavnen Vostotsjnyj i Amur-regionen, som er bygd eksplisitt for å slippe å fortsatt være ­avhengig av Bajkonur i Kazakhstan.

Strategien har forøvrig ambisiøse mål mot 2030, med planer for større bæreraketter, mer bemannede ferder, og ubemannede ferder til blant annet månen. En eventuell russisk deltagelse i en bemannet ferd til mars er også med, riktignok ikke med høyeste prioritet.

Den rivende utviklingen som har skjedd med kommersielle tilbydere av bæreraketter med SpaceX og Boeing som nå snart er klare til å frakte mennesker til den internasjonale romstasjonen, utfordrer ­Russland som i noen år nå i praksis har hatt monopol på bemannede utskytinger. I intervjuet nevnt over nedtonet Rogozin konkurransen fra kommersielle tilbydere av ­raketter. Blant annet pekte han på at det største ­markedet for romtjenester ikke ligger der, men i bygging av satellitter og i å tilby tjenester. Dette er også synlig i Roskosmos’ strategi fra 2017, hvor de ser for seg at den største veksten i inntekter frem til 2030 skal komme i utviklingen av mobilt satellittsamband og ­bygging av auto­matiserte satellitter, mens utskytings/transport­tjenester kommer til å stå omtrent på stedet hvil.
Den statlige romfartsstrategien er først og fremst sivil, og den har ikke noe eget kapittel om støtte til militær bruk av rommet. Å opprettholde og utvikle romsystemer for forsvars- og sikkerhetsformål er bare nevnt i generelle ordelag.

Militær bruk av verdensrommet, ­doktrine, praksis og politikk

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning falt satsingen på militær romteknologi kraftig – kanskje først og fremst på grunn av den økonomiske krisen. Antall oppskytinger av nye satellitter ble kraftig redusert, og i 1996 var halvparten av satellittene i bane over sin prosjekterte levetid. Både de sivile og militære romprogrammene ble omorganisert og flyttet frem og tilbake mellom ulike ansvarlige flere ganger. De russiske styrkene som kjempet i den andre tsjetsjenske krigen hadde svært mangelfull eller ingen støtte av rombasert overvåking og etterretning. På samme tid (2001), ­hadde det russiske satellitt-navigasjonssystemet GLONASS maksimalt seks fungerende satellitter, for få til å levere en effektiv tjeneste. Årtusenskiftet var nok sett i ettertid bunnpunktet for det russiske romprogrammet. Restaureringen av kapasitetene til GLONASS startet allerede tidlig på 2000-tallet, og GLONASS ble erklært fullt operativt igjen i 2011.

Å fornye og bygge opp igjen militære romsystemer har vært en del av det ambisiøse moderniserings- opp­rustningsprogrammet som har pågått siden 2007-8. I følge forsvarsminister Sergej Shojgu skal de russiske væpnede styrkene ha blitt tilført ikke mindre enn 57 nye satellitter tilført siden han overtok som forsvars­minister i 2012. I 2015 ble romstyrkene og flyvåpenet slått sammen under en enhetlig ledelse, og skiftet navn til luft- og romstyrkene (VKS). Den pågående ut­viklingen av nye og langtrekkende presisjonsvåpen for de russiske væpnede styrkene driver naturligvis et behov for rombasert informasjonsinnhenting og for posisjonerings-, navigasjons- og tidstjenester. Siden 2014-2015 har russisk aktivitet med oppskyting av nye militære og dual-use satellitter klart tatt seg opp, og flere er også nyere konstruksjoner, utviklet etter ­Sovjetunionens fall. I 2014 ble sannsynligvis russiske militære satellittfoto for første gang publisert ­offentlig, i et forsøk fra det russiske forsvarsdepartementet på å skyve skylden for nedskytingen av passasjer­flyet ­MH-17 over øst-Ukraina over på det ukrainske militæret. I dag kan Russland ha omlag 150 militære satellitter i bane, og da russiske styrker ble deployert til Syria høsten 2015, hevdet det russiske Forsvars­departementet at det også var satt inn en dedikert gruppe satellitter for å støtte operasjonene der.

I den russiske militærdoktrinen fra 2014 er verdensrommet nevnt i forbindelse med trusler mot Russland sikkerhet. Intensjoner om å utplassere våpen i verdensrommet er nevnt som en spesifikk trussel. I samme avsnitt er rakettskjold og Prompt Global Strike-konseptet nevnt, begge er systemer som både er avhengige av rombasert støtte og bruker eller vil bruke det nære verdensrommet. Under særtrekk ved moderne krigføring er påvirkning av motstanderen i hele ­dybden, også i lufta og verdensrommet nevnt. Ikke overraskende ligger det derfor et pålegg om å ­perfeksjonere luft- og romforsvarssystemet i militærdoktrinen. Å utplassere og vedlikeholde en satellitt­flåte for «de væpnede styrkers behov» er nevnt under ­forsvarets oppgaver i fredstid. Nylig har Putin har satt frem krav om at kapasiteten til rombasert støtte til forsvaret må «mangedobles»

I doktrinen er det uttalt som mål for russisk forsvars­politikk å yte motstand mot at enkelstater vil skaffe seg militær overlegenhet gjennom å utplassere våpen i verdensrommet. I den siste av generalstabssjef Valerij Gerasimovs analyser av trusselbildet mot Russland, nevner han spesifikt at motstandere er i ferd med å gjøre nettopp dette. Det nylige amerikanske vedtaket om å opprette en «romstyrke» blir i Russland stort sett tolket som et signal om økende offensiv bruk av romkapasiteter. Russland har sammen med Kina vært en pådriver for en traktat som skal forhindre utplassering av våpen i verdensrommet, en prioritet som ble gjentatt av utenriksminister Lavrov senest i februar 2018. USA har avvist traktaten som forfeilet, først og fremst fordi den ikke har noen verifikasjonsmekanisme og fordi den ikke har noe forbud mot anti-satellitt-våpen basert på bakken.

Den amerikanske kritikken mot det manglende forbudet mot bakkebaserte antisatellitt-våpen er ikke ubegrunnet. Russland er relativt åpne om at de har slike våpen under testing eller innføring. Senest i ­desember i fjor skal de ha testskutt ett anti-satellitt-­missil som hører til «Nodul», et missil- og romforsvars­system som angivelig alt er tatt i bruk av de russiske luft- og romstyrkene. Blant de «supervåpnene» Vladimir Putin presenterte i sin «rikets tilstand»-tale i mars i 2018 var laservåpenet «Peresvet». Det er noe uklart hva Peresvet egentlig har for oppgave, men en mulighet er at det er designet for å forstyrre eller skade sensorer på overvåkingssatelllitter. Andre forslag er at det er designet for å skyte ned UAVer eller ballistiske missiler i terminalfase.

Her er Russland i et dilemma – dersom de fortsatt vil søke å forhindre utplassering av våpen i rommet ved politisk påvirkning og bindende avtaler, kan de ikke plassere ut våpen i verdensrommet selv uten å undergrave sin egen legitimitet. På den andre siden er Russlands legitimitet og troverdighet på dette området heller tynnslitt. Alt på 1960-tallet ­eksperimenterte Sovjetunionen med «Kamikaze-satellitter» som skulle kunne styres til å kollidere med fiendtlige overvåkingssatellitter, og konseptet ser aldri ut til å ha blitt lagt helt bort. Russland har mellom 2013 og 2017 skutt opp fire satellitter som har gjort påfallende manøvrer i bane, tilsynelatende for å kunne nærme seg og koble seg opp mot andre satellitter. Russerne har hevdet at dette er rene grunnforskningssatellitter eller inspeksjons­satellitter. I romstrategien fra 2012 er evne til å vedlikeholde satellitter i bane nevnt som en fremtidig ­ambisjon. Den evnen disse romfartøyene har vist til å ta igjen og komme kloss innpå andre satellitter vil like fullt kunne gjøre dem nyttige som våpenplattformer for anti-satellitt-operasjoner, både «soft kill» og ­kontrollerte «hard kills» som ikke vil føre til ­ukontrollert spredning av romsøppel.

På den andre siden er å angripe romfartøyer fra andre romfartøyer kanskje den mest ­kompliserte, ­kostbare og risikofylte måten å bekjempe en mot­standers romsystemer. Det er langt billigere og mer kosteffektivt å angripe sårbarheter i bakke- og linkkomponentene i et romsystem – det vil si mottager­stasjoner og terminaler som gjør data fra romfartøyer tilgjengelige for brukerne, og forbindelsene mellom dem. Russland har innført flere EK-systemer som skal forstyrre og forhindre satellittbasert kommunikasjon og posisjonering-, navigasjon- og tidstjenester (PNT). I Norge har vi merket dette godt når testing og øving med disse systemene har forstyrret GPS-signalene for sivil luftfart i Finnmark.

Høye ambisjoner, men mer beskjeden realisering

Romprogrammet er som andre teknologiske prestisje­prosjekt i Russland preget av at planer og uttalelser presenterer skyhøye ambisjoner, mens det som faktisk realiseres gjerne er mer beskjedent. Som på andre områder drives ikke utviklingen av normative dokumenter og politiske vedtak alene, men også av entreprenørskap fra ulike interessenter med forskjellige tilnærminger. Tilsynelatende forfølger for eksempel Russland minst to prinsipielt ulike tilnærminger for militær bruk av verdensrommet, en linje med traktatfestede forbud mot militær bruk, og en med delvis hemmelig og fordekt testing av rombaserte systemer sammen med åpen utvikling av overflatebaserte anti-satellittvåpen.
Russland vil videreføre, utvide og modernisere sin militære bruk av rommet, slik de moderniserer og oppgraderer alle andre deler av militærmakten. De vil i overskuelig fremtid fortsette å være en av de ­virkelige stormaktene i verdensrommet. Samtidig kommer det signaler om at de russiske forsvars­budsjettene ­fremover vil stabiliseres og til og med reduseres i reelle tall, og at «spurten» som startet rundt 2007 for å modernisere og gjenoppbygge russisk militær evne er over. Det er ­sannsynlig at dette vil føre til hard kamp om ­prioriteringer mellom ulike deler av det russiske forsvaret.

At Dmitrij Rogozin med bakgrunn i forsvars- og sikkerhetspolitikk og som «opprustningsminister», med omfattende nettverk i forsvarsindustrien og i ­militæret nå er plassert på toppen av Russlands romfarts­virskomhet, kan tolkes som at de sivile og militære romprogrammene skal bringes enda tettere sammen. Med tanke på kostnadene ved romoperasjoner, er utnyttelse av sivile kapasiteter og «dual use» en fornuftig vei å gå for et finansielt presset Russland. Roskosmos’ strategidokument fra 2017 legger i større grad enn det statlige fra 2012 vekt på hvordan romprogrammet skal realiseres økonomisk. Blant annet er det en ambisjon om å ytterligere kommersialisere sektoren og øke andelen av eksterne inntekter fra 25% i 2017 til 50% i 2030. Om Russland greier å utnytte sin lange erfaring og kunnskap til å beholde en solid posisjon i et marked med nye og dynamiske private aktører, gjenstår å se.