Forsvaret i en brytningstid

Russlands invasjon av Ukraina har åpnet opp for spørsmål om vår evne til å forsvare oss mot stater som tar i bruk hele spekteret av konvensjonelle og hybride virkemidler, og som i tillegg truer med bruk av atomvåpen. Hvor god er vår forsvarsevne hvis den blir testet? Hvor dypt stikker allianseforpliktelsene i NATOs medlemsland? Hvor sterkt er samholdet i Vesten når økonomi og levestandard står på spill?

Erfaringene så langt er gode. Samholdet i Vesten og solidariteten med Ukraina ser ut til å ha overrasket det russiske regimet. Ukraina betaler en høy pris for å stå imot den russiske aggresjonen. Så lenge Ukraina er villig til å sloss for sin frihet, må vi støtte dem. Ukrainas forsvarsvilje, sammen med vestlig militær støtte, har ført russiske styrker på defensiven.

Krigen har fått Vesten til å ta forsvar på større alvor. Det brukes enorme ressurser på å støtte Ukraina og på å håndtere konsekvensene av krigen. Den allerede pågående omstillingsprosessen i NATO, med forsvar av eget territorium som hovedprioritet, har fått fornyet kraft. NATOs klare budskap om at et angrep på én er et angrep på alle, kan ikke misforstås. Vi har styrket den allierte tilstedeværelsen langs NATOs østgrense.

Krigen har skjerpet skillet mellom et liberalt og et autoritært syn på hva som er ønsket verdensorden. Norge har vært, og vil fortsatt være, avhengig av gode allierte. Robuste og forpliktende allianser, der likesinnede søker sammen for å beskytte sitt levesett og sin sikkerhet, har fått fornyet viktighet. Det er i slike menings- og verdifellesskap vår sikkerhet best ivaretas. Den forverrede sikkerhetspolitiske ­situasjonen gjør Norges samarbeid med allierte enda viktigere.

Finsk og svensk medlemskap i NATO

Man må kunne anta at Finland og Sveriges beslutning om å søke NATO-medlemskap var en strek i regningen for det russiske regimet. Våre to naboland legger bak seg en svært lang periode med nøytralitet og alliansefrihet, og vi får en helt ny sikkerhets­politisk virkelighet i Norden. Hvis man ser våre tre lands militære kapasiteter i sammenheng, så står man overfor en imponerende styrke. Mer enn 200 moderne kampfly, flere hundre tusen landstyrker og en rekke moderne marinefartøy.

Den viktigste faktoren er likevel at den nordiske kapasiteten vil inngå i et mye større og mer helhetlig NATO-system. På denne måten kan ressursene utnyttes på en annen måte enn tidligere, og ­avskrekkingseffekten blir mye større. Finsk og svensk medlemskap gir helt nye muligheter når det gjelder ­alliert forsterkning, og det gir større rom for fremføring av landstyrker.­Det er ingen tvil om at dette gir økt forsvarsevne både i et NATO perspektiv og i et nordisk perspektiv. Vi har et tett og godt nordisk samarbeid, og vi har hatt militær samtrening og samarbeid i mange år. De nordiske forsvarssjefene har nettopp gitt en anbefaling om veien videre, men det er likevel mange elementer som skal på plass før vi ser full militær effekt av finsk og svensk NATO-medlemskap.

Ny langtidsplan

Her hjemme står vi overfor mange utfordringer og vanskelige avgjørelser i tiden fremover. Vi har en langtidsplan for Forsvaret, men den ble vedtatt i en helt annen sikkerhetspolitisk virkelighet enn den vi har i dag. Vi er nå i starten av arbeidet med en ny langtids­plan, den viktigste på flere tiår. For å få et best mulig grunnlag for dette arbeidet har vi nedsatt både en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon. Regjeringen har også bedt Forsvarssjefen om et fagmilitært råd.

En ny langtidsplan gir oss muligheten til å tenke nytt. Vi skal ha mest mulig forsvarsevne ut av det Forsvaret vi har i dag, men vi skal også øke forsvars­evnen i årene fremover. Da er det avgjørende at vi får maksimalt ut av de ressursene som bevilges over forsvars­budsjettet. Situasjonen i dag er ikke tilfredsstillende. Vi la frem en stortingsmelding om dette i begynnelsen av året, og krigen i Ukraina har forsterket behovet for å gjøre noe med dette så raskt som mulig.­

Det skjer veldig mye positivt i Forsvaret. Dyktige ansatte og soldater strekker seg langt for å løse sine oppdrag. Lagerbeholdninger styrkes og aktiviteten er løftet til et høyere nivå for å håndtere en forverret sikkerhetspolitisk situasjon. Investeringsnivået er høyt, og det innføres fortløpende nye kapasiteter som gir oss et mer moderne forsvar og som styrker forsvarsevnen.

Likevel er jeg ikke fornøyd med måten forsvars­sektoren styres og organiseres på. Vi oppnår ikke de resultatene som ressursinnsatsen skulle tilsi. Gjennomføringsevnen er for dårlig, styringen er for fragmentert og det er klare tendenser til ansvarspulverisering. Et fragmentert ansvar gjør at ingen av aktørene i sektoren fullt og helt kan ansvarliggjøres for resultater og måloppnåelse. Det er ikke frihet nok i utøvelsen av virksomheten til å drive fram forbedringer eller velge de løsninger som gir best måloppnåelse.

Sektoren står overfor betydelige utfordringer framover. Vi må håndtere identifiserte systemsvakheter som reduserer den operative evnen og samtidig sikre evne til innovasjon og endring. Sektoren preges i for stor grad av lange ledetider og begrenset evne til omstilling.

Konsekvensene av dette er merkbare. Investerings­prosessene tar ofte lang tid, blir forsinket og blir dyrere enn det som er forutsatt. Innenfor IKT-området har sektoren hatt lav omsetningsevne gjennom mange år. Planleggings- og anskaffelsesprosessene og evnen til å integrere nye strategier i virksomhetene er ikke slik det skal være. Det er blant annet uhensiktsmessig og til dels uklar ansvarsdeling mellom aktørene i sektoren. Det er ikke godt nok samsvar mellom ansvar og myndighet for Forsvarets ledere. Rigide styringssystem og mangel på frihet til å finne løsninger lokalt gir ikke de beste løsningene

Veien videre

Som overskriften sier, vi er inne i en brytningstid. Våre omgivelser er i endring og vi må endre oss med dem. Finsk og svensk medlemskap i NATO gir en helt annen planleggingsdimensjon, blant annet for forsvaret av Nordkalotten og Østersjøen, og vil gi de nordiske land et solid fotavtrykk i NATO.

Brytningstiden innebærer også utfordringer. Vi må bruke ressursene slik at de gir maksimal forsvars­evne. Vi må revurdere tidligere planer og strategiske vurderinger. Regjeringen vil legge mer penger på bordet, men vi må også prioritere knallhardt.

Forsvarsdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny styringsmodell for sektoren. Målet er å få til en tydeligere ansvarsfordeling og skillelinjer mellom departementet og etatene. Forsvarssjefen fortsetter som militær rådgiver for statsråden, men får større frihetsgrader og et mer helhetlig ansvar som etatsjef. Vi vil gjennomføre en tillitsreform, der det gis større tillit til Forsvarssjefen og hans underordnede ledere.

Alle må bidra

I arbeidet med ny langtidsplan ønsker vi så mange gode innspill som mulig. Jeg forventer at alle ansatte engasjerer seg i dette og bidrar til at vi får styrket forsvarsevnen både på kort og lang sikt. Det er travle dager for oss alle, men jeg forsøker å reise rundt til avdelinger og møte så mange som mulig. Jeg ser frem til å møte ansatte i Luftforsvaret, og til å høre deres erfaringer og forslag til hvordan vi kan utvikle forsvaret vårt i tiden fremover.