Bærekraftig utholdenhet

Slik var det i alle fall i min tid i Luftforsvaret. Her og nå-perspektivet seiret ofte. Det gikk mye i daglige operasjoner, i luftovervåkning og redningshelikoptrene. Vi tenkte og lærte om beredskap, men vår prioritet var det nå-tidige.
Og slik oppfatter jeg at det fortsatt er, til en viss grad. For all del, det tenkes beredskap også i Luftforsvaret. Det er ikke for daglige operasjoner i fredstid at Luftforsvaret finner det formålstjenlig å innfase F-35. Tross alt innebærer innfasing av et slikt våpen ganske betydelig ressursbruk. Hvis det bare handlet om daglige operasjoner, ville F-16 og tilliggende understøttelse vært mer enn nok. Jeg har selv vært i F-16-cockpiten mange nok ganger til å kunne bekrefte at F-16 er helt greit.

Men selv hva gjelder F-35 har høydepunktet og «snakkisen» vært de innledende operasjonene og oppdrag på Island, altså her og nå-operasjoner. Enorme investeringer i nye kapasiteter til tross, er det ikke daglige luftoperasjoner som gir gnist til den jevne luftsoldats engasjement?

Jeg karikerer, jeg erkjenner det. Fullt så ille er det ikke. Og hva har forresten denne lille kilevinken til Luftforsvaret med temaet, «sustainment», å gjøre? En hel del, vil jeg si.

«Sustainment»: Systemer for utholdenhet

I NATOs dokumenter er «sustainment» en serie støttefunksjoner som er nødvendige for å kunne gjennomføre militære operasjoner: økonomi, personell, sanitet, logistikk og ingeniørtjenesten. Det går altså på evnen til å skape og opprettholde kampkraft over tid. Dermed handler «sustainment» om at de bakenforliggende strukturene er tilstrekkelig kapable, at de er militærstrategiske kapasiteter. For enkelthets skyld kan derfor «sustainment» betegnes som systemer for utholdenhet. Det er overordnet og tilstrekkelig presist.
Det unike med disse utholdenhetssystemene, forstått som militære kapasiteter, er at de i utgangspunktet ikke er militære funksjoner. De er generiske, og ble ikke utviklet for kamp. Men transport, sanitet, vedlikehold mv. gir kampevne, og er slik militære kapasiteter.

For oss i uniform kreves det derfor en viss nysgjerrighet for å forstå dimensjonene ved hva systemer for utholdenhet innebærer. Vi er trent i militære disipliner, ikke generiske funksjoner. Ordtaket «krig er alt for alvorlig til å overlate til generalene» er ikke alltid malplassert; krig innebærer mer enn utøvelse av militære ferdigheter.
Våre politiske myndigheter har da også tatt sine forholdsregler lenge. Allerede før 2. verdenskrig ble andre kapasiteter enn kun de rent militære brukt også innen statssikkerheten. Tenk nøytralitetsvakten før krigen; det var sivile fartøyer som drev datidens overvåkningsvirksomhet i kystområdene.

Tingenes verneplikt

Siden har det ballet på seg. Under den kalde krigen var fabrikker og bensinstasjoner innrullert i landets militære beredskapssystem gjennom rekvisisjonslovgivningen av 1951. I tilfelle krig skulle produksjon i industrien styres mot militære behov, og alt var planlagt på detaljnivå.

Etter den kalde krigen var det delvis slutt på denne altomfattende formen for utholdenhetssystemer gjennom totalforsvarskonseptet. Og parallelt med den delvise avviklingen av totalforsvaret skjedde også en nedbygging av vårt militære forsvar. Det var fred. Dyp fred.

Spol frem til 19. januar i år. Da gikk det ut over 4 000 meldinger på Altinn til sivile bileiere om at deres kjøretøy var innrullert i Forsvarets rekvisisjonssystem. Den «sovende» loven fra 1951 er blitt vekket til live. Forsvaret kan altså ha behov for 4 000 sivile kjøretøyer i tilfelle krise eller krig. Forberedt rekvisisjon er en del av systemet for utholdenhet; det gir oss evne til å opprettholde kampkraften over tid.
Grunnen er at behovet overstiger kapasiteten vi har internt. Det finnes ikke investeringsvilje for 4 000 kjøretøy som skal stå på lager inntil en skarp situasjon tilsier at vi må benytte dem. Da er det god samfunnsøkonomi å benytte rekvisisjonsinstituttet. Forberedt rekvisisjon er bare toppen av isfjellet, og noe av det siste som er innført i Norge det siste tiåret.

Resten av isfjellet

Ser man tilbake på det, kan man vel si at Stortinget var litt i villrede tilbake i 2011/12. Men politikerne var fremsynte. Veldig fremsynte. De erkjente at dyp fred var erstattet av et noe mer alvorlig sikkerhetspolitisk bilde. De visste at totalforsvaret ikke var av samme støpning som i tidligere tider. De forsto at de måtte prioritere «den spisse enden», slik forsvarssjefen anbefalte.
Og de uttrykte derfor at Forsvaret måtte tenke nytt når det gjaldt evnen til understøttelse: Forsvaret skulle vurdere «nye områder der samarbeid med næringsliv og industri kan bidra til at Forsvarets virksomhet optimaliseres», slik det sto i langtidsplanen fra 2011/12. Dermed inngikk Forsvaret langsiktige avtaler med industriaktører innen logistikk. I de påfølgende langtidsplanene har denne tilnærmingen bare blitt forsterket; samarbeidsformene, som nå var basert på en viss erfaring, skulle «videreutvikles».

I stadig mindre grad er våre politiske myndigheter i «villrede». Fremsyntheten ble aldri forlatt. Der hvor forberedt rekvisisjon er toppen av isfjellet, er Forsvarets sivile beredskapspartnere den delen av isen som er under vann, og det er resultatet av en villet politikk. Dessuten samsvarer politikken med det fagmilitære rådet. Men min opplevelse er at Forsvaret mangler modenhet. Det virker ofte som om kapasiteten de sivile aktørene tilbyr er en kapasitet vi ideelt sett ønsker å ha innomhus. Men er de 4 000 kjøretøyene noe vi burde hatt innomhus? Nei.
Det samme gjelder ressurser som vedlikehold, transport og havnetjenester. Noe har vi i Forsvaret, men behovet overstiger langt vår egen kapasitet. Til daglig konkurrerer våre samarbeidspartnere i et marked, og Forsvaret er én blant flere kunder. Det Forsvaret har tilgang på gjennom beredskapspartnerne, er konkurranseutsatt ekspertise. Vi henter ut effekten av produktivitetsøkningen i markedet. Litt mer folkelig sagt: vi «skummer fløten».

Pop up-flyplasser

Det sies likevel at vi ikke trenger langsiktige avtaler med industrien fordi vi alltids kan rekvirere, som vi gjør med de 4 000 kjøretøyene. Igjen er svaret nei.
Det vil si, på et gitt tidspunkt kan det hende at vi rekvirerer disse ressursene. Men til forskjell fra privatbiler er ikke vedlikeholdskompetanse noe vi bare kan rekvirere og tro at fungerer. Vi er nødt til å trene og øve våre støttekapasiteter på samme måte som vi trener og øver våre soldater. «Train as you fight» kalles det, og forsvarssjefen understreker derfor, igjen og igjen, at Forsvaret må virke likt i fred, krise og krig.

Derfor må vi bygge partnerskap, i ordets egentlige betydning. Prinsipper som langsiktighet, tillit og gjensidighet er avgjørende viktig. Vi handler ikke nasjonal beredskapskapasitet i et spotmarked. Det er ikke makrell i tomat vi snakker om; vi snakker om å bygge evne til å opprettholde kampkraft over tid – «sustainment».

Nettopp fordi «train as you fight» er så viktig, er det avgjørende at vi handler ut fra beredskapsperspektivet. Når Luftforsvaret bygger opp kapasitet i Nord-Norge, er det et operativt behov som ligger til grunn. Da må vi bruke den knappe ressursen militært utdannet personell til det som krever spesiell militær kompetanse. Alt annet kan sivile ta seg av. Litt forenklet sagt: Understøttelsen skal fra flydøra og bakover være sivil. Men skal de sivile kunne utføre jobben i krig, må de ha trent og øvd i fred – sammen med oss.

Og sammen med allierte. Ved en krisesituasjon skal Norge motta allierte forsterkningsstyrker. Da trenger vi eksempelvis mottakskapasitet. Det kan bli ganske dynamisk: forberedte mottaksområder er én ting, men pop-up feltflyplasser noe ganske annet, og slikt krever ingeniørkapasitet – som vi ikke besitter selv og som vi ikke burde besitte selv. Det er som med de 4 000 kjøretøyene; pop up-flyplasser bør ikke lagerføres. Riktignok kan vi alltids rekvirere noen anleggsmaskiner for dette formålet, og jeg har derfor anbefalt styrkesjefene å gå igjennom investeringsplanene sine. Kanskje er det mulig å benytte rekvisisjonsinstituttet i stedet for investeringsbudsjettet på noen områder?
I sum må vi bli litt mer modne i Forsvaret. Vi må kunne ta i bruk, øve og trene nasjonens samlede ressurser. Vi må bygge partnerskap. Krig er nemlig for alvorlig til å overlates til oss soldater alene: Vi soldater kan ikke alt som krig handler om.

Stridsavgjørende ammunisjon

Systemet for utholdenhet må altså prioriteres operativt, men også administrativt. Et eksempel: Luftmakt krever kostbar ammunisjon. Hvordan forholder systemet for utholdenhet seg til en storforbruker av kostbar ammunisjon?
Vel, for det første må det anskaffes riktig ammunisjon – den kostbare typen. Det betyr investeringsvilje. Enhver investering går på bekostning av andre investeringer. Administrative kost-nytte-hensyn gjør seg gjeldende.
For det annet må det gjøres en avveining av forbruket. Kampkraften må trenes og øves slik at den er tilstrekkelig kompetent for skarpe situasjoner (kompetanse er definitivt på listen over utholdenhetskriterier). Dessuten må vi sikre at ammunisjonsbeholdningen ikke utarmes. Beholdningen er ment nettopp for de skarpe situasjonene. Dermed ser vi at avveininger i den operative virkeligheten – trening og øving i fred versus beredskap for krise og krig – igjen gjør seg gjeldende.

Men bildet blir ikke komplett før vi har komplisert ytterligere et hakk. Det er nemlig ikke rett frem å anskaffe nødvendig beholdning for trening og øving og beredskap samtidig selv om også investeringsviljen er ganske så god. Stridsavgjørende ammunisjon, såkalt Battle Decisive Munition (BDM) – den virkelig kostbare sorten ammo – ligger ikke på et lager vi bare kan hente ut fra i bytte mot penger. Fra behovet oppstår til ammunisjonen er klar til bruk, går det tid. Lang tid. Vi kaller det lange ledetider, og dette gjelder BDM i særdeleshet. Kuler og krutt inngår i en global forsyningskjede. Norge er en småstat og vi kan ikke tvinge vår vilje igjennom i en global forsyningskonkurranse.

Proteksjonisme og modernisering

Dessverre, kan vi si, men det vi ser, og som jeg tror vi vil se mer av fremover, er nemlig økt proteksjonisme innen alle former for forsvarsrelatert materiell og produkter.

Et adekvat system for utholdenhet må altså ta inn over seg globale forsyningskjeder på stridsavgjørende ammunisjon. Og på alt annet, for den saks skyld. Alle som i løpet av pandemiens siste år har vært innom en sportsbutikk for å kjøpe fotballsko, har sett at hyllebeholdningene er skrale. Lageret bak butikken? Tomt. Hvor lang tid det tar før lageret fylles? Aner ikke. De globale forsyningskjedene er strukket. Sportsbutikken mangler størrelse 36-42.
Ammunisjonsbutikken mangler også noen størrelser. Den som har mest penger, kan få kjøpe. Men først skal landet hvor hovedkontor, produksjon og lager er plassert, forsynes. Hele kjeden er i økende grad nasjonalisert – proteksjonisme. Norge er ikke der. Vår evne til å opprettholde kampkraft over tid beror på at vi finner løsninger internt og samarbeidsløsninger med allierte og venner.

Derfor må et logistikksystem som evner å levere understøttelse av kampkraften over tid, være et svært moderne logistikksystem. Det må være finansiert, digitialisert og integrert – med forsvarsgrenene, med allierte, med industrien og med totalforsvarsaktørene. Og det må være kostnadseffektivt. Vi skal tross alt bygge kapasitet for fremtiden og samtidig være klar til strid umiddelbart.

Min klare ambisjon for utviklingen av FLO er nettopp modernisering og digitalisering. Vi skal rydde lagrene, videreutvikle et modernisert vedlikeholdsprogram og samtidig hente ut effektiviseringsgevinster. Forsvarets kompetansesenter for logistikk på Sessvollmoen har benyttet pandemien til å utvikle digitale kurs. Dette er veien å gå, pandemi eller ei. Kun ved modernisering av logistikkorganisasjonen kan vi også fremover levere et system for utholdenhet over tid.

Fra sustainment til sustainability

Modernisering sagt, før jeg går inn for landing må jeg foreta en liten sving innom en slektning av «sustainment», nemlig «sustainability». Det er en sammenheng her. Faktisk er det litt underlig å skulle skille de to.
Den globale bærekraftsagendaen er ambisiøs, mens vårt utgangspunkt bare må erkjennes: Forsvarssektoren genererer betydelige klimagassutslipp. Våre utslipp må ned. Bærekraft må bli et systemprinsipp i vår sektor. Det vil si at alle prosesser og beslutninger må inneholde bærekraftsvurderinger.

Vi kan ikke kaste gammelt tøy fordi det er umoderne. En T-skjorte, om den også er gammel, skal brukes så lenge den kan kalles en T-skjorte.
I vedlikeholdssløyfen skal vi jobbe smartere slik at vi kan gjenbruke og resirkulere et stadig bredere utvalg av artikler som i dag avhendes. Dette kalles sirkulærøkonomi, og er kostnadseffektivt og miljøvennlig. Storstilt 3D-printing er ikke usannsynlig.

Noe annet gir ikke mening. Det gir i alle fall ikke mening innenfor konteksten systemer for utholdenhet, opprettholdelse av kampkraft. FNs 17 bærekraftsmål og tilhørende delmål går nemlig langt utover reduksjon av klimautslipp. I FLO skal vi nå studere nøye innenfor hvilke av de 17 områdene vi kan gjøre mest nytte.

Et prinsipielt utgangspunkt for logistikken kan være dette: Kampkraft over tid forutsetter bærekraft. Min jobb som sjef FLO er derfor å sikre at våre verdikjeder og våre operasjoner er bærekraftige. Så skal jeg glatt innrømme at jeg ikke helt vet hvordan vi skal få dette til: på strategisk nivå å gjøre bærekraft til et systemprinsipp og på operasjonelt nivå sikre at våre verdikjeder og operasjoner er bærekraftige. Jeg har derfor bedt min egen stab om å gi meg et gjennomarbeidet råd for en bærekraftstrategi for FLO. I tillegg vil jeg vurdere forskningsstøtte for å hjelpe meg til å gjøre nasjonens forsvarslogistikk mer bærekraftig gjennom solide studier.
Derimot er jeg ganske sikker på at vi må se hele strukturen under ett. Våre leverandører i industrien har trolig kommet mye lenger enn vi har i Forsvaret. I samarbeid med våre sivile beredskapspartnere kan vi hente ut bærekraftsgevinster. Ikke minst kan vi lære.

Hvor dette ender, vet jeg heller ikke. Jeg er imidlertid overbevist om at et mer bærekraftig logistikksystem gir meg bedre evne til å opprettholde understøttelsen av de skarpe stridskreftene; og jeg er sikker på at en bærekraftig logistikkstruktur gir forsvarssjefen forsterket evne til opprettholdelse av kampkraft over tid.

Slik jeg ser det, omhandler «sustainment» systemer for utholdenhet. Da kommer her og nå-perspektivet til kort. Krigens krav betinger utholdenhet, og det står i en motsetning til her og nå.

Oppsummert: «Sustainment» er modernisert beredskap. Digitalt og bærekraftig. Eller bærekraftig utholdenhet.
Intet mindre.