NORDEN I NATO

Samarbeidet mellom de nordiske land i NORDEFCO ble stadig tettere og mer operativt. Gjennom deltakelse i NATO-ledete operasjoner samt øvingssamarbeid og trening sammen med styrker fra NATO land, har Finland og Sverige utviklet meget god evne til militært samarbeid (interoperabilitet). Cross border training og de store Arctic Challenge-øvelsene har medført særlig tett kontakt mellom de nordiske lands luftforsvar. Men det har også vært tett samarbeid i forbindelse med de store fellesøvelsene i Norge (Cold Response,Trident Juncture). BALTOPS øvelsene under ledelse av den amerikanske marinen har også vært av stor betydning både militært og sikkerhetspolitisk.

På forsvarsministermøtet høsten 2018 undertegnet ministrene en visjonserklæring som blant annet fokuserte på at landene skulle samarbeide både i fred, krise og konflikt. I de påfølgende år ble det inngått avtaler om koordinering av operative planer i nord mellom Finland, Norge og Sverige og i sør mellom Danmark, Norge og Sverige. Dette er bare et av mange eksempler på at ikke alle nordiske land trenger å delta på alt. Særlig Island som ikke har egne militære styrker vil nødvendigvis ikke være med på store deler av det militære samarbeidet som knytter seg til militære styrker. Slik vil det nok også være når det gjelder ­samarbeid mellom nordiske stater i NATO, ikke alle må nødvendigvis være med på alt. Slik fungerer også NATO som en paraply over bilaterale og flernasjonalt samarbeid mellom medlemsland uten at NATO som organisasjon alltid er med.

I skrivende stund mangler ratifikasjon fra Ungarn og Tyrkia før Finland og Sverige kan ta plass som fullverdige medlemmer av NATO. Det ventes at disse ratifikasjonene vil være på plass senest innen sommeren 2023. I mellomtiden har en rekke NATO land garantert støtte hvis Finland eller Sverige skulle bli utsatt for angrep før ratifikasjonsprosessen er gjennomført.

Fokus for denne artikkelen er hva denne nordiske utvidelsen betyr for NATO, hvordan de nordiske land kan utvikle sitt samarbeid videre etter at alle er blitt med i NATO, og hvilke nye muligheter dette vil ha for NATO i Nord-Europa, og hva dette betyr for de transatlantiske forbindelsene. Ingen av disse spørsmålene kan imidlertid gis en fullstendig besvarelse før vi ser hvordan Ukraina-krigen utvikler seg og hvordan Russland fremstår på lengre sikt.

ET UTVIDET NATO I ARKTIS

Finland og Sverige går med i NATO primært for å få beskyttelse i NATOs art V, og for å kunne trekke på Alliansens samlede styrke for å avskrekke og forhindre trusler og angrep. Norge har hittil utgjort et relativt isolert område i NATO uten landegrense til andre medlemsland. I fremtiden vil nok det nordiske området fremstå som en sterk bastion som ikke vil være lett for utenomstående makter å true eller angripe. De russiske landstyrkene i nord er relativt små, og består av et par hærbrigader og en marineinfanteribrigade. Øvelser har vist at Russland kan forsterke området relativt raskt og det er etablert et korpshovedkvarter som kan lede større formasjoner når forsterkninger er på plass. Det er også begrenset antall fast stasjonerte flystyrker i området. Men det er infrastruktur som kan understøtte større flystyrker og disse kan raskt flyttes til baser i nord. Russland har investert mye i defensive systemer i form av luftvern og kystforsvarsinstallasjoner i nord­områdene. På Kola er det først og fremst kjernevåpen, offensive maritime kapasiteter og langtrekkende missilsystemer som vil utgjøre en utfordring for NATO.

Med finsk og svensk medlemskap i NATO, vil organisasjonen bli styrket på flere måter. I det høye nord vil NATO få bedret strategisk dybde og det blir selvsagt svært risikabelt og vanskelig å gjøre et fremstøt for å erobre terreng i Finland eller Norge. Det vil være tid og mulighet for å fremføre forsterkninger til Norge og videre til Finland. Sverige vil også kunne være et bakre forsynings- og forsterkningsområde og kunne bidra med egne styrker og forsterkninger fra andre medlemsland. Likevel vil ikke de nordiske land disponere et potensiale for offensive hæroperasjoner mot Russland. De samlede nordiske luftstyrker utgjør en meget potent styrke også i internasjonal sammenheng. Til sammen vil vi kunne disponere 200-250 moderne kampfly, og disse kan selvfølgelig kunne settes inn også i nord ved behov. Med Finland og Sverige i NATO vil det være lettere å spre flystyrkene på flere baser og dermed beskytte flyene bedre. Flystyrkene i seg selv vil utgjøre en vesentlig avskrekking.

Det er lite trolig at Finland og Sverige vil kunne bidra med maritime styrker av betydning i de nordlige havområder. For her vil våre tradisjonelle støttemakter fremdeles måtte ta et hovedansvar. Tyskland ser ut til å kunne bli en mye viktigere støttemakt i fremtiden med nye investeringer i ubåter og maritime patruljefly. Men nordisk luftmakt kan benyttes til støtte for maritime operasjoner i nordområdene, og dette vil være et nytt og viktig element i forsvaret av Norge.

ET UTVIDET NATO I ØSTERSJØOMRÅDET

Finland og Sverige har størsteparten av styrkene stasjonert i sør. Den lange grensen mellom Russland og Finland, samt Gotland og de finske områdene i sør har lenge vært sett på som de mest utsatte. Nå blir Østersjøområdet dominert av NATO-land og hvis alle land i dette området inkludert Tyskland øker forsvarsbevilgningene til 2 prosent av BNP, vil også dette kunne bli et sterkt NATO feste. Allierte er allerede sterkt representert i de tre baltiske land og Polen og det er planer for å kunne forsterke nærværet her på kort varsel blant annet ved å oppgradere de fremskutte bataljonsgrupper til brigader.

Det har tidligere vært en bekymring knyttet til om Russland kunne nekte de allierte tilgang til de baltiske landområdene i krise og krig. (Anti-Access Area Denial, A2 /AD). Denne utfordringen er vesentlig redusert ved fast stasjonering av allierte land og luftstyrker i området. Nordiske flystyrker vil antakelig kunne få en viktig rolle i forsvaret av Polen og de baltiske land. Allierte flyforsterkninger vil kunne operere fra baser i Finland og Sverige. Det allierte fellesforsvaret av polsk og baltisk område blir betydelig styrket.

NORDISK SAMARBEID MOT HYBRIDE TRUSLER

Sprengningen av NORDSTREAM gassrørledningene har medført stor offentlig debatt om sårbarheten i våre moderne samfunn. Det er krevende å finne effektive mottiltak mot slike trusler. Sikring av kritisk infra­struktur krever samarbeid mellom mange sektorer og aktører som politi, forsvar, energimyndigheter og kommunikasjonsaktører. Russland vil temmelig sikkert bli sterkt svekket som konvensjonell militærmakt i lang tid på grunn av krigen i Ukraina. Hybride angrep mot kritisk infrastruktur fremstår derfor som mer sannsynlig enn konvensjonelle militære angrep mot medlemmer av NATO. Et nordisk totalforsvarssamarbeid vil kunne gjøre alle nordiske land mer motstandsdyktige og mindre sårbare. Norge har tatt initiativ for å få dette til i NORDEFCO, men det er organisasjonsmessige hindre for å få til et effektivt samarbeide. Et felles eller godt koordinert totalforsvar har også et betydelig potensial for samarbeide om forsyninger til sivile og militære i krise og krig. Særlig i nordområdene med en lav befolkningstetthet og store avstander vil et totalforsvarssamarbeid gi store gevinster.

Etter den kalde krigen er dette et forsømt område i alle nordiske land med unntak av Finland. Det er krevende å lage et beredskapssystem som kan stå imot hybride trusler i vårt moderne samfunn som er så avhengig av elektrisitet og internett og som i liten grad har basert seg på lagring og forberedelser for ulike typer av kriser.

FREMTIDIG NORDISK FORSVARSSAMARBEID

Med alle nordiske land i NATO vil det selvfølgelig bli gjort forberedelser for koordinerte operasjoner hvor nordiske styrker vil samvirke med styrker utenfra. Da vil det også være naturlig å ha et samarbeid om øvelser overlandegrensene også med alliert deltakelse. Det vil bli utarbeidet planer hvor allierte vil kunne transittere et land på vei til et innsatsområde eller utføre opera­sjoner i et land rettet mot innsats overgrensen. Det er naturlig å se de nordiske land som et operasjonsområde og derfor er det ekstra viktig å harmonisere beredskaps­system og retningslinjer vedrørende allierte for­sterkninger. Også Island, Grønland og Svalbard er en del av det nordiske området og det er naturlig at alle nordiske land er engasjert i beskyttelsen av disse områdene. Dette gjør det naturlig og ønskelig at alle nordiske land sogner til den samme operative felleskommando i NATO (Joint Forces Command). Ingen land i NATO aksepterer i dag en deling av sitt territorium i to ulike felleskommandoer. Det bør heller ikke de nordiske land gjøre. Etter mitt syn vil det være naturlig at de nordiske land orienterer seg mot Joint Forces Command Norfolk, men med robuste samordnings­mekanismer mot Joint Forces Command Brunssum. Det vil også måtte vurderes om det skal opprettes et nytt korpshovedkvarter for hærstyrkene i Norden, og et nytt hovedkvarter for luftoperasjoner. Hvis dette lykkes, kan vi få en sammentømret militær operasjonsledelse hvor de nordiske land kan gjøre sin innflytelse godt gjeldende i NATO.

De nordiske land har store mangler når det gjelder luftvern. Ukrainakrigen viser med all tydelighet behovet. Det tyske initiativet om et integrert luftvern i Europa er interessant, og det bør vurderes om de nordiske land kan delta på dette i fellesskap. Fremtiden vil også vise om det er grunnlag for felles investeringer i materiell, felles utdannelse og felles vedlikehold. Det må påregnes at slikt samarbeid ikke nødvendigvis vil omfatte alle nordiske land samtidig. Men også bilateralt og trilateralt samarbeid vil danne et nettverk som understøtter det nordiske samarbeidet.

NORDISK SIKKERHETSPOLITISK ­SAMORDNING

De nordiske land bør drøfte og samordne sikkerhetspolitikken uten å fremstå som en blokk. Alle nordiske land har sin egenart og sine egne nasjonale interesser. Men der er mer som forener enn som skiller. Vi er alle avhengige av gode internasjonale spilleregler og internasjonalt samarbeide basert på rettstatens prinsipper. Verdifellesskapet i Norden er viktig også for sikkerhetspolitikken.

De nordiske land har fellesinteresser i å opprettholde og utvikle det transatlantiske samarbeidet og europeisk solidaritet. Ved å utvikle det nordiske samarbeidet i en NATO-ramme gir vi et vesentlig bidrag til byrdefordeling og dette er helt avgjørende for å beholde og utvikle det transatlantiske forsvarssamarbeidet på lengre sikt. Vi har felles interesser i å motvirke at autoritære regimer kan ta seg til rette i verdenssamfunnet og særlig i våre nærområder. Det er naturlig at vi drøfter utviklingen i NATO, fremmer initiativ og fellesposisjoner på viktige prinsipielle saker. Tilsvarende er det naturlig at vi drøfter hvordan vi bør agere i forhold til Kina og Russland, både militært og politisk.

NATO er i stor grad som en paraply over et aktivt samarbeidsmønster mellom medlemslandene. Det har alltid vært grupper av land som har et tettere samarbeid enn det som foregår i fellesskap mellom alle medlemsland. I Norden bør vi benytte anledningen til å etablere et samarbeid for gjensidig støtte også innenfor NATO og i forhold til andre samarbeidskonstellasjoner hvor de nordiske land deltar.